Jakter sammenhenger mellom pressen og Bibelen

Mannen som overlot Jesus til korsdøden og vasket sine egne hender ble kritisert da han likevel skrev «Jesus fra Nasaret, jødenes Konge» over hodet på den lidende Kristus. De ledende jødene ville at han heller skulle skrive «Han sa at han var jødenes konge».

– Men Pilatus eksemplifiserer redaktørgjerningen. Saken er avsluttet, den er offentliggjort. I stedet for å gi etter for press eller forandre ting så er han tro mot det han har skrevet og forsvarer det. Sånn sett er han en parallell til mye av det en redaktør gjør i dag.

Bibelen og pennen

Det er medieorganisasjonen Familie & Medier, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen og Skaperkraft som har utfordret VG-journalist Øyvind Gustavsen til å se på bibelske forbilder for moderne journalistikk under et seminar som arrangeres lørdag.

Med seg på podiet har han journalist og forfatter Jenny Taylor og journalistikk-ekspert Kåre Melhus.

Det blir i tillegg panelsamtale med profiler fra både TV 2 og NRK, samt andre medievitere.

Spørsmålet som Gustavsen vil forsøke å svare på er om pressens verdimessige røtter er langt eldre enn journalistikken som fag.

– Kan du avsløre svaret allerede nå?

– Det korte svaret er vel at moderne journalistikk er rundt 400 år gammel. I likhet med så mange yrker står det ikke noe om journalistikk i Bibelen. Da kan en jo konkludere med at den ikke har noe å si. Eller en kan se etter paralleller og verdimessige likheter mellom journalistikk og det Bibelen har noe å si om.

Påvirkning

Og det er altså det Gustavsen har gjort. Både gjennom å lese andre og å tenke selv har han kommet frem til noen klare likheter mellom Bibelen og verdiene i pressens etiske kodeks, Vær Varsom-Plakaten.

– Både i Ungdom i Oppdrag og under mastergradsstudiene i journalistikk i USA har jeg funnet god hjelp for hvordan Bibelen kan være relevant inn mot yrkesgrupper eller moderne problemstillinger. I tillegg har jeg pratet med kollegaer i bransjen om dette, så mine tanker er en blanding av alt dette, sier Gustavsen.

Ordet er viktig

Vær Varsom-plakaten ble første gang vedtatt av norsk presse i 1936. Siden har den vært revidert tolv ganger av Norsk Presseforbund som forvalter den. Formålet er å definere presseetikken, noe pressen selv i stor grad må gjøre siden den skal operere uavhengig.

– Hvilke verdier gjenkjenner du når du leser Vær Varsom-plakaten med Bibelen i bakhodet?

– Det er flere interessante trekk. Jeg vil kanskje si at verdien av ord er en av de sterkeste likhetene. Gud skapte ved sitt ord, Jesus var Ordet og Gud identifiserer seg med sine ord. I tillegg har Skriften en masse eksempler på konsekvensen av å lyve og hvor viktig det er å tale sannhet. På mange måter gjør pressen mye av det samme. Pressens virke hadde jo ikke hatt noen verdi hvis ikke ordene vi sier har noen verdi. Hvis alt var relativt kunne en ikke ha noen forventning om at ordene reflekterer en virkelighet. Da ville det hatt liten verdi å kjøpe aviser.

Løftebrudd

Han viser til det viktige journalistiske prinsippet om at det er gjort nødvendige undersøkelser for å avdekke om et saksforhold stemmer med virkeligheten. Eller følge opp løfter fra myndighetspersoner for å se om de holder det de lover.

– Når politikere lover noe er det jo bare for journalisten å skrive det på idéblokka si og så sjekke det etter et år. Hvis løftet ikke er fulgt opp så har man en god sak som viser at det ikke er samsvar mellom liv og lære. At ord har verdi er en grunnverdi og en rød tråd gjennom Skriften, sier Gustavsen.

Vaktbikkjen

Også de gammeltestamentlige profetene dukker opp i sammenligningen som Gustavsen har foretatt. Pressen skal være en vaktbikkje som bjeffer når ting er ugreit.

– Vær Varsom-plakaten sier at pressen skal avsløre maktmisbruk og overgrep. Den understreker at det gjelder særlig sårbare grupper og enkeltpersoner. Profetene roper ut om det som ikke fungerer i samfunnet. De peker på urett, fattige som blir skjøvet tilside og enker og farløse som ikke blir ivaretatt.

Og i likhet med pressen rettes kritikken oppover, mot myndighetene.

– De kritiserte gjerne kongen og landets ledelse og de var ikke ansatt av kongen. Og de hadde en stemme i samfunnet som satte ord på kritikkverdige forhold og brakte det til de ansvarliges bord.

En styrke

– Er dette viktig for deg som journalist?

– Vel, det inspirerer meg litt at vi står i en tradisjon som er eldre enn selve journalistyrket. Personlig ser jeg at Bibelen inspirerer mye i mitt liv. Det er absolutt en styrke at jeg også kan ta den inn i min yrkesgjerning.

Han opplever samtidig at noen kristne har en forventning om at en journalist skal være en evangelist. Rolleavklaring er viktig for ham.

– Journalistikk er noe litt annet. Selv om Bibelen altså kan ha noe å si.

Etisk bevisst

Den etiske bevisstheten lever godt i Presse-Norge ifølge Gustavsen.

– I VG synes jeg det er veldig høy etisk bevissthet. Vi har allmøter hvor vi går gjennom utfall av PFU hvis det kommer signaler derfra som vi bør være oppmerksom på. At pressen er så oppmerksom på PFU viser at Vær Varsom-plakaten har høy standing selv om det ikke er en juridisk, men en etisk mal som pressen velger å følge.

– Har du noen gang følt at journalistgjerningen har utfordret ditt eget livssyn?

– Det er stort sett uproblematisk. Alt jeg skriver, kan jeg stå for - og det er viktig for meg. Noen elementer ville jeg nok vektlagt annerledes om jeg var ansvarlig redaktør. Utfordringen er at man må tjene penger for å drive journalistikk. Da er det lett for å lage stoff som ikke er så viktig, samfunnsmessig.

Iboende svakhet

Pressens vaktbikkjerolle er viktig i alle frie samfunn, sier Gustavsen. For å holde menneskenes mørkere tendenser i sjakk.

– Er pressen dermed et resultat av syndefallet?

– På en måte pressens frihet en erkjennelse av menneskers iboende svakhet for korrupsjon, maktmisbruk og egen vinning, som en kan kalle synden. Men det er mye i samfunnet som er lagt opp for å holde ting i sjakk. En statsminister er for eksempel ikke også høyesterettsdommer. Anerkjennelsen av denne iboende svakheten finnes i en rekke samfunnsinstitusjoner. Den frie pressen er en av måtene vi anerkjenner dette. Vi har et behov for å kunne se hverandre litt i kortene, sier Øyvind Gustavsen.