(Foto: Fred C. Gjestad)

- Jeg ønsket kontakt med jenta

- Jeg ønsket å ta kontakt med jenta, men ble frarådet det av en psykiater og trodde hun fikk faglig oppfølging, sier domprost i Oslo, Anne May Grasaas, som torsdag vitnet i misjonærbarnsaken i Stavanger tingrett.

Publisert Sist oppdatert

Nå­væ­ren­de dom­prost i Oslo, Anne May Grasaas, var mi­sjons­le­der i Fri­kir­ken da over­g­reps­sa­ken fra in­ter­nat­sko­len ble kjent for or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne. En kvin­ne har sak­søkt Fri­kir­ken og Norsk Lu­thersk Mi­sjons­sam­band for om­sorgs­svikt, over­grep og måten de hånd­ter­te saken da over­gre­pe­ne ble kjent. Hun kre­ver er­stat­ning fra or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne.

Grasaas er­kjen­te i sin for­kla­ring mang­len­de ru­ti­ner og opp­føl­ging av jenta som var i star­ten av ten­åre­ne da over­gre­pet på in­ter­nat­sko­len skjed­de.

Do­ku­men­ter­te

- Selv om man vet det skjer, var det et sjokk at det skjer i vår or­ga­ni­sa­sjon, for­klar­te Grasaas.

De førs­te over­g­reps­sa­ke­ne mot mi­sjo­nær­barn var da al­le­re­de kom­met opp i media og Grasaas un­der­stre­ket i ret­ten at hun mente det var vik­tig å do­ku­men­te­re hen­del­se­ne.

- Det var vik­tig for meg, med tanke på jenta og vår egen or­ga­ni­sa­sjon, at det ble skre­vet ned. Jeg øns­ket å ha det do­ku­men­tert.

Ad­vo­kat og psy­kia­ter

Grasaas for­tal­te at hun tenk­te på jenta og tok kon­takt med både ad­vo­kat og psy­kia­ter. Hen­del­sen ble kjent ved at jenta hadde for­talt om hen­del­sen i en spe­si­ell livs­si­tua­sjon, og skal ikke ha øns­ket å for­tel­le eller gå vi­de­re med saken.

- Som kvin­ne og kvin­ne­lig leder øns­ket jeg å snak­ke med henne. Jeg var blitt kjent med at hun ikke øns­ket å snak­ke om saken, men tenk­te at der­som jeg som kvin­ne­lig leder kunne snak­ke med henne, så ville hun kan­skje skjøn­ne hvor ille jeg syn­tes dette var, for­tal­te Grasaas.

Kvin­nen satt rolig i retts­sa­len ved siden av sine ad­vo­ka­ter og lyt­tet til for­kla­rin­ge­ne.

- Mitt ønske nådde ikke fram. Våre to or­ga­ni­sa­sjo­ner hadde ikke språk og ru­ti­ner for å snak­ke om slike ting. Sam­ti­dig fikk jeg råd fra en psy­kia­ter om ikke å ta kon­takt. Jeg trod­de der­for at hun fikk fag­lig opp­føl­ging, noe det viste seg i etter­tid at hun ikke fikk. Jeg slo meg da til ro med dette, og ville ikke in­va­de­re henne, for­tal­te Grasaas til ret­ten.

Ikke anmeldelse

Frikirken vurdererte fortløpende om de skulle anmelde forholdet, og konfererte med egen advokat om de skulle varsle politiet om situasjonen. Advokaten skal ha rådet organisasjonen til ikke å foreta seg noe juridisk. I sine egne notater skrev Grasaas «Dersom vi får den minste mistanke om at det skjer noe mer, må påtalemyndigheten bli varslet.».

Senere ble det kjent for Frikirken at overgrepet skjedde i en sjelesorgsituasjon. Jenta hadde betrodd seg til den ansatte om hvor vanskelig hun synes situasjonen var, og dette var rammen rundt overgrepet. Grasaas tok da kontakt med sentrale ledere i organisasjonene og advoktaten på nytt, og de kom frem til at de ikke skulle gå videre med saken.

- Det var et helt stystem, og jeg respekterte mine ledere, forklarte Gravaas.

På et tidspunkt skal Frikirkens ledere ha oppfordret Gravaas til å be jentas foreldre om å gå et skriftlig løfte om ikke å anmelde saken. Men da det viste seg at jenta på dette tidspunktet var blitt myndig, hevder Gravaas at hun lot den saken ligge.

- Svært be­kla­ge­lig

- Det er svært be­kla­ge­lig at det ble slik, og er en del av hvor­dan sys­te­met var, for­tal­te Grasaas.

- Det er vans­ke­lig å sitte så lenge etter­på og se hva som skjed­de. Jeg har stor re­spekt for det som har skjedd. Jeg satt og var så tett på saken. Det er en smerte­full opp­le­vel­se

I løpet av tors­da­gen skal både gjer­nings­man­nen og kvin­nens for­eld­re for­kla­re seg i ret­ten.

DAGEN

Misjonærbarnrettssak

Powered by Labrador CMS