Israels oljeeventyr
De rødgrønne har holdt den israelske oljeindustrien på en armlengdes avstand.
Det israelske olje- og gasseventyret ser ut til å fortsette. Dagen skriver i dag om de nye, store funnene på israelsk sokkel. Disse forekomstene kommer i tillegg til øvrige felter med drivverdige funn.
1. april i år var en historisk dato for staten Israel. Da startet ilandføringen av gass fra Tamarfeltet til Haifa. Gassproduksjonen på israelsk sokkel fører til at Israel nå blir selvforsynt med gass.
En slik uavhengighet er av stor strategisk betydning for den jødiske staten. Den viktige gassrørledningen mellom Egypt og Israel har flere ganger blitt utsatt for sabotasje og terrorangrep. Men nå blir landets energiforsyning mindre sårbar overfor geopolitiske endringer i en turbulent region.
I tillegg kommer den store økonomiske betydningen som en israelsk olje- og gassindustri kan få. Israel blir nå eksportør av gass til det internasjonale markedet.
De israelske funnene burde selvfølgelig være interessante også for den norske oljeindustrien. Norge besitter en kompetanse på dette området som er helt i verdenstoppen.
Et norsk engasjement på israelsk sokkel ville vært en økonomisk vinn-vinn-situasjon for begge parter. Og med de sterke historiske båndene mellom Norge og Israel burde egentlig alt ligge til rette for et godt samarbeid mellom våre to land når det gjelder olje- og gassvirksomheten.
Dessverre har det foreløpig ikke vært slik. Fra offisielt norsk hold har holdningen mildt sagt vært lunken til det begynnende israelske oljeeventyret. Norske myndigheter har holdt den israelske oljeindustrien på armlengdes avstand. Samtidig har rødgrønne petroleumspolitikere reist rundt i Midtøsten for å gjøre seg lekre for oljerike diktaturstater.
Listen over diktaturer som Norge samarbeider med på olje- og gassområdet er lang:
Statoils engasjement i Algerie kom i fokus tidligere i år da anlegget deres i In Amenas ble angrepet av muslimske terrorister.
I Libya har samme selskap vært engasjert både før og etter diktator Muammar Gaddafis fall fra makten.
I Aserbajdsjan er Statoil en av de største internasjonale aktørene.
I Iran har Norge deltatt helt frem til de internasjonale sanksjonene mot landet satte en foreløpig stopper for virksomheten.
Andre diktaturstater der Statoil har kontorer er blant annet Kina, Saudi-Arabia, Egypt, Qatar og De forente arabiske emirater.
Når man ikke har motforestillinger mot å samarbeide på oljeområdet med slike diktaturstater, så blir det bare enda mer uforståelig hvorfor man ikke kan drive tilsvarende virksomhet sammen med Midtøstens eneste demokrati.
Den sittende rødgrønne regjeringen er historie om bare noen få uker. Dermed ryker også SV ut av regjeringskontorene. Det partiet har i praksis fungert som motstander av all form for samarbeid med Israel.
Blant annet advarte SVs energipolitiske talsmann Snorre Valen offentlig Statoil mot å engasjere seg i Israel da selskapet i fjor forsiktig luftet en slik mulighet.
Vi har et begrunnet håp om at den nye regjeringen vil være mer positivt innstilt. Med uttalt israelvennlige partier KrF og Frp i regjering eller som støttepartier for en sådan, kan veien ligge åpen for et oljesamarbeid mellom våre to land. Det er på høy tid.