«Jeg reiser ikke fra Kongo uten Joshua»

* Dette intervjuet var en av de meste delte sakene på Dagen.no i 2015 *

-------

Det er over seks år siden Joshua French og Tjostolv Moland ble arrestert i Kongo, anklaget for drap, spionasje, konspirasjon mot Kongo, ran og forsøk på drap. Den 8. september i 2009 ble begge nordmennene dømt til døden, noe som i praksis betyr livsvarig fengsel i det afrikanske landet.

LES: Hun ber for Joshua og familien daglig

Da Dagen intervjuet Kari Hilde Hodne French i 2010, hadde hun håp om at både sønnen og kameraten snart skulle bli overført til Norge. Ting så ut til å kunne løse seg, men på sensommeren 2013 skjer det fatale; Tjostolv Moland dør på cellen og Joshua French tiltales for drap. Dette til tross for at obduksjonen konkluderte med at Moland tok sitt eget liv.

Det ble straks vanskeligere å holde håpet og motet oppe.

Jerusalem

Dagen møter henne en forsommerdag i Jerusalem. Solen steker, og vi finner oss et bord i den luftkondisjonerte bistroen til Notre Dame – det katolske senteret like utenfor Gamlebyen.

Det er langt fra første gang hun er i Israel. I en årrekke har hun vært vårlig «pollenflyktning» til Jerusalem, og ofte tar hun inn på et lokalt kloster.

– Det startet med at datteren min fikk lærlingeplass her i 2002. Jeg bodde sammen med henne et helt skoleår og oppdaget at Jerusalem-klimaet var bra for helsen min, forteller hun.

Denne gang er hun imidlertid ikke i Jerusalem for å unnslippe norsk pollen, men for å få en pause fra en hektisk og stressende tilværelse i Afrika. Mens Kari Hilde har et avbrekk har en familievenn overtatt ansvaret med å besøke Joshua i fengselet.

I fengselet hver dag

Hun har nå i likhet med sønnen «fast adresse» i Kinshasa, hovedstaden i Den demokratiske republikken Kongo. Hit flyttet hun i 2013 for å kunne besøke ham hver dag.

– Jeg har tatt inn på et gjestehus av det svært enkle slaget. Stadig vekk går strømmen, og da er det også slutt på luftavkjølingen. Vannet er det også ofte problemer med. En hodelykt er blant det mest praktiske jeg har tatt med til Kongo. Bosituasjonen er ikke ideell, og det tar på kreftene, men det er dette jeg har råd til, forklarer hun.

Daglig fyller hun et par plastkurver med frukt, kokte egg, vann, juice og te og annen mat. På veien til fengselet kjøpes middagsmat og annet som ikke holder seg i varmen. Sønnen bor på en timanns-celle. Fengselet er overfylt. Det ble i sin tid bygget for 500 fanger, men huser nå 1.600 innsatte av militære og politiske fanger.

Joshua har hele tiden vært opptatt av å støtte og hjelpe andre fanger. Både han og moren har hjulpet folk i fengselet, inkludert penger til folk på sykestuen slik at de kan kjøpe seg medisiner.

– Joshua spør aldri noen om hvorfor de er i fengsel. Det viktigste, fortalte han meg, er å kunne hjelpe og støtte hverandre. Guds nåde må gjelde i fengselet også. «Kan dere gjøre noe godt, så gjør det», skrev jeg til Joshua og Tjostolv tidlig i fengselsoppholdet.

Kari Hilde kjenner ingen frykt, verken for fangevoktere eller fanger, men sier det er slitsomt å skulle gå gjennom den samme prosessen hver dag. Blant annet sjekkes alt hun har med seg to til fire ganger, og hun blir kroppsvisitert foran alle de andre besøkende som venter på å få komme inn.

Dette er blitt hennes nye hverdag.

Forvarsel

Det føles lenge siden hun tok farvel med sønnen i Oslo. Han var på vei til Uganda. Selv skulle hun til Jerusalem.

– Da jeg ga han en lang klem i døren, fór tanken «fengsel» gjennom hodet mitt. Jeg ble ikke redd, men syntes det var pussig. Kanskje ga Gud meg en liten forberedelse på hva som skulle komme, undrer hun.

Et par, tre år før Joshua ble fengslet, ble hun minnet om å begynne å be for enkeltfanger hun leser eller hører om. Flere av fangene er blitt satt fri.

– Det hender jeg tenker at nå må det være Joshuas tur, sier hun ettertenksomt.

Tror på bønn

For Kari Hilde er det naturlig å be. Og det er ikke et øyeblikk i løpet av dagen at sønnen er ute av tankene.

– Jeg har en «stille stund» morgen og kveld, og så snakker jeg med Gud gjennom hele dagen, minner han om Joshua og om andre som trenger hjelp, sier hun.

– I Salme 109: 4 skriver salmisten at han «er bønn». Slik føler jeg det ofte også. Av og til får jeg et ord fra Bibelen som viser klart hva jeg skal be, andre ganger er jeg veldig usikker. Da er det godt å ha faste bønner å forholde seg til. Så er det jo godt å kunne takke Gud også for livet og hans mange velgjerninger.

Bønneaksjoner

Hun ber uansett ikke alene. I april skrev Dagen om faste- og bønneaksjonen som indiske kristne hadde satt i gang for Joshua. Sterke bånd knytter dem til Joshuas besteforeldre, som var misjonærer i India.

Det bes også regelmessig av enkeltpersoner og grupper over hele verden. Også i Kongo er det mange som ber for situasjonen.

– Det siste jeg hørte var at bønneaksjonen i India hadde spredd seg til Uganda gjennom Frelsesarmeen, sier hun.

Hun synes det er en stor trøst å vite at tusenvis av mennesker over hele verden ber for sønnen, for henne og for familien.

– Det er dette som er det kristne fellesskapet – at vi kan bære hverandre i vanskelige tider. Da jeg ble intervjuet på «Skavlan», beskrev jeg det som å ligge i en hengekøye. Jeg holdes oppe av andres forbønn, sier hun.

Om Kari Hilde til tider føler seg sliten og trett, gjør det ikke noe, for hun er del av en større sammenheng som kalles Jesu kropp.

– Mange har fortalt at de er blitt vekket om natten og minnet om å be for sønnen min. Jeg kan være urolig, men jeg trenger ikke holde meg oppe om natten. Sover jeg, så sover jeg – Gud minner andre om å be, sier hun.

Hun er ikke i tvil om at Gud flere ganger har grepet inn overfor både Joshua og Tjostolv.

Under den dramatiske arrestasjonen i jungelen ble det avfyrt magasin etter magasin med ammunisjon mot sønnen på fem meters avstand. Fra halvveis liggende stilling i en grøft prøvde han å reise seg med løftede hender for å overgi seg. Ikke et eneste skudd skadet verken ham eller kameraten, men vannflasken og ryggsekken til Tjostolv ble gjennomhullet.

– Mange vil kalle det flaks, men jeg tror Gud beskyttet dem på mirakuløst vis, sier Kari Hilde.

Hun viser også til en episode der en gruppe fanger prøvde å flykte. Da skjedde det mye dramatisk. Det var lovløse tilstander og som utlendinger og nye fanger var nordmennene spesielt utsatt. Men Gud holdt sin hånd over dem. En annen gang var det opprør i Kisangani-fengselet. Det var også dramatisk. Det var etter det opprøret at Joshua og Tjostolv ble flyttet til hovedstaden.

Mening

Årene etter arrestasjonen har uansett vært preget av sammenhengende lidelse. På bloggen www.freefrenchandmoland.com har Kari Hilde beskrevet torturen sønnen har vært gjennom, særlig den første tiden. De siste årene har han også flere ganger blitt rammet av sykdom, noen ganger svært alvorlig.

Men det er mange andre måter å lide på. Frihetsberøvelse er en lidelse i seg selv. Å se hva andre fanger blir utsatt for er også en stor påkjenning. Tjostolvs død har blitt en stor byrde å bære. En annen kultur, støynivå, årene som går, selvbebreidelser over hva familien går gjennom – alt dette er også smertefullt.

– Ser du noen mening i dette? Har gudsbildet ditt forandret seg?

– Bildet mitt av Gud er vel uforandret, men jeg opplever nye aspekter ved Ham, ser nye sider. Nylig leste jeg i en bok om dette å ha respekt for Guds stillhet. Det fant gjenklang i meg. Det er perioder hvor det oppleves som om han verken hører eller svarer. Da er det godt å hvile i Guds stillhet og vite at Han har en grunn til å være stille. Jeg tror det også er viktig å ha respekt i møte med mange av livets mysterier. Som kristne er vi heller ikke spart verdens lidelser, heller tvert imot. Men Gud kan vende det onde til noe godt, sier hun.

Hun viser til at Joshua gjennom disse årene har fått en nærere relasjon til Gud.

Sint

Kari Hilde snakker rolig og virker som verdens mest avbalanserte menneske. Likefullt innrømmer hun at hun til tider har vært sint. Svært sint. Særlig var det hendelser i forbindelse med den siste rettssaken og i tiden etterpå som fikk henne til å miste besinnelsen.

– I tre måneder i fjor var jeg veldig frustrert. Jeg skjelte ut folk, men nå er relasjonene gjenopprettet. Heldigvis er kongoleserne et tilgivende folkeslag, sier hun.

Tveegget sverd

Hun ler litt når Dagen spør hvordan forholdet til mediene har vært.

– Mediene har vært som et tveegget sverd. De har vært uvurderlige når det gjelder å holde saken varm, men de har også ødelagt mye. I begynnelsen var de som et kobbel av ulver, sier hun.

Hun mener mange av journalistene som dekket rettssakene i Kisangani var altfor unge, og at de manglet både livserfaring og kulturforståelse.

– De satte dessverre tonen for hvordan Tjostolv og Joshua ble oppfattet av UD og det norske folk, sier hun.

Hun mener journalistene som dekket den siste rettssaken i større grad forsto omstendighetene, men at rettsvesenet i Kisangani var minst like korrupt som i Kinshasa. To av rettssakene var i følge Joshua enda verre enn den i Kinshasa.

– Jeg ble raskt klar over at alle, på alle nivåer, skulle tjene penger på saken. Også dommerne ville ha penger av oss. Vi betalte verken da eller senere, men i ettertid har jeg tenkt at vi burde ha kjøpt Tjostolv og Joshua ut så fort så mulig, sier hun.

Betaling

I over 30 år har hun bodd i utlandet, men aldri tidligere har hun måttet betale under bordet for å få ting gjort. Hun beskriver imidlertid Kongo som et gjennomkorrupt land, der dette av og til er eneste utvei. Hun måtte blant annet betale for å få underskriften av en kongolesisk lege slik at Joshua kunne komme på sykehus.

– Hvis jeg venter besøkende med fly, må jeg til og med betale vaktene på flyplassen for å få komme inn i ankomsthallen, sier hun.

På den andre siden møter hun mye sympati og varme hos kongoleserne. Og hun kan godt forstå de som blir fascinert av landet og folket.

Stjålne år

Joshua var 27 år da han havnet i fengsel. For et par måneder siden fylte han 33.

– Han har snakket mye om dette, om alle de årene som har blitt stjålet fra ham, og om savnet av samboeren og resten av familien. Dette er de årene man etablerer seg, får fast jobb og stifter familie, sier hun.

Mens han har sittet fengslet har besteforeldrene gått bort og han har gått glipp av både bryllup og barnedåp, feiringer av 60-årsdager og 30-årsdager i familien. Kari Hilde føler en stor sorg for de årene som er gått tapt for sønnen.

– Joshua oppsummerte en gang situasjonen sin som at «livet var satt på vent». Også vi i den nærmeste familien har måttet vente med å gå videre mens dette har pågått, sier Kari Hilde.

Hun forteller at usikkerheten og mangel på forutsigbarhet har satt sitt preg på henne selv, og resten av nærmeste familie.

Da Joshua ble arrestert, var Kari Hilde i gang med teologistudier. Målet hennes var å bruke pensjonisttilværelsen til å undervise i Guds Ord.

– Også dette har jeg måttet legge til side. Nå er mitt og hele familiens fokus på situasjonen til Joshua, understreker hun.

Særlig de siste par årene har Kari Hilde fått et stort kontaktnett i Kongo. Kontaktene skal holdes varme og mye tid går til møter, også på høyt politisk nivå. Håpet og drømmen er hele tiden at hun snart skal få sønnen hjem til Norge.

– Jeg reiser ikke fra Kongo uten Joshua, sier Kari Hilde Hodne French.

Følg Dagen på Twitter:

Kari Hilde French forteller om hverdagen i Kongo: Livet satt på vent http://t.co/wu7cmhQrdB #kongo #kinshasa #joshuafrench— Dagen (@AvisenDagen) 27. juni 2015

– Fortjener å få tittelen «Årets mor»

– Joshua har alvorlig malaria

Joshua French er tilbake i fengsel

Hun ber for Joshua og familien daglig

Fødselsdag og faste for Joshua FrenchJoshua French

Frenchs mor: – Joshua kan bli flyttet til sykehus