«Jeg forsaker djevelen...»

«Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen». Ordene er velkjente for de fleste faste kirkegjengere. Men i disse ordene ligger også noe av det også vi som kaller oss kristne i stor grad tar avstand fra. Ondskapens realitet forholder vi oss ikke så mye til. Djevelen enda mindre. Frykten for det ekstreme blir lett større enn viljen til å erkjenne det reelle. Vi ser det i hvordan syndsbekjennelsen i gudstjenesteliturgien har blitt myket opp. Før snakket man om «den onde lyst i mitt hjerte». Så var det «lysten til det onde». Nå er språket mer alminneliggjort. Men dermed har også noe av alvoret gått tapt.

Fascinerende

Nettopp derfor har det vært ytterst fascinerende å følge den danske journalisten og presten Sørine Gotfredsen i hennes forsøk på å forstå forholdet mellom livet, ondskapen og Gud. Gotfredsen var sportsjournalist da hun under OL i Atlanta i 1996 plutselig ble truffet av et livsalvor som har forandret livet hennes. Siden har hun blant annet skrevet bok om den danske teologen og forfatteren Søren Kierkegaard. Gotfredsens forfatterskap er preget av livsalvor. I den stadige kampen for å minne vår egen samtid om kristendommens relevans tror jeg faktisk dette perspektivet er av det aller viktigste vi kan løfte frem.

«Mennesket trenger å bli minnet om hvem som står bak alt, og ordene om Gud ligger som klangbunn under de mange tankene hverdagen fylles av», skriver hun.

Gudsfrykt

«Ordet «gudsfrykt» klinger ikke så godt i dag, for det gir ofte assosiasjoner om fundamentalisme og en forestilling om at den troende lever et gledesløst og understyrkt liv i sitt forhold til Gud», skriver Gotfredsen treffende. Nettopp mangelen på gudsfrykt er et sentralt trekk ikke bare ved vår tid, men også ved vår tids menighetsliv. Gud har i større grad blitt en terapeut som vi kan ty til ved behov, enn en vi desperat trenger hjelp fra.

Gotfredsen tar oss med gjennom Martin Luthers livsvandring, ikke minst til reformatorens opplevelse av at «Gud ble ikke lenger en motstander som bare ventet på å dømme ham, men i stedet hans allierte i kampen for livet». Jeg lar meg igjen og igjen fascinere av det eksistensielle ved Gotfredsens tilnærming til Gud, både i boken om den danske teologen og forfatteren Søren Kierkegaard fra 2016 og i den som nå foreligger på norsk med tittelen «Fri oss fra det vonde». Hun forfekter et livsalvor som ikke handler om å ta bort gleden, men om å gi gleden friere utløp i et meningsfullt rammeverk.

Overlatt til seg selv

For poenget er ikke hvor mye lettere og mer bekymringsløst Gud kan gjøre livet mitt. Poenget er ikke hvordan jeg kan realisere mitt eget potensial til det absolutt maksimale. Idet jeg blir overlatt til meg selv, blir jeg også overlatt til min egen ondskap. Til de kreftene som bor i alle mennesker. Til det gudsopprøret som gjennom hele menneskenes historie har preget oss. Vi tror så lett at målet er å bli vår egen lykkes smed, men innser for sent at det verste som kan skje et menneske er at det blir overlatt til seg selv.

«Mennesket trenger å bli minnet om hvem som står bak alt, og ordene om Gud ligger som klangbunn under de mange tankene hverdagen fylles av», skriver Gotfredsen. Vi går ikke til gudstjeneste fordi vi bør eller må, men fordi vi trenger det. Vi ber ikke til Gud fordi det gjør oss ekstra fromme, men fordi vi ellers risikerer å havne å større avstand fra Skaperen. Vi har ingen ting å vise til overfor Gud. Og han trenger ikke oss, det er vi som trenger Ham.

Dermed ligger det også en nødvendig dose ydmykhet i Gotfredsens gudsbilde.

«Tror jeg nok?» spør hun mot slutten av boken. Og hun svarer: «Nei, selvfølgelig ikke. Det er jo det som er det ondes avtrykk i meg.» Søren Kierkegaard lærer meg at oppgaven min er å forbli i bevegelse frem mot troen, og Martin Luther lærer meg at jeg ikke må gjøre meg avhengig av min egen forstand og innsats».

Synd og ondskap

Gotfredsen legger også til grunn to perspektiver som er særlig modige nettopp i vår tid. Det ene handler om kropp. Hun forfekter slett ikke noe negativt kroppssyn, men hun advarer mot et kroppspress som gjør selvet til tilværelsens mål. Hun våger seg også inn i debatten om seksualmoral, og hun går inn i den med både kløkt og presisjon: «Når vi i dag ikke bare prøver å gjøre seksualiteten syndfri, men også å se den som en vei til selvrealisering og understrekning av den enkeltes unike identitet, avsløres det hvordan begjæret og driftene anses som noe ubetinget livsbekreftende. Det har helt utkonkurrert bevisstheten om synd og ondskap».

Goftredsen går også overraskende langt i å kritisere trangen til å oppløse de tradisjonelle kjønnskategoriene, og sier ting som antakelig hadde blitt tatt nokså dårlig imot om de kom fra aktører på den «feile» siden i den norske ekteskapsdebatten. «Uansett hva som er tankens underliggende kilder, aner vi midt i diskusjonene om anerkjennelse og likeverd at den kan handle om et dypere oppgjør med Gud som skapermakt, for når vi blir opptatt av å sette ord på vår egen eksistens, er det lett å glemme at vi har fått livet i gave.»

Hun advarer mot at vår tids fokus på kropp og identitet kan føre til at vi overvurderer vår egen makt i tilværelsen, og antyder faktisk at psykiske lidelser i vestlige samfunn kan ha sammenheng med dette. Og ikke bare det: «Det er også uttrykk for hovmodet som alltid har vært involvert i den lange historien om forholdet mellom Gud og mennesker.» Her er det mye å tenke på.

I oss alle

Det andre perspektivet, som kanskje er vel så dristig i en norsk kontekst, tar utgangspunkt i vår egen nære historie. Hvor kommer ondskapen fra? For å forklare dette tyr Gotfredsen blant annet til Anders Behring Breivik som illustrasjon. For nordmenn er det nok ennå sårbart å snakke om 22. juli-terroristen, mens vi har blitt mer vant til å snakke om Adolf Hitler som et talende eksempel på hvilke krefter som kan få utløp i et menneske der ondskapen får spillerom. Kort tid etter 22. juli 2011 hørte jeg en debatt på BBC radio hvor de drøftet hvorvidt det var meningsfullt å snakke om «ondskap» i forbindelse med terrorhandlingen. Innvendingen var at en slik merkelapp kunne tjene til å frata mennesket ansvaret for sine egne handlinger.

Siktemålet kan man kanskje forstå, men lærer ikke selve livet oss samtidig at det er dypt naivt å overse ondskapens tilstedeværelse i verden? Og hvis vi aksepterer denne erkjennelsen må vi også akseptere at ondskapens krefter grunnleggende sett finnes i oss alle. Selv om utslagene åpenbart er svært forskjellige, er det nødvendig å ta på alvor at forutsetningen for onde handlinger finnes i oss alle.

Frihet

For min egen del ville jeg anbefalt denne boken foran mange bøker om evangelisering. Det handler om livet. Det handler om mennesket, men det handler enda mer om Gud. Det er ingen vits i å bruke livet sitt på kosmetisk religiøsitet, på overfladisk selvbedrag i åndelig kamuflasje. Kristendommen er dypt eksistensiell. Budskapet treffer oss i det mest grunnleggende av vår tilværelse. For igjen å si det med forfatteren:

«Luther erkjente sin skyld og innså at først når vi forstår omfanget av våre egne negative krefter og beveger oss bort fra forestillingen om at vi skal frelse oss selv, kan vi være til stede i livet med mot, håp og tillit. Her begynte Martin Luthers følelse av sann frihet. Og her begynner også vår.»