– Ja, vi elsker russelivet

Filip og Christoffer er eneggede tvillinger med downs.

Publisert Sist oppdatert

– Russebukser, russekort og ja til livet.

Slik beskriver de to tvillingene russetiden ved Øystese gymnas i Kvam kommune i Hordaland.

De er noe så sjeldent som eneggede tvillinger med downs, født inn i en familie med ti søsken. I august er det 20 år siden Filip og Christoffer ble født.

– Det har vært en festreise, sier pappa Knut E. Lauritzen.

Dagen møter tvillingene skolen hvor de er med i en tilrettelagt gruppe kalt hverdagslivstrening. På timeplanen står blant annet matlaging, matte, geografi og musikk.

– Dessuten elsker de gym, sier Grethe Håland Stuve, klassekontakt for Filip og Christoffer.

Etter at tvillingene har servert kaffe og kjeks, følger vi med dem opp i klasserommet. Her fremfører de tre sanger: Ja, vi elsker dette landet, Grevling i taket og Alle fugler. Etterpå tar vi en titt på russebussene utenfor skolen.

Filip og Christoffer har ikke en egen russebuss, men de har russedress, russekort, russelue og russeknute. Sistnevnte fikk de etter et potetløp. Etter skoledagen blir de hentet med taxi og kjørt hjem til Strandebarm.

Se video:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Ikke perfekt, men barn.

Hjemme i huset i Strandebarm har de fleste barna flyttet ut. Filip og Christoffer ble født som nummer åtte og ni, og nå er det bare minstemann Per-Einar som fortsatt bor hjemme sammen med tvillingene. Sara-Louise er på besøk noen dager.

Dagen møter pappa Knut og konen Elly, sammen med tvillingene og to av søsknene.

– Alle barna har gode evner av ulike slag og er utpreget empatiske. De er omsorgspersoner som har en forunderlig tiltrekkingskraft i møte med mennesker som trenger hjelp. Likevel er det gjennom tvillingene at Gud har gitt oss den dypeste forståelsen av begrep som omsorg, hengivenhet, ømhet og ubetinget kjærlighet. Vi dilter i hælene på dem med tinntallerkenøyne i forundring over det Gud gjør gjennom dem. Det er hinsides spektakulært, sier pappa Lauritzen.

– Hva er det Gud har gjort?

– Han har velsignet både oss og uhorvelig mange andre på drøssevis måter gjennom tvillingene. Det viktigste for oss, er nok at han gjennom guttene lært oss på en konkret måte hva det vil si å være Guds barn. Vi har alltid visst at vi har barnekår hos Gud, men på grunn av tvillingene, vet vi nå bedre hva begrepet betyr i praksis: Du er ikke barn fordi du er perfekt, fordi du er effektiv eller økonomisk - det er ikke barnekår. Du har barnekår fordi du er barn. That's it, sier pappaen og lyser opp.

Svaret på ubedt bønn

Allerede da Knut og Elly møtte hverandre kastet de seg inn i Ja til livet-kampen. Inspirert av Hordalandsaksjonen mot fosterdrapsloven, startet de Nordlandsaksjonen mot fosterdrapsloven.

Lite ante de da at de selv skulle få barn som folk flest ville valgt bort. Etter å ha født syv sunne og friske barn, kom beskjeden om at tvillingene hadde downs. Ifølge Lauritzen ble helsepersonellet svært lei seg da de oppdaget at det var noe galt med tvillingene Elly hadde født.

– Det er noe som er galt, sa de til oss. Vi spurte hva det var. Mens de kjempet med følelsene, forklarte de oss at barna hadde downs syndrom. Vi sa: Å, så da. Var det noe mer? Vi skjønte ikke hvorfor de skulle være så triste. Tvillingene var presis like nydelige etter diagnosen som før. Vi var rett og slett ikke i det samme universet som helsepersonellet, forteller pappaen.

Han sier at de aldri har bedt om å få barn med downs, men at tvillingene likevel ble et bønnesvar.

– Tvillingene er faktisk svaret på en bønn vi aldri ba, sier Lauritzen.

Post fra Gud

På veggen i stuen henger det et lite kort, plassert i en ramme. Lauritzen tar det ned fra veggen og viser det frem. På kortet står det en liten fortelling med tittelen «Heavens Very Special Child». I fortellingen diskuterer englene seg i mellom, hvem de skal sende dette spesielle barnet til. Barnet er ikke som andre barn. Det har spesielle behov, men kommer også med en rikere tro og kjærlighet.

– Det var en venninne av Elly i England, som sendte kortet til oss. Hun hadde ikke peiling på Filip og Christoffers diagnose. Gud viste henne at hun skulle kjøpe kortet i en bokhandel hun vanligvis ikke gikk i. Damen skjønte ikke hvorfor hun skulle kjøpe kortet eller hvem det var ment for . Etter en uke, sendte hun det til oss. Vi fikk det rett etter at tvillingene ble født, forteller Lauritzen.

Kortet ble en spesiell hilsen fra himmelen til ekteparet.

Jesus på russekortet

På russekortet til tvillingene står det to budskap:

«Jeg vil takke Han for livet.»

«Ikkje vær redd. Jesus passe på.»

Det første budskapet er tittelen på en sang Filip og Christoffer ofte synger under Ja til Livet-markeringer. Det siste har blitt et motto for tvillingene.

Mor Elly forteller en morsom, liten historie:

– Vi var på teater og så Dyrene i Hakkebakkeskogen. I et dramatisk øyeblikk der reven skal spise frøken Harepus, reiser en av tvillingene seg og roper så alle i salen hører det: Ikkje vær redd, Jesus passe på!

Pappa Knut opplever at Gud gjennom tvillingene har lært dem noe om hans utvelgelse. Han viser til 1. Korinterbrev 1, 28 og siterer:

– Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe.

Lauritzen har vært i mange samtaler med folk om livsrett og menneskeverd.

– Jeg har spurt flere dette spørsmålet: Hvis du skulle kastet en gruppe i samfunnet på dyngen. Hvem ville du valgt ut? Bilselgere? Politikere? Forsikringsagenter? Romfolk? Uansett hvilket rykte de ulike gruppene måtte ha, ville ingen finne på å vurdere å kvitte seg med dem. Hvorfor fjerner vi da 98 prosent av alle barn med downs før de blir født? spør Lauritzen.

– Barn med downs blir, akkurat som Paulus skriver, satt lavest i samfunnet vårt. Men i 20 år har Gud vist oss at han har utvalgt dem for å gjøre de vise og sterke til skamme, sier pappaen.

Eget språk

Filip og Christoffer er veldig nært knyttet til hverandre. De sover blant annet på samme rom, og selv om de ikke snakker spesielt bra norsk, forstår de hverandre fullt ut. De har også et eget tullespråk som bare de skjønner, dessuten kommuniserer de intuitivt med hverandre.

– Tvillingene våre er aldri ensomme. Den helt spesielle direktekommunikasjonen deres, har vært der siden de lå åtte måneder i magen sammen, forteller Lauritzen.

Hvis en av dem får kjeft, stiller den andre opp i forsvar.

– De er veldig kjærlige av seg. De gir alltid klem når de kommer hjem, uansett om de bare har vært en kort tur på butikken. De gir masse kjærlighet, sier storesøster Sara-Louise.

– Har du følt at de får all oppmerksomheten på bekostning av de andre søsknene?

– Nei. De har bare vært en del av gjengen, sier Sara-Louise.

Sjeldne eksemplarer

Da Filip og Christoffer ble født i 1997, var det bare født fem eneggede tvillinger med downs i Norge siden 1950.

Det gjør tvillingene sjeldne.

Lauritzen er bekymret for utviklingen i samfunnet. Barn med downs ser ut til å bli mer og mer sjeldne.

– Innføringen av blodprøven NIPT og helseministerens ja til tvillingabort er absurd og en utålelig tanke. Folk lever med dype traumer fordi de mistet en tvilling, sier pappaen.

For dem er alle barn en gave fra Gud. Ekteparet slutter aldri å bli forundret over barna de har.

– Vi har i ren nysgjerrighet ønsket å være tettest mulig på de for å lære hvordan de er spesielle. De har ikke vært én time i barnehage, førskole eller SFO.

De takker Gud også for sine downs-tvillinger.

– Etter 20 år med dem, takker vi takker Gud mer enn noen gang, sier pappaen.

Les også.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Powered by Labrador CMS