– Jeg har jobbet i flere år med å tilgi mor
Olaug Bollestad ble ikke sett av sin mor i barndommen. Derfor er det ekstra viktig for henne å se andre.
Det er travle førjulstider på Stortinget. For første gang på 13 år kan KrF igjen komme i regjering. En av dem som jobber for å få partiet i etterlengtet posisjon, er nestleder Olaug Bollestad.
Hun argumenterte for at KrF burde velge høyresiden. At Olaug skulle ende opp som folkevalgt i Norges nasjonalforsamling, var ingen selvfølge.
Annonse
Mot alle odds
Hennes avdøde mor var nemlig psykisk syk, helt fra Olaug kom til verden i huset til foreldrene hjemme på Jørpeland i Rogaland.
– Mor fikk fødselsdepresjon da jeg ble født, og dette var en diagnose man ikke snakket om. Derfor var fars omsorg den viktigste for meg da jeg var liten. Mor hadde ikke den evnen.
Fikk ikke hjelp
Det var skambelagt at moren var syk, og hun fikk heller aldri den hjelpen hun trengte. Olaug ble mye overlatt til seg selv.
– Far kunne stelle meg om morgenen før han gikk på jobb klokken seks. Da han kom hjem klokken to, lå jeg fremdeles i sengen hvor han hadde lagt meg.
Det kunne gå uker uten at moren snakket til barna. Hun var i sin egen verden. Hele tiden ønsket hun at moren skulle se henne. Fordi moren var soldat i Frelsesarmeen ble Olaug det samme.
– Jeg ble juniorsoldat i håp om at hun skulle se meg som liten.
Annonse
– Da mor var frisk, var hun en god mor, men ikke da hun var syk. Og det var hun ofte, helt inntil hun døde.
Faren døde
Olaug var ni år da faren fikk hjerteinfarkt for første gang.
– Han hadde vært på stålverket og syklet opp en bratt bakke på vei hjem. På toppen tippet sykkelen. Far var 46 år gammel. Da kom en nabo som akkurat hadde lært hjerte-lunge-redning og reddet livet hans. Jeg husker at jeg lå i vinduet hjemme, så blålysene og tenkte: Nå reiser de av gårde med det aller viktigste jeg har.
Heldigvis fikk han flere år. To dager før han ble 70 år, døde han etter en sykehustabbe. Den natten satt Olaug med ham på sykehuset.
– Jeg husker han sa to ting: Jeg tror det samme som mor nå, selv om jeg ikke har gått i kirke eller på bedehus. Og så sa han: Kan dere synge Deg være ære i begravelsen?
– Far hadde grepet det da han døde.
Ble sett av Ingeborg
Annonse
Mot alle odds klarte Olaug seg bra. Hun gir mye av æren til en spesiell person.
– Da jeg kom inn på bedehuset til Indremisjonen som 14-åring var det en dame der som het Ingeborg. Hun hadde ikke barn selv, men en mann som het David. David gikk alltid først og hun kom etterpå. Ingeborg var ikke fjong i klærne eller fjong på håret. Hun var en annerledes dame.
Ingeborg åpnet hjemmet sitt for Olaug. Hun så at Olaug hadde en psykisk syk mor. Damen på bedehuset forklarte Olaug at moren var syk og hvorfor hun ikke evnet å se henne. Hun forklarte også vanskelige bibeltekster, om Jesu gjenkomst, som Olaug hørte på møter.
– Slektningene til Ingeborg i dag sier de så på tanten som en spesiell dame. De tenkte ikke at hun kunne være til hjelp for folk.
Ingen gravstein
I dag er det ingen gravstein etter Ingeborg. Olaug får tårer i øynene. Hun tørker dem.
– Tenk at ett enkelt menneske, som ikke var stor i ord, kan være så reddende for et ungt menneske.
– Alle skulle hatt en Ingeborg i livet. Det er ikke alltid dem som står på plattformen eller på talerstolen i forsamlingene som kan være livgivende og retningsgivende for folks tro. Det kan være vanlige folk. Hun kunne aldri erstatte mor, men hun kunne gi noe mor ikke hadde.
Annonse
Valgte å tilgi
– Har du følt behov for å tilgi moren din?
– Ja, jeg har jobbet mye med det. Da far døde var jeg mye med mor siden hun var alene. Da jobbet jeg mye med meg selv. Jeg hadde fått egne barn og tenkte mye på hva jeg ville ta med meg fra min egen barndom, og hva jeg ikke ville ta med.
– Jeg brukte flere år på å komme igjennom den sorgen jeg bar over at dette var min mor, og at jeg aldri får noen annen.
Olaug tror hun klarte å tilgi fordi hun etter hvert skjønte hvorfor moren var syk. Da hun begynte på sykepleierutdanningen forstod hun mer. Før hun tilga var hun preget.
– Nesten uansett hvilke valg jeg tok, følte jeg at mor satt på skulderen min og sa: Hvorfor gjør du det? Det er feil valg. Hvorfor er du så mye på jobb? Sånn ville ikke jeg gjort det.
– Jeg følte en anklage lenge, selv om jeg ikke tror hun ville det slik. Men for meg ble det sånn fordi vi aldri fikk snakket ut.
– Frihet
Annonse
Da hun tilga var det en enorm frihet.
– Tilgivelse er ikke først og fremst for den du tilgir, men for deg selv. Jeg måtte bli fri fra tanken om at mor skyldte meg noe. Hun var syk, hun hadde ikke den evnen.
– Det betyr ikke at det ikke er gjort feil, at ting ikke burde vært annerledes eller at jeg ikke er såret. Men det betyr at mor skylder meg ingenting. Da jeg oppdaget det, ble det en utrolig frihet, sier Olaug.
Åpent julehus
– Snart er det jul. Hvordan skal du feire?
– I år blir det fantastisk, for da kommer alle hjem. Både barn, svigerbarn og hunder. I tillegg kommer en gammel dame fra Ålgård, som jeg traff da jeg var ordfører og som ikke har familie. Hun hører til i hjemmet vårt. Og så kommer tante Renate.
– På lille julaften kommer alle som vil, da har vi alltid julegrøt hjemme hos oss.
– Alle som vil, som i åpent hus?
Annonse
– Ja, naboer og venner, og da er det grøt til den store gullmedaljen. Dette er en tradisjon jeg har vært opptatt av.
– Vi har diskutert mye hjemme: Skal julen bare være for den indre kjernen i familien, eller har vi plass for andre? Jeg har alltid vært glad for at Ingeborg hadde plass for meg, og jeg tror vi blir et fattigere hjem hvis vi ikke har plass til flere. Jeg sier ikke dette fordi jeg er snill og god, men fordi jeg får så mye mer igjen av å være raus, enn hvis jeg lukker meg inne i min egen fortreffelighet, sier Olaug.
