Jan Hanvold har alltid følt seg utenfor: – Jeg kom aldri inn i den etablerte kristenheten

Artikkelen ble først publisert i juli 2024.

– Jeg hadde solgt alt jeg eide, og kom dit med et helt «fantefølge», med kone og barn og bikkje, forteller en av Norges kanskje mest utskjelte menn; Jan Hanvold.

Han er tilbake i Sarons dal, stedet hvor han for nesten femti år siden sier han fikk kallet til å bli forkynner.

Hadde det ikke vært for Sarons dal, hadde Jan Hanvold muligens vært anleggsgartner.

Og kanskje ville enkelte kritikere satt pris på om TV-predikanten heller hadde luket blomsterbed og lagt skiferheller.

– Jeg hadde søkt om å begynne som anleggsgartner, men under et sommerstevne her, så sa Herren at jeg skulle starte på bibelskolen til Aril Edvardsen.

– Har du grønne fingre da?

– Nei, ikke i det hele tatt, ler Hanvold, som etter valget han tok i 1976 aldri har hatt en «vanlig jobb».

Ny Mercedes

Vi møter Hanvold ved frokosten på Utsikten hotell. Han har tatt turen til Sarons dal for å være med og feire sommerstevnets 60-årsjubileum.

– Jeg ga dem 60.000 kroner i går, forteller TV-predikanten fra Visjon Norge.

Kanskje skulle det bare mangle. Det var tross alt i Sarons dal, under forkynnelsen til rektor Hans Bratterud, og ved å suge til seg litteraturen fra «herlighetsteologen» Kenneth Hagin, at Hanvold tok sine første skritt i det han omtaler som å «leve i tro økonomisk».

Det innebærer at han regner med Gud vil sende pengene han trenger, på ett eller annet vis.

Og den blinde troen på økonomiske mirakler startet altså under bibelskoleåret.

– Jeg husker at jeg dro på team-tur til Tyskland i en rustet Mercedes. Men jeg kom hjem igjen i en ny en. Da ble man litt upopulær, forteller Hanvold.

Han provoserte og ertet på seg folk allerede under bibelskoletiden.

Men han var på nippet til å gi opp tjenesten allerede før den var i gang, litt ut i bibelskoleåret.

– Jeg følte meg utenfor. Alle var så flotte og perfekte, så jeg tenkte vi måtte komme oss vekk derfra.

Så, midt i en tysktime, stoppet forkynner Marit Rasmussen undervisningen, forteller Hanvold. Hun kjente for å gjøre noe viktig.

– Kallet mitt til Øst-Europa ble bekreftet, og Guds kraft falt på meg. Jeg kunne ikke snakke norsk på flere timer. Da snudde alt. Det var ikke snakk om å reise hjem da, sier Hanvold.

– Bare å kaste seg i det

Han forteller på inn- og utpust, med blikket flakkende til alle hjørner av rommet, og armene i alle retninger.

Hanvold har like godt tatt fatt på hele livshistorien for egen maskin, og det er bare å henge med i svingene.

Han forteller om den gangen i starten av predikant-karrieren, da han skulle arrangere helbredelsesmøter for predikant Kjell Haltorp, som allerede på den tiden var en kjent skikkelse.

Hanvold annonserte frimodig med Kjell Haltorps navn.

– Men da møtet startet, dukket ikke Kjell opp. Da viste det seg at han hadde dratt til en annen by. Ingen kjente jo Jan Hanvold, men det var bare å kaste seg i det, humrer han.

Konkurs

Hanvold kjørte på videre, i tro på at økonomien ville strekke til, og startet bibelskole og bibelsenter på 80-tallet.

Men så gikk det ikke helt slik han hadde sett for seg, og i 1989 gikk bibelskolen og senteret konkurs.

Hanvold dveler ikke ved dette punktet, og han går ikke mer inn på hva som skar seg.

– Men du vet, dagen etter, kjørte jeg videre med nytt bibelsenter, forteller han.

Mange ville kanskje holdt seg litt lavt i terrenget en stund etter slik konkurs.

Ikke Hanvold.

– Jeg kom aldri inn i den etablerte kristenheten. Jeg ba «Gud, gjør meg til en normal pinsepredikant!» Men den bønnen svarte han aldri på, sier Hanvold.

Han forteller om år med arbeid i Øst-Europa, om smerte og ensomhet etter skilsmisse, og om å diskvalifisere seg selv.

– Da det var snakk om å starte TV-arbeid, så tenkte jeg at det ikke burde være meg, som var skilt og hadde gått konkurs, som skulle være på skjermen. Men jeg har vært åpen om de tingene.

Leve til 120

Han mener han passer bedre inn i kristne miljøer i utlandet, hvor janteloven ikke har samme fotfeste.

– Jeg føler meg lite hjemme i Norge. I utlandet føler jeg meg akseptert.

Jantelov eller ei, det er i alle fall noe nokså unorsk over tankene Hanvold har om sin egen fremtid.

– Jeg skal leve til jeg blir 120 år, smiler han.

– Det sier du i spøk, ikke sant?

– Nei, ikke i det hele tatt. Du kan forlenge og forkorte livet. Hele vesten er hjernevasket med salme 90, hvor det står at en manns dager er 70 år. Men Herren sier at «med et langt liv vil jeg mette deg, og menneskers dager er talte», slår han fast.

– Men om du skal leve til du er 120, så nytter det vel ikke å smelle i seg to sveler etter frokost, slik du har gjort nå?

– Jeg bekjenner hver morgen at jeg er ung som ørnen, sterk som bjørnen og frisk som Drammenslaksen, sier han fornøyd.

Det er utsagn som dette som gjør at Jan Hanvold skaper overskrifter, som gjør at enkelte ser på ham som useriøs og lite troverdig.

Men for Hanvold er metodene han bruker i sitt eget liv helt nødvendige.

– Jeg hjernevasker meg selv hele tiden, røper han.

Han forklarer at han nekter å godta realitetene, fordi Guds ord sier det som er sannheten.

– Virkeligheten kan si at jeg er blakk, men Guds ord sier at «Han har fylt all min trang i herliget». Skal du leve for Herren, så må du være ekstrem.

Han peker på sitt eget TV-arbeid.

– Jeg må ha inn 250.000 kroner hver dag. Jeg har 70 ansatte.

Meditasjon

Hanvold sier noe av hemmeligheten til at han holder det gående med et slikt tankesett, er at han driver med såkalt «Hagar-meditasjon».

Dette har sitt utspring fra gamletestamentets historie om kvinnen Hagar, som opplevde å bli sett av Gud, og at Gud hørte hennes bønn.

– Det er å bare grunne på Guds ord, mumle det, sitere det, så det blir en del av deg, forklarer han.

For at han skal klare å holde seg fast i troen både på at Gud skal bringe inn penger, og at livet skal bli langt, har han i flere tiår hatt en fast morgenrutine.

– Før jeg gjør noe annet, leser jeg seks kapitler i Det gamle testamente, og seks i det nye testamentet, sier han.

Men i fjor så det ut til at TV-predikantens dager var over.

Under et opphold i USA, fikk Hanvold hjerteinfarkt. Han måtte tvinges til akutten.

– Jeg satt og knasket nitroglyserin, og da jeg fikk smerter i begge armene, sa jeg til mine venner at jeg går og legger meg, forteller Hanvold.

Han har et alvor over seg nå.

Vennene i USA kjørte ham imidlertid rett til sykehus, hvor han så opplevde å få blodpropp i hjertet.

– Jeg døde. Alt kollapset, nyrer og alt.

I ni døgn ligger Jan Hanvold i koma. Rundt ham jobber dyktige amerikanske spesialister på spreng, mens den amerikanske vennen pusher på.

– Hun sa at «this is a very important person», forteller Hanvold.

Hanvold sier han var død, men han har ikke med seg tilbake nytt fra «den andre siden».

– Hehe, nei, det var bare mareritt i ni døgn! Jeg hallusinerte og drømte bare om at jeg var kidnappet, humrer han.

Sykehusregninga ble etter hvert så gigantisk at forsikringsselskapet ikke så annen utvei enn å sende Hanvold tilbake til Norge i rojal stil.

– Det kostet en million å fly meg hjem. Akkurat som kong Harald ble jeg sendt alene i et fly, med toppleger ombord.

Han lurte døden, og var tilbake på lufta på Visjon Norge ikke lenge etter.

«Farmen kjendis»

Hanvolds støttespillere kunne puste lettet ut.

Om han har mange kritikere, så har han også en skare som setter stor pris på å se ham på skjermen.

– Det grasrota setter pris på, er at jeg er direkte. Jeg har funnet ut det, at skal du være på TV, så må du være deg selv, slår han fast.

– Hender det at du angrer på noe av det det du har sagt?

– Det er jo noen ganger du ikke tenker at du er en offentlig person. Jeg er en enkel mann fra Drammen, og det er kanskje ikke alltid at jeg tenker over at jeg har stort nedslagsfelt.

Hanvold sier han fremdeles blir overrasket når han forstår at han blir gjenkjent ute blant folk.

– Det at jeg har en kjendisstatus, det skjønner ikke jeg helt.

To ganger har han takket nei til å delta i «Farmen kjendis».

– Kona og sønnen min har ikke ønsket det, sier Hanvold, som for sin egen del ikke hadde hatt noe imot det.

Faren for overskrifter ville vært overhengende.

Hanvolds evne til å provosere er nærmest verd et studie. Han mener selv at provokasjon er en metode vel verd å benytte seg av.

– Rune Edvardsen spurte meg en gang: «Jan, liker du å provosere folk?» Jeg svarte: «Nei, men provokasjonen har gjort at folk blir frelst», sier Hanvold, og gir et eksempel:

For mange år tilbake, inviterte han den amerikanske helbredelsespredikanten T.L Osbourne til Norge. Hanvold tapetserte Oslo sentrum med plakater om møtene.

– Så skrev jeg i bunnen av plakaten: «P.s. Døde har stått opp gjennom denne mannens tjeneste». Og du vet, hun som så dette, og som bestemte seg for å gå på møtene og avsløre humbugen, det var Anne Christiansen. Men i stedet ble hun frelst, sier Hanvold glødende.

Anne Christiansen startet senere Jesus Revolution sammen med sin mann, og driver i dag også Troens Bevis sin bibelskole i Oslo.

Den samme skolen som ble startet i Sarons dal av Aril Edvardsen, og som Jan Hanvold i dag gir mye av æren for at han kom ut i sin forkynner-tjeneste.

Leser ikke om seg selv

Men selv der, i Sarons dal, vil det være kristne som ikke applauderer Hanvolds tjeneste, og som mener han bør vokte tungen bedre.

Hanvold skjermer seg fra kritikk.

– Jeg leser ikke det som skrives om meg. Jeg kan lese overskrifter, bare. Jeg leser ingenting om meg i sosiale medier.

– Men du får vel også en del negativt sendt til deg?

– Jeg har en sekretær som tar seg av det, sier TV-predikanten, som på tampen gir et livsråd.

– Jeg tenker ikke på det som har vært. Herren virker nå, i dag, og i fremtiden.