Israels ambassadør om Oslo-avtalen: – En drøm som ble til et mareritt

– Da Oslo-avtalen ble erklært var det som en lykkebølge som slo inn, både for israelere og palestinere. Det var en følelse av en stor drøm som ble realisert.

Det sier Avi Nir-Feldklein, Israels ambassadør, når Dagen møter ham på ambassaden i Oslo.

Han var selv diplomat i Beijing da avtalen ble signert i 1993. Han husker godt følelsen da nyheten kom.

– Det var mer enn noe vi kunne forestilt oss i våre lyseste drømmer.

– Ble snudd til et mareritt

Oslo-avtalen ble til etter hemmelige forhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) med norske diplomater som tilretteleggere.

Den ble signert 13. september 1993 foran Det hvite hus i Washington med daværende president Bill Clinton.

Nå, på 30-årsdagen for Osloavtalen, er det ingen som feirer. Verken fra israelsk eller palestinsk hold.

– Dessverre ble ikke resultatet av Oslo-avtalen slik vi hadde håpet på. Det var et spesielt øyeblikk i historien, men målet ble aldri oppnådd, sier Nir-Feldklein.

– Drømmen snudde fort til å bli et mareritt, legger han til.

– Kom ut av kontroll

I årene etter Osloavtalen tok uroen seg opp i Israel. Nir-Feldklein påpeker at rundt 40 israelere ble drept i terrorangrep i 1994 og 1995.

– Folk var redde for å gå i gatene. Man sluttet å gå på kafeen på hjørnet eller på bussen.

– Var det naivt å inngå en slik avtale?

– Nei, for jeg tror det å møtes slik er den eneste måten vi kan oppnå fred. De norske initiativtakerne gjorde det rette ved å bringe fiender sammen i samme rom.

– Problemet var ikke initiativet. Problemet var at ting kom ut av kontroll på bakkeplan.

30 år siden «Oslo-katastrofen»

– Uheldig å bli sittende som okkupasjonsmakt

Forfatter og tidligere Vårt Land-redaktør Erling Rimehaug har skrevet bok om konflikten.

Osloavtalen har fra palestinsk hold lenge vært betraktet som en katastrofe, sier han.

– Jeg oppdaget det da jeg kom dit. Jeg trodde at alle skulle være begeistret for at jeg kom fra Oslo. I stedet sa de at «vi skal ikke klandre deg personlig for avtalen», sier Rimehaug.

Han forteller at det er særlig tre grunner til at misnøyen med Osloavtalen er sterk i de palestinske områdene:

• At avtalen ikke innebar en egen palestinsk stat
• At bosetningene fikk fortsette
• At Israel i realiteten fikk kontroll over størstedelen Vestbredden

Han mener israelsk side kom klart best ut av Osloavtalen.

– Den ble et slags kinderegg for israelerne: de fikk kontroll over Vestbredden, men de slapp å bry seg med palestinerne.

– Burde israelerne egentlig være takknemlig for Osloavtalen?

– Det er grunnleggende sett uheldig for Israel at de blir sittende som en varig okkupasjonsmakt. Det var en pragmatisk løsning, men ikke bra for dem på langt sikt.

Tror avtalen har ført til mindre terror

Rimehaug påpeker at avtalen bare i begrenset grad fungerte etter israelernes intensjon.

– Israels utgangspunkt var først og fremst å få slutt på uroen, og å slippe å håndtere volden på Vestbredden. Det har jo ikke blitt slutt på volden, men likevel har terroren vært på et nokså minimalt nivå i forhold til hva det ville blitt hvis de ikke hadde de palestinske selvstyremyndighetene.

– Tror du avtalen har ført til mindre terror på israelsk jord?

– Ja, i den forstand at samarbeidet mellom israelske og palestinske sikkerhetsmyndigheter har bidratt til at Hamas og Islamsk Jihad har fått mindre makt.

De palestiske selvstyremyndighetene regnes som langt mer modereate enn de islamtistiske gruppene Hamas og Islamsk Jihad.

– Tror du det er mulig å se for seg at israelske og palestinske myndigheter skal møtes for å forhandle igjen, på samme måte som i 1993?

– For det første må man ha noen palestinske myndigheter som det går an å forhandle med. Det har ikke eksistert siden Hamas og Fatah skilte lag for snart 20 år siden.

Han påpeker at Israel også trenger en plan for hva de vil gi i eventuelle forhandlinger.

– Det er vanskelig å se for seg en akseptabel løsning for palestinerne uten at en god del bosetninger blir fraflyttet.

Støre: – Tragisk

Den norske regjeringen fastholder ønsket om bidra til en tostatsløsning der israelere og palestinere lever side om side.

— Det er tragisk at det fortsatt ikke er en palestinsk stat så mange år senere, sa Jonas Gahr Støre onsdag i anledning 30-årsdagen.

Rimehaug tror ikke lenger forutsetningene for en tostatsløsning er til stede.

– Jeg synes norske myndigheter nå bør innse at tostatsløsningen er utenfor den aktuelle horisonten, og bør heller begynner å se på hva man kan gjøre i stedet.

– Hvilke løsninger da?

– Utgangspunktet er at det er to folk, og ingen av dem kommer til å forsvinne. De må finne ut av det på en måte som gir rettferdighet for begge sider. Så langt har Israel ikke villet gi palestinerne reell selvstendighet, og det er et krav palestinerne ikke er villige til å gi opp.

– Kan ikke forvente støtte for ensidige tiltak

Nir-Feldklein mener motparten ikke ønsker å gå med på en tostatsløsning.

– Er det på tide at norske myndigheter revurderer tilnærmingen om å jobbe for en tostatsløsning?

– Det handler ikke om å endre tilnærmingen, men om å endre taktikken. Man kan ikke forvente automatisk støtte for ensidige tiltak, når Israel får skylden for alt som går galt, sier Nir-Feldklein.

– Tror du en tostatsløsning er mulig?

– Jeg tror en fredelig løsning er mulig.

Håper på nye forhandlinger

Misnøyen med Oslo-avtalen til tross: den israelske ambassadøren har fortsatt et håp om at israelere og palestinere skal møtes ved forhandlingsbordet igjen.

– Jeg er håpefull. Jeg tror at dersom vi igjen går inn i forhandlinger, og du igjen setter israelere og palestinere sammen i samme rom, så vil de bli de beste venner. Problemet nå er at vi ikke møtes i samme rom, sier Nir-Feldklein

– Tror du det finnes en reell mulighet for å finne en varig løsning for begge parter?

– Jeg tror virkelig det. Det er mulig jeg er for optimistisk, men jeg tror at hvis vi møtes i samme rom igjen, og oppildningen av konflikten stopper, så vil begge sider kunne leve i fred.

– Det høres ut som at du beskrives noe som ligner Oslo-avtalen?

– Ja. Det handler ikke om Oslo-avtalen og hva man signerte på der, men det faktum at du tar to parter som ikke ellers snakker sammen, og setter dem i samme rom. To parter som sitter sammen, anerkjenner hverandre, og anerkjenner hverandres ønsker. Det var det vakre ved Oslo-avtalen.

– Avtalens utfall gikk i feil retning, men jeg anklager ikke Oslo-avtalen for at virkeligheten fikk et katastrofalt utfall, legger han til.