«Jeg kneler og ber hver morgen. Det tar meg et halvt minutt.»
Forfatter Stian Kilde Aarebrot tar et oppgjør med prester og pastorer som sier det «bare er å tro». Han mener vi står i fare for å skape en generasjon som ikke har en eneste kristen praksis i ryggmargen.
Med eksempler fra hverdagen og populærkulturen kombinerer Stian Kilde Aarebrot i boken «Kunsten å forme livet - plastisk teologi» moderne hjerneforskning med gammel klostervisdom, for å vise leseren hvordan vi formes av tiden vi lever i, og hva som må til for at du kan forme livet ditt.
Han viser til at det i frikirkelige sammenhenger ikke er uvanlig å høre forkynnelse der budskapet tydelig vektlegger at det bare er å tro, så blir man frelst.
Annonse
– Det er viktig å tenke over hva som er reaksjonen, til noen som ikke tror som hører dette. Det er jo mange som sier at de ikke får til å tro.
Da tror han det er bedre å invitere til å delta i kirkelige handlinger, som bønn og faste.
– Hvis et annet menneske lar seg fascinere av Jesus og ønsker å nærme seg ham, men ikke får til å tro, da er det dummeste man kan si at det bare er å tro. Da er det bedre å invitere til å bli med å praktisere og være med på det vi gjør.
– Du mener man bør faste før man blir frelst?
– Ja, jeg mener faktisk det. Husk at Jesus ba folk om å følge ham. Det tok jo flere år fra Peter valgte å følge ham, til han sa at han er Messias. Da hadde han fått vært med og se ganske lenge, før troen kom.
Ikke oppgjør
Han understreker at boken ikke er noe oppgjør med luthersk lære.
– Luthers Sola Fide, ved troen alene, var for fem hundre år siden ekstremt inkluderende i Europa fullstappet av troende mennesker. Da kom det en teolog som sa at man ikke trengte å tenke så mye på gjerningene og mange fikk lavere skuldre.
Annonse
– Men i dag lever vi i et samfunn hvor de fleste er sekulære og ikke tar troen for gitt?
– Å si det samme 500 år senere, i et Europa der flertallet ikke tror, har ikke den samme slagkraften, det er tvert imot ganske ekskluderende.
Formbar
Boken baserer seg i stor grad på hjerneforskning. Stian Kilde Aarebrots hovedpoeng er at troen blir mer slitesterk og livet mer givende om man terper på gode vaner, som tidebønn og faste. Han mener hjernen er formbar.
– En av de gode nyhetene fra hjerneforskningen er at hjernen er formbar langt utover barndommen. Jeg har før fått høre at hjernen formes de første 20 leveårene, men det stemmer ikke med forskningen. Du kan forandre deg ganske mye også som voksen.
Han trekker frem at hjerneforskningen viser at hvordan vi handler former oss mer enn det vi tenker og leser.
– I større grad enn det vi tidligere har trodd, sier Aarebrot.
Vil hjelpe kirken
Annonse
«Vi former vanene, og så former de oss, og til sist omgivelsene våre», skriver Aarebrot i boken.
– Jeg henvender meg til enkeltmennesker, men i sum er det egentlig kirken jeg ønsker å hjelpe. Jeg tenker at kirken står i en tid hvor det er få som tror. Samtidig har man puttet veldig mange egg i den samme kurven, ved å forkynne at det bare er å tro.
Aarebrot poengterer at mange vokser opp med myter om at vitenskap og tro er uforenlig, noe som kan gjøre det vanskeligere å komme til tro i dag enn under tidligere vekkelsesbølger.
– Det handler ikke om gjerninger for å få gunst hos Gud, men hvis du skal bli bevart, ha et OK liv og hjelpe andre mennesker, så kommer du ikke utenom at det å gjøre noe, eller ikke å gjøre noe, spiller en viktig rolle. Det handler om at hvis man skal gjøre en forskjell i verden, må man prioritere.
Ideal
Han trekker frem nøysomhet som et ideal.
– Hvis vi lever et liv, der vi bruker mindre penger enn vi kanskje kunne ha gjort, kan det frigjøre tid, kan frigjøre muligheten til å gjøre det du drømmer om opp mot det tjener mest penger på. Da kan du også gi bort penger, til venner, menigheten, veldedighet og da har du plutselig mer penger å rå over.
Knele og skriftemål
Annonse
Selv mener han at gudstjenestelivet har mye å hente på å gjeninnføre kirkelige handlinger som å knele eller å gå til skriftemål.
– Jeg kneler og ber hver morgen. Det tar meg et halvt minutt. Når vi kneler er det vanskelig ikke å tenke at det blir en annen ydmykhet i bønnen. Det sier noe om at Gud er større enn meg og det er noe som kommer litt lettere enn når man sitter tilbakelent og med hendene i kors.
– Du føler ikke det kan bli pinlig?
– Jo, det kan bli pinlig, men det er når man tråkker ut av komfortsonen at magien skjer. Det er da man merker at man forandres.
