Jakter «den perfekte tro» i ny NRK-serie

I den nye serien som starter førstkommende mandag, har programlederen i NRK Super stiftet bekjentskap med barn som tror på buddhisme, bahai, hinduisme, kristendom, islam og jødedom. I tillegg har hun snakket med et tidligere jehovas vitne, en tidligere muslim og en gutt som ikke regner seg som religiøs.

– Tro blir sett på som noe personlig. Men etter å ha møtt barna, har jeg funnet ut at jeg vil være mer nysgjerrig og spørre folk mer. Hva skjer for eksempel når jeg dør? Og hvorfor er jeg på denne planeten? Det er spørsmål som de fleste har, tror hun.

Stimulere til aksept

Serien blir sendt i forbindelse med temadager i NRK Super om religion.

– I år vil vi gi barn innsikt i hvordan det er å vokse opp innen eller utenfor ulike religioner. Mange barn opplever at andre snakker nedsettende eller misvisende om deres religion. Vi ønsker å stimulere til aksept og forståelse for andres religion og levemåte, skriver redaksjonsleder Frank Sivertsen i Supernytt i en e-post til Dagen.

Før NRK gikk i gang med serien i høst, hadde de et innspillsmøte der over 30 tros-og livssynssamfunn deltok og fikk komme med sine tanker. I tillegg hadde de et møte med åtte barn og unge fra ulike trossamfunn.

– Dette mener vi har gitt oss et solid fundament til å ta opp relevante problemstillinger, skriver Sivertsen som understreker at Barnekonvensjonen er tydelig på at barn har trosfrihet.

Han understreker betydningen av at det å tvile også er en viktig del av religiøst liv.

– En del religiøse kan oppleve at det er ukult å tro. Det hadde vært gøy om temadagene kunne bidra til at det er kult å tro, skriver han.

– Nytt å være så personlig

Selma Ibrahim Karlsen beskriver det som gøy og rart å jobbe med serien.

– Det er nytt for meg å skulle være så personlig, men det har vært utrolig spennende å møte barna. Jeg opplever at jeg har lært mye nytt og synes at de viser på en god måte at man kan tro på ulike ting og på ulike måter.

Ibrahim Karlsen sier i den første av de fem filmene at hun vil snakke med barn fordi hun opplever at de er mer ærlige.

– Mitt inntrykk er at de sier ting som det er. De tenker ikke alltid før de snakker og har ingen baktanker. Sånn sett er det gøyere å snakke med barn enn voksne, synes hun.

Nysgjerrig på religion

Barna hun møter er i alderen 12 til 15 år gamle.

– Du kommer selv fra en familie med kristen mor og muslimsk far. Hvordan har det preget deg?

– Helt siden jeg var liten har jeg tenkt på om jeg vil tro eller ikke. Har jeg hatt det vanskelig, så har jeg trodd. Jeg har feiret id med pappa og julaften med mamma. Det har kanskje gjort meg mer åpen og mindre fordomsfull. Personlig synes jeg alle religioner er spennende og vil gjerne lære om dem. Vi har en tendens til å tenke at hvis du er muslim, så er du på en helt bestemt måte. Sånn tenker vi også om kristne. Men det jeg ser er at vi er veldig ulike, og måten man er religiøs på, vil variere mye.

Overraskende lite tro

Selv om hun har vært tett på tro i oppveksten, opplever hun at det har vært lite snakk om det hjemme.

– Overraskende lite, egentlig. Jeg har hørt litt fra pappa, og jeg har sett han be. Så har jeg vært med mamma i kirken, men vi har aldri snakket ordentlig om det, og de har aldri sagt at «du må tro sånn eller sånn».

– Hvordan kunne du merke at de trodde ulikt?

– Det ble tydelig ved at pappa dro til moskéen og at vi fikk gaver da det var id. I perioder ba han fem ganger om dagen. Mamma har vel en barnetro.

Programlederen er vokst opp på Kolbotn i Follo og studerte skuespillerteknikk ved Danvik, som er en kristen folkehøgskole. Der stakk hun innom bibeltimen et par ganger for å sjekke om kristendommen kunne være noe for henne.

– Hva fant du ut?

– Jeg syntes det var veldig interessant å snakke med kristne om hvordan troen har hjulpet dem år de har hatt det vanskelig. Samtidig fant jeg ut at jeg ville lære mer om alle de ulike religionene for å se hva som eventuelt kunne være riktig for meg, eller om jeg i det hele tatt vil være religiøs.

– Det skal være greit å tro

Samtalen som gjorde sterkest inntrykk på programlederen var den hun hadde med Zakarias, som er muslim. I intervjuet forteller han blant at han og moren opplever å få høre stygge ting når de skal ta t-banen eller er ute og går.

«Noen ganger roper folk «dra tilbake til landet deres» eller «dere er terrorister». Det er folk som mangler kunnskap,» konkluderer den unge gutten.

Ibrahim Karlsen forteller at det han sa, sjokkerte henne.

– Man kan lese om slike ting i avisen, men da vi satt og snakket sammen på rommet hans, ble det tydelig for meg at det er viktig at denne serien blir laget. Det skal være greit å tro, og man skal ikke måtte bli trakassert for det. Vi er nødt til å være åpne og lære om hverandres religioner, blant annet fordi vi har så mange fordommer mot hverandre.

Programlederen håper at serien vil vise at man er mennesker - uansett om man tror ulikt.

– Perfekt tro fins ikke

I det siste programmet konkluderer hun med at det ikke fins noen perfekt tro.

– Det som er perfekt for en, vil ikke være det for en annen, sier hun.

– Tenker du, etter å ha fått innsikt i ulike religioner at det fins en sann tro?

– Det føler jeg ikke at jeg kan si. En tro kan være sann for deg, men ikke for en annen. Er man kristen, så er den troen sann for deg, men for en annen er den kanskje ikke det.

I den siste av de fem filmene har Ibrahim Karlsen invitert noen av de nærmeste vennene sine for å fortelle hva hun har kommet fram til. «Jeg håper at vi kan snakke litt mer om sånne ting, at det ikke bare var i dag. Det er fint å kunne snakke om eksistensielle spørsmål,» sier hun.

Ibrahim Karlsen sier til Dagen at spørsmålene i serien har hun båret på lenge, men at de ikke har vært tema når hun og vennene treffes.

– Kanskje blir det for personlig, sier hun.

Forståelse og vennskap

Underveis i serien får programlederen ulike oppdrag hun skal utføre. Blant annet må hun holde en tale i Sunnas konfirmasjon, og avslutningsvis skal hu bidra til forståelse og vennskap. Det gjør hun ved å arrangere et møte mellom Zakarias, som er muslim og Filip, som er jøde. Og sammen avlegger de et besøk i moskéen og synagogen der de to guttene går.

«Det skal ikke ha noe å si»

Zakarias forteller at hans første tanke var at det kunne han ikke, men etter å ha tenkt over det har han kommet til at han kan dra til synagogen uten å tenke på det som et hellig sted.

Han lar seg imponere over den vakre utsmykningen i rommet og skapet der torah-rullene står.

«Hva tenker dere om at noen tror at jøder og muslimer ikke kan være venner?» vil Ibrahim Karlsen, vite.

«Det skal ikke ha noe å si,» mener Filip.

«Folk som sier det, vet ikke helt hva de snakker om,» mener Zakarias.

Tror serien kan motvirke fremmedgjøring

En spennende rundreise i Livssyns-NorgeJakten på den perfekte tro