– Jakten på ektefelle skal ikke styre livet

Denne saken ble første gang publisert sommeren 2021, men vi tror den kan være til glede for både nye og gamle lesere.

43-åringen er først ut i en serie om det å være singel i kirken. Antall aleneboere øker i Norge, men temaet blir i liten grad berørt i media og i kristen forkynnelse.

Dagen har snakket med single i ulike aldre om hvordan de lever sine liv privat, i menighet og i samfunnet. Vi har også spurt om hvordan de løser sine savn etter ektefelle og barn.

En beslutning

Gunnhild Hals datet da hun var yngre, men har ikke hatt fokus på det i senere år.

– For min del har det vært godt å slippe. Jeg har omfavnet det livet og de mulighetene jeg har. Om det noen gang kommer en ny sesong i livet som innebærer ekteskap, vet jeg ikke, sier hun.

Hals var i slutten av 20-årene da hun tok en beslutning hun ikke har angret på.

– Den gang bodde jeg i en by der det var mange kristne på min alder. Jeg kunne tenkt strategisk og oppholdt meg på steder der jeg visste at jeg kunne møte en aktuell ektefelle, men skulle det få styre de valgene jeg tok? Svaret på det ble «nei», sier hun til Dagen.

43-åringen er bosatt i Hemsedal og jobber ved Hemsedal høyfjellssenter, et rusfritt kurssted og hotell med kristen profil.

Her har hun bodd i snart ti år og har kjøpt seg rekkehus like ved en kommunal bolig for nylig bosatte flyktninger. Hals har blitt venn med flere av dem.

Kallet til å være mor

Hun har ingen egne barn, men opplever likevel at Gud stadig forsterker kallet til å være mor.

– Det høres nesten litt selvmotsigende ut?

– Å ikke ha egne barn kan kjennes sårt noen ganger, men når jeg snakker med Gud om det, opplever jeg at han understreker morskallet.

Hals har erfart at det finnes mange måter å være mor på.

– Der er så mange barn som trenger en ekstra voksenperson i livet sitt, og Gud pleier å svare veldig raskt hvis jeg ber han om å gi meg flere barn, forteller hun.

I det daglige opplever hun at barn fra nabolaget stikker innom fordi de trenger hjelp til lekser eller andre ting. Det gir stor glede. Nylig ble hun også «passepike» for et lite barn noen timer i uken. Foreldrene trengte avlastning, og for Hals opplevdes det som en velsignelse å kunne gi barnet omsorg.

Hun beskriver det som en vinn-vinn-situasjon.

– Jeg har barna til låns, men slik er det også med egne, biologiske barn. Alle barn tilhører Gud, men vi blir betrodd å ta ta vare på dem. Noen ganger for en kort periode, andre ganger for en lengre periode. Det trengs biologiske mødre, og det trengs andre «mødre». Alt kan vi få lov til å gjøre som en tilbedelse til Gud, sier hun.

– En fantastisk ordning

Hals ser på ekteskapet som en fantastisk ordning Gud har gitt, men slår fast at ikke alle får oppleve å bli gift.

– Hvorfor, vet jeg ikke. Men utfordringen er den samme til oss alle enten vi er gift, skilt, enke eller alltid har vært alene: vi inviteres til å leve for Gud. Den dypeste gleden finner vi i livet med Ham. I den relasjonen finner jeg mening. Der kjenner jeg på verdighet. Og fordi vi har Kristus og hans rike som mål for livene våre, kan vi leve sammen på tvers av sivilstatus. Det opplever jeg som en stor frihet, sier hun.

– Hva tenker du er den største fordelen med å være singel?

– At jeg ofte har mer tid enn det mange av mine gifte venner har. Det opplever jeg som en gave. Paulus sier også noe om dette, at den som er alene kan ha et mer helhjertet fokus på Guds rike.

Savner forkynnelse om singelliv

Hals har alltid hatt en tilhørighet til et kristent fellesskap, men har ennå til gode å høre solid forkynnelse om det å leve som singel.

– Jeg har opplevd på konferanser i kristen regi at det først ble gitt undervisning om ekteskapet. Da kunne det være fokus på kommunikasjon og hvordan skape et godt liv. Men når det skulle sies noe om det å være singel, kunne det handle om hvordan man dater og hvordan bli gift så fort som mulig.

– Det er litt fleipete sagt, men personlig har jeg savnet at man løfter målet et hakk. Ekteskapet er en gave, og kanskje er det Guds vilje at vi skulle sett enda flere ekteskap enn det vi ser i dag. Men det er viktig at singeltilværelsen blir forkynt mer som en gave enn som et mål.

I Hemsedal driver Hals huskirke og smågrupper sammen med både single og gifte. Det opplever hun som en god ting, og det bidrar til at hun kjenner seg inkludert i det store fellesskapet. Å tenke på de single som en egen gruppe, har hun liten sans for.

– Men der er vi ulike. Jeg synes det er fint å av og til møte single på min egen alder og dele erfaringer. Men sivilstatus opptar meg i liten grad. Enten vi er gift, alenemødre eller barnløse, så er vi Guds familie, understreker hun.

– Hvordan har troen på Jesus påvirket din status som singel?

– Jeg tror det ville opplevdes veldig annerledes om jeg ikke hadde en tro. Da kunne målet fort blitt å finne seg en mann. Men fordi jeg opplever at jeg har et større mål og hensikt, blir det veldig annerledes.

Forventning fra andre

Tidligere kunne Hals kjenne på forventningen fra andre om at hun burde finne en å dele livet med.

– Men det ble oftere uttrykt fra jeg var rundt 30 år. Da kunne folk si: «Har du ikke møtt noen ennå?» Det kunne være slitsomt, men jeg valgte å tolke det som omsorg.

Som del av en søskenflokk har hun flere ganger fått høre: «Nå er det bare du igjen.»

– Det er en kommentar som implisitt sier at målet og det eneste svaret på livet er å bli gift. Men jeg får sjelden kommentarer på at jeg er singel nå. Kanskje har folk «gitt meg opp», eller så kan grunnen være at jeg er omgitt med folk som har fokus på å bygge Guds rike.

Hals har flyttet en del i løpet av livet, og hver gang har hun opplevd at Gud har velsignet henne med nære relasjoner og et godt sted å bo.

– Gang på gang har jeg opplevd at Gud har lagt til rette for det, forteller hun.

Å eie sitt eget hjem, har blitt viktigere med årene, men en inntekt gir ikke de samme mulighetene som to.

Hals forteller at det kan være en kamp noen ganger å ikke skulle sammenligne seg med andre som har så mye mer.

– Men du verden så mye frihet og glede det er ved å vende seg fra den sammenligningen og velge å stole på at Gud er stor nok til å forsørge meg. Min erfaring er at det skjer igjen og igjen og igjen. Når man er alene, blir man kanskje avhengig av Gud på en annen måte. Han gir ekstra nåde til dette, føler jeg.