Israels nordgrense: – Du kan si til dine norske lesere at vi er klar for hva som helst

Asgeir Ueland er forfatter og historiker, og er for tiden engasjert som journalist for Dagen i Israel. Dette er et korrespondentbrev fra Galilea og grensen til Libanon.

Metula, Israel (Dagen): Gjennom den siste halvannen uka har mediebildet fra Israel vært gjennomsyret av to ting:

Krig og rykter om krig.

I sør har krigen rast siden massakren på sivile i byene og kibbutzene rundt Gaza, mens det i nord, i øvre Galilea, har vært daglige mindre trefninger mellom den israelske hæren og den sjiamuslimske, libanesiske Hizbollah-styrken.

Trefningene, som har ligget på et par hendelser om dagen, har skjedd fra kysten i vest til kanten av Hermonfjellet i øst. De fleste kibbutzer, småbyer og byer som lå innenfor et område på to kilometer fra grensen har alt blitt evakuert.

I går fikk vi melding om evakuering av steder som ligger opp til fem kilometer fra Israels grense til Libanon.

Siden den fatale lørdagen for snart to uker siden har det vært jagerfly på patruljer over Nord-Israel. Av og til blir jagerflyenes lyd avvekslet av rotorene til Apache-angrepshelikoptre på vei nordover.

I tillegg har man den nesten konstante summingen av droner som driver overvåking av grenseområdet. Skjer det noe litt lengre nord i dalføret i østre Galilea, eller Huladalen for de lokalkjente, så høres drønn fra artilleri som beskyter mål i grenseområdet.

Det er kort sagt mer enn bare rykter om krig i nord, men mer en kruttønne som ennå ikke har tatt skikkelig fyr.

Bading og domsprofet

På bakken ser man stridsvogner, pansrede personellkjøretøy og flere tusen soldater bevege seg rundt i område i påvente av det som kan komme.

De fleste som kan ses i område er reservister, som ble kalt inn alt 7. oktober. Sporene etter dem ser man langs hovedveiene i form av tusenvis av parkerte biler. Det er synet av et mobilisert samfunn.

For Dagens utsendte er det ikke mer enn ti minutters kjøring fra parkerte biler og militære kjøretøy før man beveger seg over i det som virker som en normal torsdagsmorgen. Det eneste som skiller ferden ned til Hokokk-stranden er litt færre biler i svingene ved Saligprisningens berg.

Det er kanskje nå man skulle vært fattig i ånden og forstått litt mindre av det som skjer.

Sola har så vidt kommet seg over Golanhøyden i det jeg går i vannet og tar et kjapt morgenbad. Vannet er ennå godt oppe på tjuetallet, selv om den lokale vaktmesteren for stranda tar et drag av røyken og sier at badesesongen er over. Det er bare tre andre å se langs stranden, og de fisker.

Et slags stille før stormen.

Mot nord ser en Tagba og Kapernaum, to kjente innslag i pilegrimsleden. Ved Genesaretsjøen er det en slags underlig ro. Et siste stopp for rensing av sjelen før ferden går videre mot Israels grense i nord.

På hovedveien nordover, svinger jeg innom profeten Habakkuks grav. Normalt henger det en gjeng med ortodokse jøder rundt denne graven som ligger helt tett inntil motorveien.

Denne morgenen er det bare fuglenes sang man hører. Alt er tomt ved graven hvor den gamle profeten angivelig hviler etter å ha forkynt budskapet om vrede og dom.

Veien til Damaskus

Den første soldaten ser jeg på en kafe noen kilometer lengre nord. Her dukker de tusener av parkerte biler fra reservister igjen opp.

Soldaten har tatt seg et friminutt fra avdelingen oppe ved grensa, og tar seg en kopp kaffe og en sandwich før han igjen skal gå inn i bilen og dra mot nord.

Dette er en kar godt oppi førtiårene, og han er mannskap på en stridsvogn. Vi utveksler noen få ord. Han spør hva jeg har hørt om situasjonen, og hva jeg tror vil skje. Jeg nevner president Biden og at amerikanerne har flyttet en jagerflyskvadron til Jordan.

Han håper på det beste.

Herfra, fra kafeen på Kahal og videre nordover har hæren tatt over hverdagen. Jeg krysser Jordanelven over Jakobs døtres bro, og drar opp på et minnested som stammer fra angrepet på Golanhøyden under Seksdagerskrigen i 1967.

Nedenfor her gikk den gamle romerske veien til Damaskus, men skylaget og disen gir ikke noe rom for å bli blendet av noe som er større enn en selv.

I stedet dras blikket mot nord. Det åpne dalføret med de grønne åkrene strekker seg mot nord og fortsetter inn, over i Libanon. Det er vanskelig å se hvor Israel stopper, og Libanon begynner fra her jeg står nå. Så langt er alt stille.

Jeg drar videre nordover mot grensen.

For én som har bodd i området i lengre tid virker mange ting normale på veien nordover mot grensen. Det kommer et og annet militært kjøretøy i motsatt retning, men denne bakveien er aldri høyt trafikkert.

Det første signalet om at grensen nærmer seg er et sjekkpunkt i et av kryssene. Jeg senker farten, men bilen blir bare nonsjalant vinket videre. «Vil du mot nord, så kan du bare kjøre» virker det som.

Ferden nordover går uten dramatikk. Jeg kommer inn på hovedveien fra Kriyat Shmona mot Golanhøyden. Nå er grensen bare noen hundre meter unna. Kibbutzene som ligger på rekke og rad har stengte porter. Det står noen vaktmannskaper ved innkjørselen, men de fleste sivile har alt dratt.

De eneste som er igjen er karene fra lokalvernet, folk som skal håndtere hønsehus og fjøs, og sikkert en og annen stabukk som aldri skal evakuere.

Selv på oppdrettsanlegget ved elva Dan har alle pakket ned. Den eneste som er igjen er en druser fra Golanhøyden som forer fiskene. Druserne er en sekt som brøt ut av islam på 1000-tallet. Det er fire slike landsbyer på Golan.

– Jeg har jobbet her i 30 år, og noen må gjøre jobben, sier han og beklager at han ikke kan vise meg rundt, fordi han har en avtale.

Hele området her nord er preget av det militære. Man trenger ikke kjøre langt av hovedveien før stridsvognene dukker opp. De står noen hundre meter fra grensa, klare til strid.

Legen og generalen

Det gjelder også den ene karen jeg møter på kafeen litt lengre mot vest. Shimon Alrazi er 51 år og kalt inn i reserven. Han bor til vanlig i Kriyat Shmona og har en datter som alt tjenestegjør i hæren.

Siden han og hans samtalepartner, Legen Itzhak El-Ner, er de eneste i lokalet tar jeg med meg colaen og spør om jeg kan få en prat.

Doktoren er 72 år og har vært lege her i nord i 40 år. Han har sett det meste av krig og ødeleggelse som har foregått her oppe.

For en måned siden gravla han sin mor, hun var 106 år og fra Lodz i Polen, forteller han. Hun hadde sett alle grusomhetene under Den andre verdenskrig.

– Men hun var klar helt til det siste, skyter Alrazi inn.

Under normale forhold kunne vi snakket om mora og Lodz, snakket om legegjerningen her i nord. Vi befinner oss i en del av Israel som kalles periferien og som på mange måter minner litt om indre Agder.

Et sted hvor folk drar fra, og ikke flytter til.

Legen og Alrazi sveiper innom situasjonen.

– Vi er klare og moralen er på topp, sier Alrazi.

Legen, som til daglig bor oppe i Metula, sier at han har sovet på kibbutzen ved siden av kafeen i natt, for å få sove litt etter mange våkenetter. Det ble skutt mot Metula senest i går.

De fleste her i nord har evakuert sør til Tiberias, omtrent 10 minutter sør for stranden hvor jeg startet dagen. Her bor de på hotell i påvente av at spenningen skal oppheve.

Fordelen med å være der er at man kan komme seg hjem på en trekvarters kjøretur. Selv med den spente situasjonen er det alltid noen som kommer kjørende og skal hente noe fra heimen.

Det ser jeg med egne øyne da jeg kommer til porten ved Metula, det nordligste punktet i Israel.

Lokalvernet er klar

Sist gang Metula evakuerte var i 1921. Nå har de fleste dratt, opplyser Dan Dorani som spør hvem jeg er og hva jeg vil ved bommen. Han er en underlig gråsprengt en, som sine kollegaer i lokalvernet. De er godt over femti de fleste med unntak av en yngre morell- og kirsebærdyrker som bare er i andre halvdel av 40-årene.

Fire karer er på vakt ved inngangen til landsbyen. Metula er erklært stengt militært område og hæren har tatt over det meste på den andre siden av innkjørselen.

Landsbyen ligger omringet av Libanon mot vest, nord og øst og det er bare en vei, mot sør, ut derfra.

– Du kan si til de norske leserne dine at vi er klare, sier Eitan Kurza, en annen av de fire karene. Han er pensjonert politimann.

Vi kommer innom situasjonen. Lokalvernet har vært operativt i flere år der nord. Det er naturlig med den beliggenheten landsbyen har.

En av de eldste, som legen tidligere har kalt «generalen» spør om jeg vil ha kaffe. Legen gav ham kallenavnet på spøk fordi mannen hadde tatt litt for mye av i porten da han var der tidligere på dagen.

– Det verden må forstå er at dette er noe helt nytt. Og at om Hizbollah skulle komme over grensen er vi klare, forsikrer karene meg over koppene med tyrkisk kaffe.

Hizbollahs angrep

Slik situasjonen er her nå handler det meste om venting. Blir det krig i Galilea eller blir det ikke krig? Hvor langt kan man tøye strikken med daglige trefninger før det er en storkrig på gang i nord?

Israelske etterretnings-estimat snakker om at Hizbollah har over 300.000 raketter i sitt arsenal. Noen av dem kan nå over hele Israel og kan skytes på koordinater.

Nøyaktig, med andre ord.

Det meste som trolig vil regne over nord er enklere raketter av typen «grad». De blir avfyrt i generell retning og har fram til Libanon-krigen i 2006 vært en del av hverdagen i øvre Galilea.

Tanken med å evakuere landsbyene langs grensen er at man skal hindre at Hizbollah trenger inn og går til angrep på sivile. Dette var et scenario som det ble snakket mye og ofte om fra offiserer fra Nord-kommandoen de siste årene.

Evakueringen er altså preventiv, men samtidig er det også folk som vil hjem.

Bilene kjører forbi bommen, etter at de har koordinert med kommunen som sitter i kriserommet. Man skal ha kontroll på hvor mange som befinner seg der til enhver tid.

Karene i lokalvernet lar praten gå. Sola varmer litt mer nå enn i dag tidlig. Det nærmer seg lunsj og en bil fra Kriyat Shmona kommer og levere falafel.

Jeg drikker opp kaffen og takker for praten. Snakket om situasjonen har for lengst sklidd over i prat om felles kjente, de elendige forholdene for bønder og at vi alle må vente å se.

I øvre Galilea har folk ventet og sett i nesten to uker nå.

– Det er godt at amerikanerne har sendt styrker til regionen nå, sier «generalen» før han tusler opp trappa mot falafel-måltidet. Det nærmer seg altså lunsj. Ingen vet hva dagen vil bringe.

Selv ikke lokalvernet der oppe i Metula vet noe mer om hva som skjer, enn disse ryktene om krig.

NRK bør beklage at de utpekte Israel som ansvarlig for sykehus-bombingen