– Jeg tenker at DELK har et mer positivt rykte nå

Tre skolebarn slenger seg i klatrestativet utenfor Moe kirke og skole i Sandefjord. Sommerferien er begynt, og solen stråler. To ungdommer har sommerjobb med å vedlikeholde fasaden.

Barna er med mor og far som skal fortelle Dagen om hvorfor familien gleder seg til å feire 150-årsjubileet til DELK kommende helg. At noen med deres bakgrunn skulle finne veien dit, var knapt tenkelig for noen tiår siden.

Ikke-religiøs bakgrunn

Verken Jenny Andrine eller Peter Johansen ble født inn i Norges eldste lutherske frikirkesamfunn. Lenge hadde DELK rykte for å være lukket og strengt, noe kirkesamfunnet erkjenner på sine egne nettsider.

Og selv om Jenny kom fra Sandefjord, en av få byer der DELK har både kirke og skole, hadde hun som barn og ungdom aldri vært innom.

– Jeg vokste opp i en ikke-religiøs familie, men kom til tro gjennom venner, forteller hun.

Det førte henne inn i miljøer i byen som regnet for å være åpnere: Frikirken og pinsemenigheten Salem.

Først som student i Bergen ble hun introdusert for DELK. Det skjedde gjennom en pensumbok om kristne kirkesamfunn på lærerstudiet.

– Det høres perfekt ut for oss, sa jeg til Peter.

Kjente seg hjemløse

Nordlendingen Peter jobbet som prest i Den norske kirke på Askøy. Men både han og kona hadde en opplevelse av at de ble stadig mer hjemløse der med sin teologiske overbevisning.

Da Peter hadde farspermisjon i 2014-2015, bodde de et år i Sandefjord for å vurdere om de skulle flytte tilbake til hennes røtter. Da begynte de å gå i Moe kirke, som tilhører DELK.

– Jeg husker at det var godt. Jeg kunne slappe mer av under prekenene og ikke ha så sterke filtre som jeg følte at jeg måtte ha i Den norske kirke, sier Jenny Andrine.

Peter har sans for liturgi og var glad for å kjenne seg igjen i formene.

– Men jeg kjente meg fortsatt ikke ferdig med tjenesten i Den norske kirke, sier han.

Stepper inn som trommeslager

Tre år senere kjente han imidlertid at prestetjenesten i folkekirken var fullført for hans del. Familien flyttet til Sandefjord. Invitasjonen fra daværende tilsynsmann Rolf Ekenes i DELK om å søke prestestilling, kunne Peter likevel ikke gripe umiddelbart.

– Jeg var usikker på om jeg var ferdig som prest, sier Peter.

Han vurderte om han burde ha en annen type jobb. Utlysingsteksten overbeviste ham likevel om å ta sjansen. Dermed tilhører familien nå Moe kirke i Sandefjord, og Jenny er lærer på Moe skole. Peter er prest i Granly kirke i Tønsberg.

– Jeg skifter ikke kirkesamfunn som jeg skifter sokker. Trofasthet er viktig for meg, sier han.

Samtidig opplever han at DELK var et godt alternativ. Det kirkelige preget ivaretas gjennom gudstjenester, det lavkirkelige gjennom bedehusliknende møter. I barne- og ungdomsarbeidet er det rom for varierte og frie former.

Menigheten i Tønsberg er den største av de to, men den i Sandefjord er mer preget av barnefamilier og et vitalt musikkliv. Musikk interesserer begge ektefellene.

– Det hender at jeg får tekstmelding om jeg kan spille trommer hvis jeg har fri, sier Peter og ler.

Ikke bare en livbåt

– En vanlig innvending mot å forlate folkekirken til fordel for en frikirke, er at man som prest får en mindre kontaktflate. Hvordan opplever du det?

– I stor grad er det riktig. Kontaktflaten er det jeg savner mest fra folkekirken, sier Peter.

Han forstår at det å gå til en frikirke kan fortolkes som at man «går i livbåten».

– Det er en deprimerende passiv tanke. Vi må være offensive og tenke over hva vi har å komme med.

Presten fremhever at skolen gir gode muligheter til å komme i kontakt også med kirkefremmede.

– Vi ligger også midt i et boligområde. Jeg er opptatt av hvordan vi kan komme i kontakt med våre fysiske naboer, sier han.

Oppfattet som rare

– Er DELK mer synlig i Sandefjord nå enn da du vokste opp her, Jenny Andrine?

– Jeg tenker at DELK har et mer positivt rykte nå, sier hun.

Særlig erfarer hun at mange har hørt om Moe skole og vet at den skårer høyt på trivsel.

– Det hadde den nok ikke da jeg vokste opp. Da var nok de på DELK-skolen ansett for å være litt rare, sier hun.

Forsvarte pietismen

Utgangspunktet for at DELK ble dannet i 1872, var en årelang strid om kristendomsundervisningen i folkeskolen, konfirmasjonsundervisningen og deler av forkynnelsen i statskirken. Haugianske vennegrupper som ville ta vare på en pietistisk kristendomsform, var bekymret for at folkeskolen og statskirken ikke ga opplæringen som var nødvendig.

På siste halvdel av 1860-tallet meldte foreldregrupper barna ut av skolen. Det begynte i Jarlsberg og Larvik amt, som Vestfold hette den gangen. Etter hvert spredte det seg nordover til Oslo og sørover til Skien.

Planen var ikke å starte et kirkesamfunn, men det ble løsningen på grunn av spenninger med myndighetene. Navnet var av det utfyllende slaget: «Den evangelisk lutherske frikirkelige menighet i Jarlsberg grevskap med flere steder».

Sitt nåværende navn fikk kirkesamfunnet i 1951.

Flymekaniker og rørlegger

Mens DELK-folk flest i starten var bønder, er medlemsmassen på rundt 3.200 i dag langt mer sammensatt både i yrke og utdanning. Det kommer også til uttrykk på toppen:

Den forrige tilsynsmannen, Rolf Ekenes, var flymekaniker og teolog. Han brøt nytt land ved å bli sendt ut til Madagaskar som misjonær med familien. Etterkommeren, Bertil Andersson, er svensk rørlegger, teolog og tidligere misjonær i Mongolia.

– Han har ikke en gang et etternavn vi kjenner, spøker Ekenes godmodig og selvironisk da de to møter Dgaen på hovedkontoret i Undrumsdal utenfor Tønsberg.

Her ble en av de første DELK-menighetene plantet, og her ligger i dag Bjerkely skole og kirke under samme tak.

Grønne jorder med høyballer og frodig skog rundt DELK-senteret minner om røttene blant gudfryktige jordbrukere.

Flere nye menigheter

– Hvordan vil dere beskrive DELK for en uteforstående?

– For meg som kommer utenfra, er det naturlig å trekke fram den kirkelige strukturen, med prest og eldste og en tydelig åndelig ledelse, samtidig som vi bygger på det lavkirkelige og lekmannstradisjonen, sier Andersson.

Han tok over som tilsynsmann i 2019. Kona og han ble kjent med DELK da de begynte å gå i Ryenberget kirke i Oslo under et hjemmeopphold fra tjenesten som misjonærer for Misjonssambandet.

Andersson trekker også fram en tydelig luthersk forankring, tillit til Bibelen, skolevirksomheten og misjon som viktige sider ved DELK.

Rolf Ekenes synes det er gledelig at DELK de siste to tiårene har fått en rekke nye menigheter. Det gjelder blant annet Bergen, Egersund, Kristiansand, Fredrikstad/Østfold og Storslett i Nordreisa.

– Noen har vært veldig bevisste på sin kirkelige profil, mens andre har hatt mer av lekmannspreget. Det har vært en berikelse, sier han.

– Litt alderstynget

Flere steder har de rekruttert unge og barnefamilier, men ingen av dem legger skjul på at det er en utfordring å beholde dem som vokser opp i DELK.

– Vi er litt alderstynget etter hvert, sier Andersson.

– Det er helt rett. Det er en utfordring som vi i likhet med de fleste frikirkelige, for ikke å si Kristen-Norge, kjenner. Som om det var noen trøst. Men vi må ta gründermentaliteten med oss videre, samtidig som vi tar vare på det levende kristne hjertet, sier Ekenes.

Han mener et høyere utdanningsnivå og en mer sekularisert kultur stiller helt andre krav til at formidlingen oppleves aktuell samtidig som den er tydelig forankret i Bibelen.

Advarer mot isolasjon

Ekenes erfarer også at unge mennesker ofte er kritiske til kristen isolasjon.

– Det snakkes mye om at vi som kirke er flink til å tale, men dårlig til å handle. Vi blir fort blinde for den nøden og de utfordringene som ligger like utenfor våre kirkevegger, sier han.

Derfor synes han for eksempel det er svært positivt at DELK kan samarbeide med pinsevennene og Evangeliesenteret om en kontaktkafé for rusavhengige i Tønsberg.

Beklaget overfor elever

For fire år siden sendte DELK ut brev til tidligere elever og beklaget det man i dag ser som urett. Det gjaldt vekten på krav, bud og formaninger, samt betoningen av straff og faren for fortapelse.

– Uten at jeg kjente historien, er jeg glad for at de tok tak i dette, sier Andersson.

Selv om Ekenes sammen med et team gjennomførte det meste av prosessen, understreker Andersson at det har vært viktig å føre den videre. Døren står fortsatt åpen for dem som ønsker å snakke om vonde erfaringer.

– Utfordringen vår er å ta Bibelens ord på alvor samtidig som vi tar det enkelte menneske på alvor. Vi må unngå å skape noe som Herren ikke hadde tenkt. Evangeliet må være det bærende budskapet, understreker han.

Flere elever utenfra

Framover tenker de det er avgjørende å satse videre på skoledriften, som altså har fulgt kirkesamfunnet helt siden starten og vel så det.

– De fleste elevene kommer fra bekjennende kristne familier, men vi møter også mange barn og familier som ikke har en tydelig kristen bekjennelse, sier Andersson.

Da Ekenes vokste opp, var det knapt andre enn barn fra DELK-familier som gikk på skolene. Nå kommer det elever fra mange forskjellige kirkesamfunn.

En nødvendig spenning

Både nåværende og tidligere tilsynsmann mener det er viktig å leve i spenningen mellom en tydelig teologisk overbevisning og åpenhet for samtiden.

– Vi må stå i den kontinuerlige endringsprosessen samtidig som vi holder tydelig tak i vårt fundament, sier Ekenes.

Foreløpig har DELK fått prester når stillinger har vært ledige.

– Men vi må erkjenne at vi ligger bakpå med rekruttering fra egne rekker, sier Andersson.

Han håper satsing på et eget ungdomsråd skal bidra til at flere kjenner kall til å bli både menighetsledere og lærere i DELK.

– Det er viktig at vi ikke er redde for kontakt med andre kristne. Samtidig er det viktig å ta vare på vår identitet og satse på det vi står for, understreker han.

Professor: Spennende utvikling

Professor Helje Kringlebotn Sødal ved Universitetet i Agder ga i fjor ut boken «Norsk kristendomshistorie 1800-2020. Fra selvsagt tro til mangfold».

– Det er skjedd en spennende utvikling i DELK fra slutten av 1900-tallet. De litt strenge livsstilsreglene forsvant, og kirkesamfunnet åpnet seg mot et økumenisk samarbeid på en ny måte, sier Sødal.

Hun synes det er betegnende at kirkesamfunnet innledet samarbeid med eksisterende misjonsorganisasjoner etter at noen i kirkesamfunnet opplevde misjonærkall.

Etter hvert ble DELK medlem i Norsk råd for misjon og evangelisering (Norme) og i Norges Kristne Råd.

– DELKs skoler kan i dag karakteriseres som velrenommerte. De har en oppslutning som langt overskrider kirkesamfunnets egne barn, sier Sødal.

Hun påpeker at det generelt har vist seg som viktige arenaer for rekruttering til kristne organisasjoner og kirkesamfunn.

Behov for balansegang

– Hvilket potensial ser du for DELK?

– Det er veldig vanskelig å si. På mange måter er det oppsiktsvekkende at det ikke har vært statistisk merkbar overgang fra Den norske kirke til de lutherske frikirkene etter vedtaket om likekjønnet vigsel, sier Sødal.

Hun har inntrykk av at mange som melder overgang mellom kirkesamfunn, heller gjør det av sosiale enn teologiske årsaker.

– DELKs balansegang blir mellom å bevare sin identitet, som er en nisje i det norske kirkemarkedet, og samtidig åpne seg på en nødvendig måte. Hvis man stivner i form, vil det ofte fungere lite rekrutterende.

Slagordet for jubileumsmarkeringen under det tradisjonsrike St. Hans-stevnet på Gjennestad videregående skole kommende helg, er «Gå derfor ut».

– Det vitner om en mer offensiv rekrutteringsstrategi, sier Sødal.