– Israel tryggere nå enn for 50 år siden

– På 60-tallet hadde vi en situasjon der det viktigste arabiske landet, Egypt, var ledet av en radikal nasjonalist. President Gamal Abdel Nasser arbeidet for å samle de arabiske landene under sitt lederskap og han aksepterte ikke Israels eksistens, sier Schueftan til Dagen.

Khartoum

I juni 1967 munnet Seksdagerskrigen ut i full seier for Israel, som inntok Golan, Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gaza og Sinai.

I september samme år samlet åtte arabiske ledere seg i Sudans hovedstad Khartoum, for å evaluere situasjonen og stake ut kursen videre. Her ble den videre arabiske politikken i forhold til Israel vedtatt og formulert i Khartoum-resolusjonen:

«Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel».

– Selv etter det knusende nederlaget nektet Nasser og de andre lederne å forholde seg til at Israel var kommet for å bli, sier Schueftan.

Araberlandene ønsket at Israel skulle levere tilbake landområder uten at det ble inngått avtaler og uten at Israel fikk garantier tilbake.

– De så på Israel som et fremmedelement i regionen og som en tyv som hadde stjålet fra araberne, sier professoren.

Kald krig

Han mener Nasser var en mester i å lokke eller true de andre lederne til å stille seg bak det felles-arabiske prosjektet. Det fantes nok noen som mente tiden var inne for å inngå avtaler med «sionistfienden», men disse var ikke sterke nok til å kunne fronte meningene sine.

– Kong Hussein i Jordan var sannsynligvis klar for en slags anerkjennelse av Israels eksistens, men både «mannen i gaten» og den jordanske eliten var helt på Nasser-linjen, sier Schueftan.

Dette var midt i den kalde krigen, noe Nasser visste å utnytte til fulle. Egypt var en av Sovjetunionens nærmeste allierte i regionen, og Nasser lot det være klart at ved en eventuell konflikt ville Israelske soldater risikere å stå ansikt med russiske soldater ved Suez-kanalen.

Siden Israel på sin side var under USAs beskyttelse, brakte dette konflikten opp på et helt annet nivå. En fryktet at verdens to supermakter kunne barke sammen. Både israelske og amerikanske ledere ble møtt med argumenter om at en uten gjenytelser burde gi Sinai tilbake til Egypt, men de valgte å stå mot presset.

– Jeg tror vi skal prise oss lykkelige over at både Israel og USA på slutten av 60-tallet hadde politiske ledere som var standhaftige. Dersom disse hadde gitt etter for kravene, er det mulig situasjonen i Midtøsten i dag hadde vært en helt annen. Disse årene var kritiske for Israel, sier han.

Han roser blant annet USAs president Lyndon B. Johnson, sikkerhetsrådgiver og senere utenriksminister Henry Kissinger og Israels fjerde statsminister, Golda Meir.

Skifte i Egypt

Høsten 1970 døde plutselig president Nasser etter et hjerteinfarkt, bare 52 år gammel. Han ble etterfulgt av Anwar Sadat, som skulle komme til å føre en ganske annen politikk overfor Israel enn forgjengeren. Men først ble det satt i gang en ny krig.

6. oktober 1973, under høytiden Yom Kippur, angrep Egypt og Syria Israel. Krigen skulle bli vanskeligere for Israel enn Seksdagerskrigen, men landet var etterhvert i ferd med å påføre Egypt et nytt stort nederlag da en våpenhvile ble etablert 24. oktober.

Schueftan er blant dem som mener at Sadat var fullt klar over at den egyptiske hæren var underlegen den israelske, men at krigen var et nødvendig bakteppe for Egypts skifte av alliansepartner.

– Sadat så at i fremtiden ville det bare være én skikkelig supermakt. Han vendte ryggen til Sovjetunionen og ba istedet USA om hjelp. Dette ledet frem til fredsavtalen mellom Egypt og Israel, som ble fremforhandlet på Camp David høsten 1978.

Når det viktigste arabiske landet ikke lenger ønsket kamp mot Israel, ble det umulig for land som Syria og Irak å sette igang nye angrep mot den jødiske staten.

– Israel har ikke vært utsatt for en eksistensiell krig siden 1973, sier Dan Schueftan, som ikke regner Libanonkrigene i 1982 og 2006 for å være i denne kategorien.

I likhet med mange andre i Israel mener han at sjiamuslimske Iran, og dets medløpere, er den største utfordringen i dag. Samtidig har Israel nå dialog og samarbeid med flere av de viktigste sunnimuslimske statene, som Egypt og Saudi-Arabia. Internasjonale medier beskriver Egypts president Abdel Fattah al-Sisi som den mest israelvennlige arabiske leder noensinne.

– Selvsagt skulle jeg ønske at samarbeidspartnerne våre var blomstrende demokratier med menneskerettigheter i førersetet, men slik er det bare ikke. Det var en illusjon å tro at den arabiske våren skulle slå til, sier han.

Indre trusler

Israel har noenlunde kontroll på de ytre truslene, og sikkerhetseksperten mener Israel er langt tryggere nå enn for 50 år siden. Samtidig advarer han om trusler som kan komme innenfra.

De siste årene har flere undersøkelser vist at de arabiske innbyggerne trives i Israel og at mange av dem faktisk er mer positive til staten enn det de jødiske innbyggerne er.

– Samtidig ser vi at de gang på gang og i stadig større grad velger svært radikale politikere til å representere seg i Knesset og andre organer. Den israelsk-arabiske eliten har svært ekstreme holdninger, og de unge er mer radikale enn foreldregenerasjonen. Dette er noe Israel må ta på alvor, sier han.