– Jeg er så takknemlig for livet at det nesten er litt flaut å si det

– Jeg er ikke så opptatt av min aldringsprosess. Kanskje er jeg dum, men jeg føler meg ung, sier den tidligere misjonslederen.

Da han fylte 78 år i begynnelsen av januar, gjorde han seg noen refleksjoner rundt det å bli eldre. «Jeg ønsker veldig å leve ut det livet jeg har fått og å være ærlig mot meg selv og de gaver som er gitt meg,» skrev han.

Vekkelse

Dagen treffer ham på Barratt kaffebar i Oslo. Vi er akkurat for sent ute til å bestille, men det står kaffe på kannen som vi kan forsyne oss med. I stresskofferten har Andersen en kort biografi han har skrevet selv og noen bilder fra barne- og ungdomsårene.

Det ene bildet er tatt i forbindelse med en møteserie i Drangedal. Han er Elvis på håret og har kledd seg i dress for anledningen. Han holder en gitar i hendene og har blikket festet på kamera. På dressen er det festet et lite kors.

– Husker du hva du drømte om den gangen?

– Jeg hadde vel drømmer om å jobbe i misjonen. Da jeg ble ansatt som ungdomsarbeider i Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, gikk drømmen raskt i oppfyllelse. Siden har livet vært delt i tre: mellom kristne organisasjoner, Den norske kirke og litteratur.

Da bildet ble tatt, var Andersen uvitende om at han snart skulle stå i vekkelse sammen med Gunnar Prestegård, som senere ble generalsekretær i Indremisjonsselskapet. Det som skulle vært en ukes møteserie i Drangedal, ble en vekkelse som pågikk i måneder.

– Bedehuset var fullt av voksne mennesker. Jeg har vel aldri opplevd noe lignende senere. Erfaringen ga meg tro på at evangelisk forkynnelse kan endevende et menneske og kom til å prege meg i mange år, forteller han.

Har kun søkt en stilling

Andersen likte godt å forkynne og ble mye brukt som taler. I dag er han ikke like glad for innholdet i alt som ble forkynt.

– Hva var det i forkynnelsen som du ikke står helt inne for i dag?

– Den var veldig enten-eller. Det var et sterkt fokus på omvendelse og på å ta standpunkt for Jesus. Det fungerte den gangen, men jeg tror ikke det ville fungert så godt i dag. Det var en annen tid, og folk var mer modne for å høre budskapet, tror han.

I en alder av 78 år blir han fortsatt spurt om å forkynne.

– Det er hyggelig å få tale i bedehus og i kirker. Jeg tror nok at jeg har en tydeligere evangelieforkynnelse i dag.

– Når du ser deg tilbake, gikk drømmene i oppfyllelse?

– Ja, mye av det. Jeg har fått gjøre mer enn jeg hadde lyst til. Jeg har blitt utfordret og har svart ja. Det er all grunn til å takke. Tiden som forlagssjef og medarbeider i Den Norske Forleggerforeningen ga meg mange spennende utfordringer.

Andersen forteller at han kun har søkt på en stilling i sitt liv. Den fikk han, og den svarte han nei til. Han vil ikke gå inn på hvilken jobb det var, men han har aldri angret på at han ikke tok den.

Formidling

Han er tidligere formann i Kirkerådet, tidligere generalsekretær i Misjonsalliansen og tidligere mediesjef og forlagssjef. Når han blir bedt om å oppsummere det som har vært hans livsoppgave, ender han opp med ett ord: formidling.

– Hvor er du i dag?

– Jeg er blitt et trygt og glad menneske som har det godt med meg selv og familien rundt meg. Jeg har fått oppleve et rikt liv og er tilfreds. Det er ikke mer spennende enn det.

– Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?

– Der må jeg svare det som mange menn ville svart: jeg skulle brukt mer tid med barna. Men Else, som jeg er gift med, var hjemmeværende, så jeg tror ikke de gikk glipp av så mye. Det var jeg som gikk glipp av samværet med dem. Heldigvis har jeg et godt forhold til dem i dag. Jeg skulle også ønsket at jeg hadde tatt mer utdannelse, legger han til.

Dårlig veiledning

Som ung var Andersen kun opptatt av å evangelisere. Utdanning var mindre viktig, og en veileder støttet ham i at han burde kutte ut skolen.

– Det var dårlig veiledning fra et troende menneske. Uklokt, vil jeg si, men det har blitt vendt til det gode.

– Du hadde kanskje ikke fått oppleve vekkelsen i Drangedel om du hadde fortsatt på utdanningen?

– Jeg har tenkt på det og stilt meg spørsmålet «hva om...». Hadde jeg havnet i den vekkelsen da? Jeg er så takknemlig for livet at det er nesten litt flaut å si det, oppsummerer han.

– Du er 78 år gammel. Hvor gammel er du i hodet ditt?

– Jeg begynner å nærme meg 60. Jeg forstår ikke at jeg nærmer meg 80. Det høres helt forferdelig ut. Heldigvis har jeg en kone som er litt eldre og har gått den veien før meg. Vanligvis tenker jeg ikke på det. Bare når journalister spør, sier han med et lurt smil.

Det er ikke helt sant, for tanken streifet ham da han og Else skulle ta en snarvei for en tid tilbake. Det hadde kommet nysnø, og det var glatt under. Begge falt. Selv fikk han vondt i ryggen, og fruen fikk en kraftig hjerne- rystelse.

– Du får noen sjokk som forteller deg at du ikke er helt ung lenger, sier han.

– Jeg vil leve

Da han gikk av for alderen i Misjonsalliansen, slo det ham for hvor fort livet har gått.

– Da hadde jeg et lite oppgjør med meg selv om hvordan jeg ville bruke livet videre. Jeg vil leve, ikke bare jobbe. Jeg ønsker å suge til meg alt det gode livet har å gi. Jeg tror jeg har blitt relativt flink til det etter hvert, legger han til.

Et godt hjem. En god ektefelle. Kjekke barn og barnebarn. Å være med i det kristne arbeidet som vanlig medlem. Fellesskap med andre mennesker. Alt dette kommer inn under «det gode livet» som Andersen setter så pris på. Han og Else går på gudstjeneste i den lokale kirken så ofte de kan, fordi fellesskapet er så viktig for dem. Der får han også stadig oppgaver og utfordringer.

Han tenker ofte på den finske komponisten Jean Sibelius. Lenge var han svært produktiv, men plutselig var kilden tom.

– De siste årene av sitt liv grublet han og hørte på sin egen musikk på radioen, men han skapte ingenting nytt. Jeg har tenkt mye på at man må passe på å fornye seg, så man får leve og gi noe videre.

Kjedelig tilværelse

Andersen synes at mange eldre tilsynelatende har en kjedelig tilværelse.

– De lukker seg ute fra det pulserende samfunnslivet og holder seg for seg selv. Det kan selvfølgelig ha med sykdom å gjøre, men generelt tenker jeg at vi eldre må ta imot det vakre og fine. Jeg tror alle har mulighet til å leve en aktiv alderdom.

– Sissel Gran skriver i boka «Inni er vi alltid unge» at alderen rommer et paradoks; større sårbarhet, men samtidig mer frihet og overbærenhet. Kjenner du deg igjen i det?

– Ja, det kan jeg skrive under på. Man blir mer romslig. Jeg er ikke så opptatt av å engasjere meg i diskusjoner lenger, og jeg har fått mer overbærenhet med andres meninger. Jeg var nok tøffere før og sa ting jeg ikke burde sagt.

De kloke svarene

I et innlegg på Facebook i fjor skrev Andersen at han ofte hadde de kloke svarene da han var ung. «I dag har jeg i mange tilfeller ikke en gang spørsmålene. Men jeg har mye av undringen og åpenheten for alt det merkelige livet rommer.»

– Kan du utdype det?

– Jeg opplevde at jeg satt med fasiten på det meste og løftet det gjerne opp på talerstolen. I dag er jeg mer forsiktig med å gi svar, for livene våre er så ulike. Det vil ikke dermed si at jeg er usikker på grunnlaget for troen. Evangeliet er min trygghet.

Andersen vokste opp i et hjem der faren var sjømann og moren var med i all slags foreninger. Selv var han enebarn.

– Jeg kom med i Skolelaget da jeg begynte på videregående. Det betydde mye for meg. Jeg har aldri kjempet med sterk tvil. Dessverre, kanskje, for jeg skulle noen ganger ha ønsket at jeg hadde hatt intellektuelle anfektelser. Det hadde vært så godt å preke om.

– Hvorfor tror du det har vært slik?

– I Indremisjonen fikk jeg god, åndelig veiledning fra jeg var barn. Der lærte jeg å hvile i evangeliet. Jeg vokste opp i en organisasjon der forkynnerne var veldig evangelister. De var ikke loviske, men forkynte et lyst evangelium. Det har jeg fått bære med meg videre.

Grunnfestet

– Har troen endret seg med årene?

– Den er mer grunnfestet nå. Jeg var nok mer på følelsesplanet da jeg var yngre. I dag kan jeg reagere på forkynnelse som gir for lettvinte svar.

– Hva tenker du på da?

– Et eksempel er når man møter sorg og vanskeligheter og får høre at det er bare å gå til Jesus, så vil han lette byrdene. Det er ikke usant, men livet er tøft for mange mennesker, også de som tror. Jesus løser ikke problemene for oss i alle sammenhenger, men vi kan gå til han med våre problemer og vanskeligheter. Han er vår tilflukt.

Vi gjør oppmerksom på at intervjueter gjort før de inngripende tiltakene mot koronaviruset ble iverksatt.

Redd for et «struttende ungt» samfunn

Sissel Gran mener eldre undervurderes: – Eldrebølgen er en bølge av frigjort energi