«Jeg ber om at vi strekker hendene ut mot hverandre»
I løpet av den siste drøye måneden har Hareide skrevet seg inn i både KrFs og norsk politisk historie på en uventet måte.
Knut Arild Hareide valgte den smale vei mellom delegater og pressefolk da han kom inn i den forventningsfulle landsmøtesalen fem på elleve fredag formiddag. Men han snudde ikke og valgte en lettere vei utenom hindringene.
I løpet av den siste drøye måneden har Hareide skrevet seg inn i både KrFs og norsk politisk historie på en uventet måte. I årene fremover kommer det nok til å bli forsket på den prosessen han førte partiet inn i. Aldri før har vi sett en partileder og to nestledere i full offentlighet være dypt uenige om et så viktig veivalg. Og Hareide sa i sin tale at han ikke hadde et vondt ord å si om verken Olaug Bollestad eller Kjell Ingolf Ropstad. Dét er ingen selvfølge etter den intense debatten de har vært gjennom.
Annonse
Knut Arild Hareide overrasket landsmøtet med et abortforslag som er mer radikalt enn det Kjell Ingolf Ropstad foreslo. Det var ikke aktuelt for Hareide å lede KrF inn i en regjering som ikke forpliktet seg til å arbeide for en kraftig reduksjon i antall aborter, sa han. Hareide snakket om 4.000 færre årlige aborter i 2028. Han tok utgangspunkt i et forslag han var med på å fremme i Stortinget i 2014. Men det forslaget falt, som ventet.
Landsmøtesalen var preget av intens spenning da Hareide i talen varslet at han kom til å si noe om sin egen stilling. Men intensiteten var ikke mye mindre da nestleder Olaug Bollestad etter de tre hovedinnleggene kjempet mot klumpen i halsen og nærmest tryglet delegatene om å strekke hendene ut mot hverandre, slik at ikke KrFs stoler rundt i norske kommunestyrer står tomme etter valget neste høst. «Vi er ikke her for å få statuer eller store posisjoner, vi er her for å redde enkeltmennesker og gi dem menneskeverd», sa hun.
Det har blitt sagt at KrF er et parti bestående av folk som står langt fra hverandre politisk. Utsagnet må forstås akkurat så paradoksalt som det høres ut. Derfor har mange KrF-ere fulgt de siste ukenes debatt med mye smerte. For partiet har en staut høyreside med en dyptfølt ikke-sosialistisk eller borgerlig orientering, hvor det å samarbeide med Arbeiderpartiet er helt utenkelig. Men partiet har også en venstreside, hvor avstanden til Frp oppleves uoverstigelig. Og begge disse sidene har talspersoner med solid tilhørighet på den såkalte grasroten.
Antakelig er det derfor partiet har ventet så lenge med å ta det valget de nå bestemte seg for å ta. Fordi mange har tenkt at om KrF ensidig knytter seg til høyre- eller venstresiden, risikerer de å miste betydelige deler av velgermassen. Men den senere tiden har det likevel presset seg frem en utbredt erkjennelse av at partiet nå befinner seg i en slags dødens posisjon. Nøkternt sett kan Hans Fredrik Grøvan ha mye rett i at KrFs politiske utfordringer ikke uten videre blir løst idet man kommer seg i regjering. Og det er noe eiendommelig med et parti som fremstår nokså samlet i ønsket om å komme seg i regjering - nærmest uavhengig av hvilken partipolitisk sammensetning den har. Men behovet for å sette flere synlige og merkbare politiske spor etter seg har blitt mer påtrengende.
Blant Knut Arild Hareides kritikere har det blitt påpekt at KrF mangler en åpenbar sak å felle Solberg-regjeringen på. For Knut Arild Hareides del handler det mer om et politisk retningsvalg enn om enkeltsaker, selv om han både overfor landsstyret 28. september og foran landsmøtet fredag pekte på flere vesentlige saker. Fra motsatt side har både Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad pekt på de mange politiske gjennomslagene KrF faktisk har fått i samarbeid med høyresiden. Og Bollestad er en av mange som har snakket om den ideologiske forskjellen mellom en velferdsstat og et velferdssamfunn. Blant de mest ideologisk orienterte er dette skillet avgjørende for å forstå forskjellen mellom KrF og partiene på venstresiden.
Men for mange er nok motstanden mot samarbeid med Ap og Sp av en annen, og på et vis mer grunnleggende, art enn den som kan rommes av politisk ideologi. Knut Arild Hareide erkjente i sin tale at Ap på viktige områder har vært KrFs motstander, men mener Ap har endret seg. Her er analysene dypt ulike. Kritikerne mener Hareide overdriver rekkevidden av endringene i Ap.
Men der en Kjell Magne Bondevik kunne ta med seg sin indremisjonsbakgrunn og samtidig ha bred oppslutning også i andre deler av norsk kristenhet, har spennet mellom de ulike fløyene i Kristen-Norge blitt vesentlig større de siste tiårene. Nå er det nærmest umulig for en KrF-leder å profilere seg slik at hun eller han vinner hjertelig tilslutning både på vestlandske bedehus og hos folkekirketilhengere i hovedstadsområdet. Det er ikke KrFs skyld, men KrF må forholde seg til den utviklingen som har skjedd.
Kristelig Folkeparti er i en kritisk situasjon. Det er erkjennelsen av dette som mer enn noe annet har tvunget frem partiets veivalg. Den posisjonen de har prøvd å holde seg til, ser ut til å føre KrF under sperregrensen. Da er det nødvendig å tenke seg grundig om.
Frykten for at partiet skulle rakne, ble litt mindre av å høre talene og debatten på landsmøtet. Men faren er på ingen måte over. Likevel er det et godt tegn at partiledelsen har kommet seg gjennom en ekstraordinær prosess med den gjensidige tilliten i behold. Blant en del delegater på henholdsvis høyre- og venstresiden er nok den innbyrdes skepsisen større. Begge sider opplever at mye står på spill. Representanter fra begge sider opplever at den andre siden har vært uryddig i deler av prosessen. Politikk kan som kjent få frem både det beste og det verste i mennesker.
Men hvis Olaug Bollestads inderlige appell blir lyttet til, kan det hende at høsten 2018 blir stående som en periode da KrF foretok det veivalget de ikke kunne utsette lenger, før de gikk samlet videre.
Annonse
Denne kommentaren ble skrevet før landsmøtet hadde stemt over de ulike alternativene.
