«Jeg skulle ønske vi var rause og tålte hverandre»

Under et innlegg på Arbeidermøtet til Indremisjonsforbundet i januar, kom Pareli med et hjertesukk, og en oppfordring til å tale vel om hverandre.

Der fortalte han om en ung jente som hadde deltatt på et møte på bedehuset, og som i etterkant var blitt møtt med følgende kommentar fra en av de eldre:

«Du har for lite klær på deg».

– Og hun var en av de mest sømmelige jeg har sett, sa Pareli, og høstet mye latter for den kommentaren.

Kjærlighetsfilter

Pareli er ansatt i en 40 prosent stilling som sangevangelist i Indremisjonsforbundet. Han har mange lovord om misjonsfolket, men savner mer raushet.

– Jeg skulle ønske at vi som bedehusfolk hadde et kjærlighetsfilter mellom det vi tenker og det som kommer ut. Det inkluderer også meg selv. Når vi sier ukloke ting ender vi opp med at folk ikke har lyst til å være sammen med oss mer.

Pareli forteller at han har møtt mennesker som har opplevd å komme tilbake til bedehuset etter flere ås fravær, og som møtte alt annet enn en «ventende far». I stedet møtte de misbilligende blikk og kanskje et spørsmål om «hvor har du vært»?

– Kunne de ikke heller si: «Så fantastisk at du er tilbake!»

Han nevner eldre som ikke forstår hvorfor de unge må synge på engelsk.

– Hvorfor kan de ikke i stedet takke Gud for at de faktisk synger om Jesus? Det er den negativiteten jeg ikke liker. Jeg skulle heller ønske at vi var rause og tålte hverandre, sier han, og legger til at oppfordringen også går til de unge.

Generasjonsgap

Som omreisende sangevangelist opplever han at det ofte er et gap mellom de unge og de eldre, og at folk i 40-årene kan være fraværende.

– Generasjonsmotsetningene skaper en del utfordringer. Jeg møter både unge og eldre som ikke helt identifiserer seg med sin egen menighet. Likevel tror jeg det er viktig at generasjoner møtes på et felles grunnlag, og tilbringer tid sammen. Blant annet fordi de eldre har mye å lære oss. Vi trenger forbilder som har levd et langt liv med Jesus. Og de eldre har kanskje noe å lære av de unge, for eksempel frimodighet.

Opp i forkynnelsen

Aud Karin Kjølvik Ringvoll, personalleder i Indremisjonsforbundet, forstår utspillet til Pareli. Hun synes det er leit at noen opplever seg lite velkommen på bedehuset og at de kanskje mister motet.

– En generell utfordring i kommunikasjon er at vi ikke alltid er klar over hvor tungt ordene våre faller. Ord kan oppleves destruktive, men det er ikke sikkert at de var ment slik.

Hun tar det av og til opp i forkynnelsen, dette med å være gode mot hverandre og hvordan vi tar imot hverandre. Det bli også undervist på bibelskolen ved Bildøy.

– Peker Pareli på en ukultur?

– Jeg vil ikke bruke det ordet, men hver gang noen sårer med ord er en gang for mye. Vi har alle mye å gå på i forhold til det å bekrefte og oppmuntre hverandre. «Kappes om å hedre hverandre», står det i Bibelen. I fellesskap som har det preget vil det alltid være en atmosfære hvor det går an å prøve og feile.

Kjølvik Ringvoll oppfordrer generasjonen 50 pluss til å ta et spesielt ansvar med å oppmuntre og bekrefte de unge som opplever så mange krav ellers i samfunnet.

– Og når man først har gitt en positiv tilbakemelding, kan det være positivt å gi en til. Ingen blir bedre av å bli kritisert, understreker hun.

Åpenhet

I Sogndal Indremisjonsforsamling har de lenge vært bevisst på å ikke skape noe skille mellom generasjonene.

– Bedehuset var i ferd med å dukke under da vi begynte oppbyggingen. De eldre var oppmuntrende fra starten, selv om de måtte sluke noen kameler, forteller Tom Salte, som er leder i lederskapet.

På bedehuset gikk det blant annet noen enker, og som var sentrale på bedehuset.

– Vi prøvde å dra dem inn i alt som foregikk. De er gjestfrie og inviterer ungdommene hjem til seg.

I dag er det en vital flokk som samles på søndagsmøtene, og alle generasjoner deltar. Salte opplever at menigheten er preget av åpenhet og raushet, og at folk er seg bevisst at de har et ansvar for å oppmuntre hverandre.

Gjensidig respekt

Pareli kan ikke få rost menigheten nok, og synes forsamlingen er et godt eksempel på at man kan lykkes med en generasjonsmenighet.

– De gamle inviterer de unge hjem. Der kan de gjøre lekser, sove på sofaen og få et måltid mat. Jeg opplever at det er en gjensidig respekt der, sier han.

Han registrerer et mismot i forhold til de unge, og hvem som skal ta over.

– Men jeg synes heller at de eldre burde bekymre seg mindre for de unge, enn for generasjonen 40 pluss.

Han vil ikke generalisere, men opplever at mange i den generasjonen er mer opptatt av bil, hytte og båt enn å bygge Guds rike.

– Selv blir jeg oppmuntret av det jeg ser blant unge. Jeg ser mange som er opptatt av å nå ut med evangeliet, og som reiser til plasser der det er lite kristent arbeid. Vi opplever på den ene siden at bedehus legges ned, og på den andre siden at der er en ungdomsgjeng som er på vei inn, og som vil ta over. Mange i min generasjon er opptatt av det viktigste, at folk må bli frelst. Vi har ikke tid til å krangle om fargen på gardinene, understreker han.

Si din mening i kommentarfeltet nederst på siden - og følg også debatten på våre Facebook-sider.

Se Arne Parelis videoandakter på Preik.tv:

• Hva er greien med at kristne synger så mye?
• Jesus holder fast
• Trygg, uansett hva som skjer