Illustrasjonsfoto: Yayimages.com
Jahve
I vår omtale av Guds navn tar vi også med Jahve eller Jehova. Det ene kan være like rett som det andre. Usikkerheten skyldes at det ikke er enighet om hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk.
Men det er Guds egennavn, og det navnet Gud bruker om seg selv i Det gamle testamente det er snakk om her – og det nevnes i følge Wikipedia 6828 ganger i GT.
Vi vet også at jøder unngikk å uttale dette navnet. I stedet sa de Adonai (Herren), Elohim eller bare Hashem, (Navnet), når de kom til dette egennavnet, fordi man mente at navnet var så hellig og så farlig at dette burde unngås. Av den grunn har også uttalen av navnet gått tapt.
De fleste av oss kjenner kanskje til situasjonen med Moses og den brennende busken som en kan lese om i 2. Mosebok kapittel 3. Her åpenbarer Gud (Jahve) seg så hellig at Moses får beskjed om å ta av seg sandalene, for Han står på hellig grunn. Og Gud presenterer seg som «Jeg er den jeg er» og forteller at Han vil føre Israelsfolket ut av Egypt.
