Israelske Jahay (18) på Norway Cup: – Her kan jeg slappe av

Forrige uke sparket 17 unge fotballspillere fra den israelske siden av Gazastripen fotball på Ekebergsletta i Oslo. Anledningen er den årlige fotballturneringen Norway Cup som tiltrekker seg unge lag fra hele verden.

– Disse ungdommene kommer fra det absolutt mest betente området i hele Israel, sier jødiske Michael Preminger og roper noe på hebraisk til en av spillerne inne på banen.

Fra Gazastripen til Oslo

Preminger leder samarbeidsprosjektet som har gjort det mulig for de israelske ungguttene å løpe rundt på Oslo-gresset denne formiddagen.

Prosjektet er et samarbeid som har eksistert siden 2009 mellom Det mosaiske trossamfunn i Oslo og lokalsamfunnet Eshkol i det sørlige Israel.

Den lille byen er et av de fattigste og mest utsatte områdene i Israel og ligger bare en drøy kilometer fra grensen til Gaza.

Ungguttene fra fotballlaget Hapoel Eshkol er vant til å løpe. Men her på Ekebergsletta kan de løpe mot ballen og ikke mot nærmeste bomberom.

Heiagjeng fra synagogen

Det er formiddag og overskyet. Til tross for fellesferie og regn i luften har flere fra den jødiske synagogen i Oslo møtt opp for å heie på det israelske laget.

Blant dem er en norsk-israelsk barnefamilie bestående av en mor og hennes fire barn. Den yngste av barna er bare tre uker gammel og sover i mammas armer mens hun følger med på kampen fra sidelinjen. Barna Ilay (9) og Alma (4) følger spent med.

– Det er gøy å se de spille, sier Ilay og fisker opp en iPhone fra jakkelomma som han straks begynner å filme kampen med.

I den andre hånden har han et lite israelsk flagg.

Besøk av ambassadøren

En annen av dem som har tatt turen til Ekeberg denne formiddagen er Israels ambassadør til Norge, Alon Roth. Dette er første gang Roth er til stede på Norway Cup.

– Da jeg fikk høre at de kom et israelsk lag hit så måtte jeg selvsagt ta turen, sier han mens laget går til pause.

Roth er selv en ivrig fotballsupporter og følger ofte med på sporten hjemme i Israel.

– Jeg elsker fotball. Når jeg er hjemme i Israel eller på reise så prøver jeg ofte å få med meg kamper i helgene. Jeg synes det er en spennende sport. Og mine to sønner spilte også fotball.

Roth mener at fotball kan være en brobygger mellom nasjoner.

– Jeg mener at fotball og sport, eller kultur generelt, har en veldig sterk forenende effekt. Det er det vi ser her. Unge fotballspillere fra hele verden spiller sammen som venner.

– Det er sånn det bør være. Fotball forener mennesker, sier ambassadøren.

Savnet Davidsstjernen blant flaggene

Jerry Winer omtales som «prosjektets bestefar». Ideen til samarbeidsprosjektet fikk han tilbake i 2009.

– Det begynte med de flaggene der, sier Winer og peker bort på den andre siden av sletta der et titalls flagg vaier langs veien.

Flaggene representerer de ulike nasjonalitetene som deltar i turneringen.

Da Winer la merke til at det israelske flagget manglet, tok han affære.

Etter å ha etablert kontakt med flere støttespillere kontaktet Winer fotballaget i byen Eshkol.

I dag fungerer samarbeidsprosjektet for å gi ungdommene i denne regionen et hvilepause fra en hard hverdag, forteller han.

– Jeg blir både glad og stolt når jeg ser hva ideen min ble til. Det gjør godt i hjertet å se de israelske guttene smile og spille fotball. Dette er noe de ser fram til hele året, sier Winer.

Vil unngå tilsnakk

Andre omgang blåses i gang og nok en gang fylles baneområdet av høylytte rop på hebraisk. Lagets trener Joel hoier og vifter ivrig med armene.

– Det er deilig med engasjement, sier Michael Preminger og gliser.

På et tidspunkt kommer den norske linjemannen bort og gestikulerer til de israelske spillerne om at de må trekke lenger unna sidelinjen. Sånt stresser Preminger.

– Det er synd hvis vi får advarsler. Jeg vil ikke at de skal være misfornøyd med oss, sier han og vinker ivrig til innbytterne at de må ta noen skritt bakover.

Sov sammen med palestinere

Det israelske laget bor i likhet med de andre lagene på diverse Oslo-skoler under turneringen. Den første kvelden delte laget gymsal med et lag fra den palestinske siden av Gazastripen. Det gikk veldig bra, ifølge Winer.

– Det var ikke noe problem i det hele tatt, sier han med et smil.

Winer fungerer som en altmuligmann for laget. Han vasker draktene deres etter kamp og sørger for at de kommer seg dit de skal. Også Michael Premingers datter, Iris Preminger, er med som tolk og geleider de rundt i byen.

– Spleiselag

Prosjektet gjennomføres med støtte fra organisasjoner og privatpersoner i Norge som bidrar med finansieringen.

– Det er et kjempestort spleiselag for å få dette til økonomisk, sier Preminger.

Flybillettene for de 17 ungdommene er det foreldrene selv som betaler.

– For mange av familiene er det en stor utgift, men de gjør det for barna sine. Foreldrene vet hvor viktig dette er for de, sier Preminger.

Oppvokst ved Gazastripen

En av spillerne på laget er Jahay Kohan (18). Han kommer slentrende av banen etter at dommeren har blåst av kampen.

Det endte 2-2, men ut fra 18-åringens ansiktsuttrykk å dømme føles resultatet som et tap.

– Det er frustrerende, for vi ledet. Men sånn er det, sier Kohan på engelsk og bruker håndflaten til å tørke svette av pannen.

I morgen skal israelerne spille den siste avgjørende kampen i sin gruppe. I helgen flyr de hjem til Israel.

Den unge fotballspilleren bor helt på grensen til den palestinske siden av Gazastripen.

– Jeg bor i et nabolag med små bosettinger. Noen ganger blir det politisk bråk og det er mye bombing. Vi må være på vakt, sier han.

Hverdagen i bomberom

Kohan, som opprinnelig har røtter i Sør-Amerika, forteller at han hele livet har vært vant med å oppholde seg i bomberom i korte og lange perioder.

– Dit løper vi flere ganger i året. I fjor blusset krigen mellom oss og den palestinske siden opp, og da var vi 18 dager på rad i bomberommet, sier han.

– Hvis man gikk ut av bomberommet, så var man i umiddelbar fare, sier han.

Like bak oss spilles det en annen kamp. Kohan venter noen sekunder til ropingen fra det andre lagets trener er ferdig.

I ukene da de bodde sammenhengende i bomberommet kjente han på et savn etter å spille fotball.

– Hva gjør dere når dere er i bomberommene?

– Ikke så mye. Vi prøver å bevare roen og bruke tid sammen med familien. Og så ber vi mye, sier han.

Da den anspente stemningen i området etter hvert roet seg ned igjen ventet de i to dager før de kunne begynne å leve som normalt igjen. Etter tre dager var det trygt nok til at de kunne dra tilbake på skolen og på fotballbanen.

– Føler meg trygg i Norge

Mens laget har vært i Norge har konflikten blusset opp igjen.

– I dag tidlig snakket jeg med mor på telefonen. Hun fortalte at de hadde fått beskjed om at ingen måtte forlate hjemmene sine eller ferdes på gatene fordi det har kommet trusler igjen. Da er det godt å være her, sier han.

– Hvordan er det å bo med en slik usikkerhet?

– På en måte er vi vant til det. Men det er jo ikke normalt. Mamma var rolig på telefonen og sa at de bare holder seg inne de neste dagene, så går det nok over. Det er jo sommerferie der også, så de er uansett ikke på skole og jobb nå. Det er anspent, men de forsøker å bevare roen.

Selv om han bekymrer seg for familie og venner hjemme, forsøker han å nyte tiden i Norge.

– Norge er et veldig vakkert land. Her trenger vi ikke å bekymre oss. Jeg kan slappe av. Jeg føler meg trygg, sier han.

Skal i militæret

Israeleren er tydelig på hvor viktig fotball alltid har vært for ham.

– Det betyr alt for meg. Jeg har spilt det siden jeg gikk i første klasse, og jeg spiller sikkert 5–6 dager i uken, sier han.

I likhet med andre israelske ungdommer skal 18-åringen snart inn i den israelske hæren for å tjenestegjøre. Der blir han i minst tre år, hvilket er varigheten på den obligatoriske militærtjenesten i Israel. Da blir det lite fotballsparking.

– Det er ikke vanlig å spille fotball etter man har vært i hæren, så dette var min siste fotballturnering, sier Jahay Kohan.