– Jeg har hatt et godt liv
– Allerede da jeg var ti år gammel, visste jeg at jeg skulle bli nonne, sier søster Mary. Nå er tiden hennes i Marias Minde-klosteret i Bergen snart over.
På en solfylt vårdag kan man nesten bli blendet når solstrålene reflekteres i den hvite kampanilen på Vår Frues kirke i Marias Minde.
Tårnet er et blikkfang i Ytre Sandviken i Bergen. Innenfor dørene bor det åtte nonner, seks av Det hellige kors, og to av St. Franciskus Xaveriussøstrene.
Annonse
De to er de eneste igjen i kongregasjonen som ble etablert i 1901.
På sitt meste talte St. Franciskussøstrene hele 150 nonner, men for ti år siden var det bare elleve igjen. Den eldste var over 80 år og ingen nye hadde blitt rekruttert siden 60-tallet.
– Da tenkte vi: Om ti år, hvor mange er vi da? Vi skjønte at vi måtte ta grep, forteller søster og priorinne Mary (81).
Fikk kallet som tiåring
Hun vokste opp i landsbyen Mount Temple, like nord for byen Moate, som ligger midt i Irland mellom Dublin og Galway. I byen var det en gutteskole og en jenteskole.
– Det var helt naturlig for oss den gang. Vi visste ikke om noe annet, sier 80-åringen.
Allerede som tiåring visste Mary at hun skulle bli nonne. Hun hadde eldre kusiner og venninner som lovet troskap til Kristus alene.
– Jeg visste at jeg ikke skulle gifte meg, sier 80-åringen.
Annonse
Vi sitter sammen i det såkalte taleværelse, stedet hvor prester gjennom historien førte samtaler med folk. Interiøret er fra en annen tid.
I 1958 plantet den irske kvinnen sine ben i Bergen for aller første gang. De neste årene fulgte klosterskole, realskole og deretter sykepleierutdanning.
– I begynnelsen fikk vi et lite slør som viste at vi hørte til kirken, men vi kunne gå ut og danse, forteller søster Mary og smiler lurt.
Etter hvert fikk den irske søsteren uniform.
Evig troskap
Søster Mary kjenner på ringen rundt fingeren. Den fikk hun da hun trådte inn i tjenesten som nonne på begynnelsen av 60-tallet. Da visste hun at det ikke var noen vei tilbake.
– En ring er lukket, den er et bånd, sveiset sammen. En ring betyr for evig og alltid, sier 80-åringen.
Søster Mary har ikke gitt sitt ja til noen annen mann enn Jesus Kristus.
Annonse
Liker kabal
Litt lenger ned i gangen ligger værelset til søster Astrid. Sviktende helse gjør at hun trenger hjelp med å komme seg til kapellet.
Søster Mary blir med meg inn hvor søster Astrid sitter i en stol ved vinduet. Solstrålene skaper en silhouette rundt søsteren. Bena er tullet inn i et teppe.
Smilet er ikke langt unna ansiktet til 81-åringen som vokste opp i Bergen med en tysk far og en norsk mor.
– Jeg gikk avisbud for Dagen som ungdom, forteller hun da hun får vite hvor jeg kommer fra.
Nonnen liker å legge kabal. Med meditative bevegelser legger hun kortene utover bordet ved siden av seg.
Trenger lappen
I andre enden av det som kalles moderhuset ligger biblioteket. Her sitter også fremtiden for klosteret i Sandviken.
Annonse
– Det var ingen å hente i Europa. England har knapt noen søsterkall, Polen har litt, men de har bruk for sine egne. Det samme gjelder for Sverige og Italia. Også her er det minimalt med klosterkall, forteller søster Mary.
Redningen for Marias Minde lå på den andre siden av jordkloden, i Vietnam. I mars 2011 landet seks vietnamesiske nonner i Bergen.
To av dem sitter i biblioteket denne formiddagen. Søster Ane leser i boken «Veien til førekortet».
– I Vietnam er det enkelt å få førerkort, men ikke i Norge, sier søster Theresa.
Søstrene forteller at en av de andre søstrene har forsøkt å ta førekortet.
– Hun har kjørt opp to ganger, men ikke bestått ennå, sier søster Ane.
De ler.
– Hun må prøve en gang til, kanskje i sommer.
Annonse
De forklarer at de trenger å kunne kjøre for å handle og transportere folk. Men den eneste bilen som er tilgjengelig er søster Mary sin gamle bil.
– Den er veldig gammel. Søster Mary klarer ikke å kjøre en ny bil. Hun er så vant til den gamle, sier søster Ane.
– Så dere må kjøpe en ny bil?
– Ja, vi må det.
Siste fase
Søster Mary erkjenner at tiden hennes nærmer seg slutten.
– Jeg har dårlig hjerte, men hodet mitt virker. Jeg har jo hatt et godt liv, sier Mary.
Dette vil innebære at kongregasjonen St. Franciskus Xaveriussøstrene er over for godt.
Annonse
– Det er ikke slik jeg ser det. Dette er kanskje siste fase, men det er samtidig begynnelsen på en ny. Vi har planlagt at de seks søstrene som er her skal forstette med vår misjon. De skal passe på kirken, være aktiv i menigheten. Allerede nå leder de kor, er aktive i katekesen og en av dem er organist. De skal fortsette der vi har sluttet.
