– Jeg sa «OK, Gud, hvis du kan bruke en bankmann, så ombestemmer jeg meg»

I en ørken av næringsbygg langs Bergens nyeste bybanespor ligger et ukjent lite selskap med 41.000 bankkunder.

Deres store inspirator er en norsk lekpredikant og industrigründer som levde for 200 år siden. Og kundene holder til 11.000 kilometer unna.

Hauge Microfinance AS opererer i Burundi, også kjent som verdens fattigste land.

– Endre familier og samfunn

På et sterilt møterom sitter Arne Sylta, Geir Atle Rød og Andreas Stølan. De inntar en enkel lunsj mens de gjør opp status etter 15 år med en bankvirksomhet som handler om noe helt annet enn å tjene penger.

– Vårt mål er å endre familier og samfunn, sier gründeren og bankveteranen Arne Sylta (64).

Stikkord: Ansvarliggjøring av produktive fattige, forklarer de og ber oss legge merke til at de ikke bare snakker om «fattige», men «produktive fattige».

– Vi har en litt annen innretning enn mye tradisjonell bistand, som altfor ofte har ført til avhengighet og det motsatte av utvikling, sier Sylta.

Hvorfor Burundi?

Han er kommet ut av fintellingen, men har «noen og tretti» besøk bak seg i et land norske myndigheter advarer alle å reise til – så sant de ikke er ute i helt nødvendige ærend.

Det mener Arne Sylta at han er.

Men hvordan havnet han og et Hans Nielsen Hauge-inspirert lite norsk mikrofinansforetak i et land de færreste nordmenn kan plassere på kartet, der det ligger klemt mellom Tanzania, Kenya, Uganda, Rwanda og Kongo?

– Det er en historie om at Gud åpner og lukker dører - og om bønn. Mye bønn, sier Sylta.

Lederne i non profit-aktøren forteller med forbauselse og begeistring om den reneste Hans Nielsen Hauge-vekkelsen i Burundi. I Burumbura, andre byer og landsbyer går unge menn rundt i t-skjorter med påskriften «I am an Haugian. Follow me!»

– Det er en helt utrolig kunnskap om Hans Nielsen Hauge i deler av landet, sier Andreas Stølan, yngstemann i gruppen.

– Hadde vært bankmann lenge nok

Arne Sylta hadde jobbet hele sitt voksne liv i Sparebanken Vest og nærmet seg 50 da han fant ut han ville bruke resten av livet på noe annet å betjene norske bankkunder.

Under et opphold på Ungdom i oppdrags disippeltreningsskole på Hawaii opplevde han at kallet ble bekreftet.

– Men jeg hadde sterke innvendinger mot at Gud skulle bruke en bankmann. Jeg tenkte at det hadde jeg drevet med lenge nok. Under et misjonsopphold i Nord-Thailand bøyde jeg av. Jeg sa «OK, Gud, hvis du kan bruke en bankmann, så ombestemmer jeg meg.»

Kursendringen tok form da Mohammed Yanus og Grameen Bank fikk Nobels fredspris i 2007.

Sammen med kollega Thomas Heggernes reiste Sylta til Bangladesh og besøkte flere mikrofinanser. Begge ble tent for saken.

Deretter gikk studieturen til lignende prosjekter rundt om i verden - flere av dem i regi av norsk misjon.

Aril Edvardsen og presidenten

Men hvorfor Burundi?

Her må vi tilbake til begynnelsen til 2000-tallet, og vi gjør et langt sprang fra kontoret i Kanalveien 52 til den kjente norske evangelisten Aril Edvardsen og hans korstog i hjertet av Afrika.

Kontakten førte til at Edvardsen innledet et nært forhold til Pierre Nkurunzia, Burundis president fra 2005 til 2020.

Dagen fortalte i 2006 at den tidligere opprørslederen i et krigstrøtt land hadde blitt en personlig kristen etter å ha hørt Edvardsen preke på en stadion i landets hovedstad.

Slik ble ideen om et norsk engasjement for mikrofinans lansert – i første omgang i miljøet rundt Oslo Kristne Senter (OKS) og deretter snappet opp av Arne Sylta og hans kollega Arne Bjørndal i Sparebanken Vest.

– Vi gjorde det som vi pleide: Gikk i bønn til Gud og ba Ham åpne dører for sin vilje, forteller Sylta i dag.

– Man trenger vel også litt penger for å starte ny bankvirksomhet?

– Det er riktig, og de pengene hadde vi ikke, humrer han og legger til:

– Men Gud sa at det var penger i Burundi. Det er noe vi har opplevd i ettertid, der rike burundiere setter penger inn i banken, som vi så låner ut til produktive fattige.

Banket på dørene til sjefene

Uten velvilje fra arbeidsgiverens deres, Sparebanken Vest, hadde det vært vanskelig å komme i gang. En dag tok de mot til seg og banket de på døren hos sjefene i Bergen.

– Vi rakk ikke å framføre ærendet vårt før sjefene sa: «Vi har tenkt at vi som bor i den rike verden, må gjøre mer for å hjelpe de som bor i den fattige verden. Og det er her vi har tenkt på dere», forteller Sylta videre.

Sparebanken Vest har vært prosjektets største enkelt-bidragsyter. I tillegg er det kommet midler fra Norad og andre støttespillere.

Med «family» i navnet

I dag har Hauge Family Microfinance 85 ansatte i Burundi fordelt på åtte filialer.

Selskapet er kontrollert fra Norge gjennom Hauge Micro Finance AS og Haugeselskaper, som til sammen har over 50 prosent av aksjene. Resten fordeler seg på en rekke lokale eiere i Burundi.

Geir Atle Rød (57), kommunikasjonsanvarlig i Hauge Micro Finance, mener selskapet skiller seg fra andre i bransjen ved å fokusere på verktøyer som gjør låntakerne i stand til å ta ansvar for egne liv, egne småbedrifter og egne familier.

Når selskapet i Burundi har «family» i navnet, er det fordi bygging av samliv og familie har en sentral plass i virksomheten.

Sammen med kollegaene understreker Rød at det er en lang vei å gå fra sparekunde til lånekunde. I dag er en fjerdedel lånekunder, og til sammen rundt 25.000 har fått lån siden oppstarten for ni år siden.

Den vanlige kunden driver en småbedrift med to til sju ansatte.

Timevis på motorsykkel

Da Hauge etablerte seg i Burundi, hadde tolv prosent av innbyggerne en bankforbindelse.

– Renten fra private var på 25 prosent - i måneden, ifølge Sylta.

– Vi opererer gjerne i de delene av landet hvor folk ikke har tilgang til banktjenester, forklarer Andreas Stølan (32).

Selv har Stølan bakgrunn fra den første norske heldigitale banken, S-banken.

– Der snakket vi om «lån på minuttet». I Burundi må vi kanskje kjøre i timevis på en motorsykkel for å være tilgjengelig med gode og rimelige banktjenester, sier han.

Veien fra spare- til lånekunde kan ta måneder og år. Hauge Micro Finance illustrerer dette med en «stige» hvor nederste trinnet er trening i grunnleggende livsferdigheter og økonomikunnskap kombinert med utvikling av karakterbygging entreprenørskap.

Deretter kan det åpne seg muligheter for lånet som skal til for å etablere en liten bedrift. På nettsiden deres figurerer glade lånekunder som har fått et nytt liv for seg og sine familier.

«Verdensklasse»

I egenpresentasjonen snakker selskapet om at de «adopterer en nasjon», at de vil forandre Burundi slik Hans Nielsen Hauge forandret Norge, at de har bidratt til å skape 100.000 arbeidsplasser og lever tjenester i «verdensklasse».

– Hva betyr «verdensklasse» i denne sammenheng?

– Det er mye bistand som ikke kan dokumentere effekt og langsiktig utvikling, noe blant andre Riksrevisjonen har påvist. Når vi snakker om «verdensklasse», er det blant annet fordi vi har svært lite tap i vår utlånsportefølje, samtidig som det skapes jobber for de produktive fattige. Familier har fått mat på bordet, flere tette tak og penger til skolegang for barna. Modellen har fungert bra hittil på grunn av det vi investerer i kundene gjennom karakterbygging og opplæring før de får lån.

Kritisk til tradisjonell bistand

Dagen fortalte nylig om Misjonsalliansen, som har gått på en kjempesmell i en av mikrofinansvirksomhetene sine. Hauge-lederne vil ikke kommentere denne saken, men mener de selv har redusert sjansen for slike hendelser.

Forkortelsen PAR er et kjent begrep i bankverdenen. Det står for «portifolio at risk» og er kort fortalt et parameter på evnen til å betjene et lån og ikke utsette avdrag over 30 dager.

Ifølge Sylta er det i løpet av bankens ni år lange historie bare rundt fem prosent av kundene som er 30 dager for sent ute med å betale avdrag på sine lån.

– Tradisjonell bistand skaper ofte avhengighet hos fattige. Våre kunder klatrer selv ut av fattigdom, familier blir selvhjulpne, og arbeidsplasser blir skapt. Nå ser vi i tillegg att flere i tillegg hjelper fattige i sine nærområder. Vi mener det er dekning å si at dette er verdensklasse i verdens fattigste land, sier han.