Ja til nakenhet
Da jeg gikk på skolen diskuterte vi aldri om vi skulle dusje nakne etter gymmen.
Slik var det også etter fotballtreningen i tenårene. Noen valgte riktignok å dusje hjemme siden de bodde i nærheten, men de aller fleste dusjet i garderoben – også i de mest intense pubertetsårene.
Slik er det visst ikke lenger. Det er trist.
Annonse
Vi hadde ikke smarttelefoner da jeg gikk på skolen. Dermed var det ikke noen problemstilling at man risikerte å bli tatt bilde av i garderoben. Det er forståelig at denne risikoen kan få en del til å vegre seg for å ta av seg klærne i andres påsyn i garderoben.
Vel så alvorlig er det likevel hvis det er holdningen til kroppen som fører til at flere enten lar være å dusje, eller dusjer med klærne på. Enten er i garderoben etter gymmen eller i offentlige svømmehaller.
Det handler om hygiene, men det handler enda mer om hvordan vi ser på oss selv og kroppene våre.
I kristne miljøer er forholdet til kropp og nakenhet delt. På den ene siden er mange fremdeles opptatt av å formidle tradisjonelle idealer om å vente med sex til ekteskapet, og om å unngå en viss grad av intimkontakt med det motsatte kjønn før man er gift.
Dette gjør noe med hvordan man forholder seg til både sin egen og andres kropp. Og kampen mot stadig mer seksualisering av samfunnet er et av de få områdene hvor konservative og de mest venstreradikale kvinnesaksaktivistene finner sammen. Men samtidig formidler den kristne tro et grunnleggende positivt syn på kroppen.
Gjennom hele sin historie har den kristne kirken måttet kjempe med gnostisk tenkning i forskjellige varianter.
Gnostisisme er en samlebetegnelse på religiøse og filosofiske retninger som oppsto i antikken. Disse opererte med et radikalt skille mellom det materielle som ondt og det åndelige som godt. Selve skapelsen ble betraktet som en tragedie, og menneskets kamp handler dypest sett om å bli befridd fra det fysiske.
Dette står i skarp strid med Bibelens virkelighetsbilde. Vi lever i en verden som er dypt preget av syndefallet, men det gjelder både det åndelige og det materielle.
Annonse
Gud skapte alt godt, og han skal forløse hele sitt skaperverk. Kristnes håp er ikke knyttet til å bli befridd fra kroppen, men til å få en fullkommen kropp, et herlighetslegeme.
Hvis kroppen vår først og fremst er et redskap vi må holde i tømme for å gi synden minst mulig boltreplass, mister vi viktige skanser i kampen mot et negativt selvbilde. For visst er det sant at vi alle har krefter inne i oss som vi må begrense. I klassisk kristen teologi finner vi et dypt realistisk menneskesyn, med erkjennelse av at det pågår en stadig kamp mellom det gode og det onde inne i hver og en av oss.
Men tilbake til garderoben. I en tid hvor bluferdighet nærmest har blitt et fremmedord, kan enhver av oss måle de fleste egenskaper ved våre egne kropper opp mot mer eller mindre fjerne idealer. Og de idealene vi vurderer oss selv opp mot, er gjerne mennesker som enten har brukt enorme krefter og/eller store penger på å utvikle de kroppene de har, gjerne også med medvirkning fra kirurger.
Men hvis det kun er den teknisk perfekte kroppen som tåler møtet med andres nakenhet, hvilket syn på gudbilledligheten er det vi da formidler?
Allerede i Bibelens første kapittel leser vi at mennesket, både mann og kvinne, ble skapt i Guds bilde. Og da Jesus kom til jorden, var det som et menneske i kjøtt og blod. Går det an å formidle et mer positivt syn på kroppen enn dette? Den menneskelige kroppen var ikke for simpel for Gud selv.
Det som gjerne blir kalt seksuell frigjøring kan fort få den motsatte effekten. For nakenheten hører ikke til hvor som helst. Kanskje kunne vi fått et mer avslappet forhold til den naturlige nakenheten hvis vi var mer forsiktige med den unaturlige.
