– Jeg er ikke her for å få det lett

– Om jeg hadde visst på forhånd om alt som har skjedd, ville jeg definitivt tatt den samme avgjørelsen likevel. Jeg er ikke her for få et så lett og bekvemt liv som mulig, men for å bygge Guds rike. Iblant er det storm, iblant er det stille. Jeg må tro at jeg er kalt for en tid som denne, sier Livets Ord-pastor Joakim Lundqvist (48).

Joakim Lundqvist og Livets Ord i en ny tid

Sterke reaksjoner

Han har fått en røffere start på pastortjenesten enn han kunne forutse. I juni 2013 overtok Lundqvist som førstepastor i Livets Ord etter Ulf Ekman.

Da hadde menigheten nettopp feiret 30-årsjubileum, og Ekman hadde kunngjort at han ville pensjonere seg. Siden har menigheten møtt på flere store utfordringer:

9. mars i fjor gjorde Birgitta og Ulf Ekman det kjent at de ville konvertere til Den katolske kirke. Dette vakte sterke reaksjoner i menigheten.

I fjor høst ble det kjent at de fem opprinnelige medlemmene i stiftelsens Livets Ord styre hadde innvilget seg selv gunstige tilleggspensjonsordninger. Dette førte også til indre uro, og foruten Robert Ekh sa alle styremedlemmene fra seg ekstraytelsene.

Så, 2. februar i år, ble det kjent at nettopp Ekh, som hadde vært sentral i menighetens ledelse helt fra begynnelsen, forlater både Livets Ord og sin egen kone til fordel for en annen kvinne.

Nystart

– Det har vært vanskelige situasjoner, og de har vært tøffe på helt ulike måter. Samtidig ser jeg også Herren i prosessene. Vi snakket om nystart allerede i sommer. Kanskje trengtes det på en dypere måte enn jeg var klar over, sier Lundqvist.

Han gleder seg over at antall møtebesøkende faktisk er høyere nå enn for et år siden.

Hver søndag samles mellom 1.200 og 1.700 mennesker i menigheten som nærmest er for en hel organisasjon å regne om man måler virksomhetens omfang.

– Vi kan være glade og takknemlige for det som er fint og vakkert i vår egen historie, og samtidig orientere oss ut fra der vi er nå og gjøre de forandringer som trengs. Enhver tid av forandring innebærer også en gudgitt mulighet til å se at grunnen vi bygger på er sterk og stabil, sier pastoren.

Konen Maria har ansvaret for musikkarbeidet i menigheten, og de to pleier å avslutte gudstjenestene sammen på scenen med bønn for menigheten.

Begge de to voksne døtrene er også med. Den yngste vikarierer for tiden i en administrativ stilling i menigheten.

Lundqvist viser til ordene i 5. Mos 33:25 om at «Som dine dager er, skal din styrke være», og konstaterer at dette har vist seg å gjelde også for ham og familien.

Brennende hjerter

I forrige uke var Lundqvist i Norge for å pleie relasjoner med kristne brødre og søstre her. Senere i år skal han tilbake til Norge omkring fem ganger. Blant annet skal han ha et «Bygge kirke»-seminar i Karismakirken i Stavanger i mai.

Der er temaet flere av Livets Ords sentrale hjertesaker, blant annet bibelundervisning, misjon, Israel og menneskeverd.

Om et knapt år skal Lundqvist også tale på Pinsebevegelsens Led16. Det felleskristne arbeidet ligger hans hjerte nært.

Rope høyt i øret

– Du har vært ungdomspastor i Livets Ord, deretter ledet du elev- og studentorganisasjonen Ny Generation, så ble du menighetspastor. Var dette en utvikling du hadde sett for deg på forhånd?

– Jeg vil gjøre det jeg gjør her og nå med hele hjertet. Det finnes en rotløshet blant karismatiske kristne som hele tiden har en finger i luften for å fange opp hva som er neste greie. Jeg tenkte at jeg skulle være ungdomspastor til jeg er 95 år, og senere at jeg skulle være i Ny Generation til jeg er 95. Så får Gud rope høyt i øret mitt hvis jeg skal gjøre noe annet.

– Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle bli pastor i Livets Ord før spørsmålet ble aktuelt i januar for to år siden. Da ba Maria og jeg, og vi ble raskt enige om at dette skulle vi gjøre.

Kommunen

– Hvordan oppfatter du Livets Ords status i det svenske samfunnet?

– Det kommer an på hvem du spør. Folk i Uppsala ser bildet av Livets Ord som nyansert. Mange kjenner noen i menigheten, de har kanskje noen på jobben, og i disse ser vi en tydelig forandring. De har sett oss på nært hold, og ser at fordommene, løgnene og overdrivelsene rett og slett ikke stemmer.

– Derfor var det helt logisk for Uppsala kommune å nærme seg Livets Ord og samarbeide når det gjelder de hjemløse. Vi har åpnet Uppsalas eneste permanente herberge for flyktninger, i samarbeid med Uppsala kommune. Vi har nå også 180 flyktninger boende på forsamlingsgården vår.

– Men om du drar til en annen by, kan nok fordommene leve mye lengre, ettersom avstanden til oss er større og man er henvist til media for sitt bilde av oss. I kristenheten generelt er det også en helt annen situasjon. I begynnelsen hadde vi en anstrengt relasjon til den øvrige kristenheten. Der var det nok skyld på begge sider. Vi ble svært urettferdig behandlet mange ganger, men var også en ny bevegelse, som ofte har med seg en viss umodenhet, og en viss eksklusivitet. Den vokser man forhåpentligvis bort fra gjennom årene.

Pionerer

– Det sies at dere har et nettverk som omfatter nærmere en kvart million mennesker internasjonalt. Hvordan tenker du om din egen rolle som menighetsbygger i forhold til det å bygge nettverk?

– I kirkehistorien ser vi mange ganger at i en bevegelses tidlige fase pioneres arbeidet gjerne av én person. For eksempel William Booth i Frelsesarmeen og John Wesley i Metodistkirken. Det kan være viktig i en første fase. Men om man holder fast ved den modellen for lenge, blir den kontraproduktiv. Man kommer til et punkt der ett menneske rett og slett ikke når over alt, sier Lundqvist.

Derfor har de utviklet en gruppe av senterledere som har ansvar for hver sitt område av Livets Ords arbeid i ulike land og på ulike kontinenter. De store felles spørsmålene av teologisk eller visjonær art løser de sammen, mens de enkelte menighetene ellers styrer seg selv.

– Jeg ser utrolig mye frem til å utvikle arbeidet på en måte som ikke gjør at det begrenses, men at det kan delegeres.

Lundqvist forteller at alle senterlederne var sammen i Calcutta i India for to uker siden. Han gleder seg over nye misjonsprosjekt og nye sosiale initiativ i de omkring 15 landene hvor Livets Ord har virksomhet.

– Samtidig vil mitt første ansvar alltid være menigheten i Uppsala, presiserer Lundqvist.

Ikke fra Livets Ord

– Ulf Ekmans begrunnelse for å konvertere var prinsipiell, ikke bare subjektiv. Hvilke signaler tenker du dette sender i forhold til å ha tro på den modellen Livets ord er bygget opp rundt?

– Ulf har vært nøye med å si at han konverterte ikke fra Livets Ord, men tilDen katolske kirken. Han ser en problematikk i hele den protestantiske kirkefamilien. Samtidig ser han Livets Ord som noe av det best fungerende.

– Men det finnes naturligvis saker som vi ser ulikt på. Høsten før han konverterte skrev han en lederartikkel i Keryx (Livets Ords teologiske tidsskrift, red. anm.) hvor han uttrykte støtte til et katolsk embetssyn. Jeg tok opp med ham at dette ble problematisk fordi jeg og forsamlingen står for noe annet. Jeg skrev en artikkel for å klare opp i dette. Men jeg ser heller at Ulf går hele veien inn i noe han fullt ut ønsker, enn at han skulle bli værende ut fra blind lojalitet. Det er ærligere.

Selv har Lundqvist ønsket å betone enda sterkere at Livets Ord er en evangelisk karismatisk forsamling, og at de ikke er på vei til å bli katolikker.

– Jeg tror på enhet, men har ikke et mål om at vi skal bli en og samme sak. Vi vil samarbeide, men enheten handler mer om holdning og hjerte enn om organisasjon og struktur.

Ikke rådgiver

Lundqvist forteller at han ikke bruker Ekman som rådgiver når det gjelder ledelsen av menigheten. På et personlig plan har han et mentorforhold til Tommy Barnett, Larry Stockstill og Mark Rutland. Han oppfordrer også sine egne ledere til å ha slike mentorer. Men han erkjenner samtidig at relasjonen til Ulf Ekman har utviklet seg annerledes enn han hadde ventet.

– Vi har en kjempelang relasjon. Han er en god venn, og jeg kommer alltid til å ha så enormt mye å takke ham for. Men når det gjelder menigheten og teologi, kan vi ikke relatere på samme måte som før, konstaterer Lundqvist.

Nå kan vi ikke relatere helt på samme måte, konstaterer Lundqvist.

Da Ekman kunngjorde at han skulle konvertere, snakket Lundqvist med alle menighetens pastorer og styremedlemmer og spurte om noen andre gikk med tilsvarende tanker. Det var det ingen som gjorde. En av rektorene konverterte, men forklarte at dette ikke hadde sammenheng med Ekmans konversjon.

– Vi har jo hatt mennesker som har kommet til oss fra alle slags sammenhenger, og vi har folk som har gått videre fra oss til alle slags sammenhenger. Vi har også hatt katolikker som har blitt med i Livets Ord, sier pastoren.

Syndsbekjennelse

– Noen har ment at gudstjenestene i Livets Ord har blitt mer karismatiske og mindre liturgiske etter at Ekman konverterte. Stemmer det?

– Jeg har ikke gjort den observasjonen, og jeg vil unngå å gjøre ting som reaksjoner. Det kan bli krampaktig.

Når det gjelder liturgi, påpeker pastoren at dette også finnes i karismatiske sammenhenger, selv om man ikke bruker ordet. For Livets Ords del er liturgien nokså typisk for pinsekarismatiske sammenhenger. Men når det gjelder nattverden, har man imidlertid utviklet opplegget noe.

– Iblant slurver vi med nattverden. Det er et måltid som Jesus sier at vi feirer til minne om ham. Det er ikke feil at det finnes en viss verdighet i det.

Derfor har Livets Ord både Fadervår, syndsbekjennelse og trosbekjennelse som en del av nattverdliturgien. Han mener at man i karismatisk sammenheng med betoning av individet tar på seg et stort ansvar. Dette fører blant annet til at man kanskje ikke bekjenner synder særlig ofte.

– Jeg har jobbet med ungdommer i 27 år, og har mange ganger sett hvor viktig det har vært for dem å kunne å få tydelig anledning til å bekjenne og ta imot tilgivelse.

I tillegg har Livets Ord ikke et rent symbolsk syn på nattverden, man tror at Herren er reelt nærværende, slik man også tror i luthersk sammenheng. Lundqvist distanserer seg imidlertid fra den katolske læren om at brødet og vinen blir forvandlet til Jesu kropp og blod i nattverden.

Sterkt bønnefellesskap

– Kriser kan føre til indre samling. Dere har i perioder hatt daglige bønnesamlinger. Hva har dette gjort med fellesskapet?

– Jeg blir rørt i hjertet bare av å snakke om det, for jeg er så takknemlig til Gud. Vi innleder hvert halvår med en bønneuke fra søndag til torsdag. Nå sist kom gjerne 600-700 personer til bønnesamling. Vi har utvidet uke for uke, og er nå inne i vår sjette bønneuke. Hver gang vi gjør det kjent at vi utvider med en uke til, har forsamlingen brutt ut i jubel og applaus. Nå er vi også i fasten, så da legger vi inn fastedager.

Ikke minst etter at nyheten om Robert Eks utgang fra menigheten har bønnefellesskapet vært sterkt.

– Det gjør all forskjell i verden at Herrens Ånd finnes der. Man reagerer på en annen måte. For det finnes en sorg i dette, et svik som man må akseptere og ikke bare springe forbi. Dette er en venn, en fantastisk elsket bror. Så før bønnesamlingene er vi i kirken, og folk har kunnet komme om de vil prate, spørre eller gråte. Det samme gjorde vi like etter konversjonen. Bønnen har båret oss i denne situasjonen.

Lundqvist er en av flere som har trukket frem Robert Ekhs varme vesen, og som dermed var svært overrasket over nyheten om at han i flere år hadde hatt et forhold til en annen kvinne enn henne han var gift med.

– Men det er en lekse vi kan lære her: Ingen av oss er usårbare. Vi kan alle ta inn impulser i hjertene våre, og så velge å ikke snakke om det eller søke hjelp. Jeg prøver å spørre meg selv om det finnes noe her inne som jeg lar være ubearbeidet og som kan føre til atombomber for både meg selv og andre om fem eller ti år.

Ikke sentral

Lundqvist forteller at pastorene i menigheten lever åpent med hverandre. De treffes hver annen eller tredje uke til personlige samtaler og forbønn, og bekjenner synder for hverandre.

– Det gir hjelp til å rense sitt eget hjerte, det skaper tillit, og det fordyper broderrelasjonene.

– Robert Ekh gikk av som andrepastor og over i en annen rolle i menigheten i 2011. Lå det en konflikt eller uenighet bak dette skiftet?

– Nei, han skulle bli sjef for skolene våre og reise mer. Han trappet også ned sitt generelle engasjement. De siste fire-fem årene var han ikke sentral i Livets Ord, og han har ikke undervist på bibelskolen på flere år. Så dette skjedde ikke mens han var i aktiv pastortjeneste hos oss.

– Elsker Guds menighet

– I Sverige har trosbevegelsen vært en mer samlet størrelse enn i Norge. Er trosbevegelsen et begrep du fortsatt er komfortabel med å bruke om Livets Ord?

– Det kommer an på hvordan man ser det. Man må ha en gruppe som heter sine egne, en nærmeste skare, som åndelig og teologisk stemmer mest overens, og for meg er det naturligvis mine brødre og søstre i trosbevegelsen. Men mitt hjerte er helkristent. Det er ikke tilfeldig at jeg har brukt 11 år på å bygge opp et felleskristent arbeid. Jeg elsker Guds menighet, og kjenner meg like hjemme hvor enn jeg kommer der det finnes troende brødre og søstre.

– I Norge har vi de siste årene sett at Pinsebevegelsen nærmest samler alt som finnes av karismatisk kristenhet. Finnes det i dag vesentlige teologiske forskjeller mellom Livets ord og pinsebevegelsen?

– Tankene om å bli med i selve pinsebevegelsen finnes ikke, men det er utrolig viktig å markere at det har skjedd enormt mye i relasjonene mellom Livets Ord og den øvrige kristenheten, inklusive pinsebevegelsen. Nå finnes det et veldig naturlig fellesskap oss imellom. Jeg får oftest innbydelser til pinsekarismatiske sammenhenger siden vi i vår gudstjenestekultur ligner hverandre, men i sommer skal jeg både til Evangeliska Frikyrkans samling og til Oasebevegelsen.

– For meg er ikke tilhørigheten til trossamfunn så viktig. Jeg kjenner meg mest hjemme med mennesker som tror på Guds ord, på Den hellige ånds verk i tiden, som brenner for menneskers frelse, sier Joakim Lundqvist.

Ekman-pris splitter KristenfolketKåre Kristiansen

Livets Ord-pastor slutter etter «utenomekteskapelig forhold»Livets Ord

Jonathan Ekman tar pause fra Livets Ord-vervLivets Ords styre

Joakim Lundqvist og Livets Ord i en ny tid

Livets Ords største kriseEuropakonferansen