– Jeg tror på det gode i mennesket
Jusprofessor Jørn Øyrehagen tror ikke at samfunnet er i oppløsning: – Se på alle som går hånd i hånd, sier han.
– Utroskap har ikke vært rettslig regulert siden 1920-tallet, men fremdeles reagerer nesten alle på det, om de er gift, samboer eller kjæreste, sier Jørn Øyrehagen Sunde.
48-åringen er professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo og holdt i forrige måned Aarebrot-forelesningen 2020 for å hedre avdøde Frank Aarebrot.
Uten manus gikk Sunde da gjennom 1000 år med rettshistorie på 200 minutter. Også dette i tråd med den muntlige fortellertradisjonen som professor og rikskjendis Aarebrot stod for.
I sitt foredrag var Sunde gang på gang innom kristentroen.
– Ikke logisk
Nå sitter han på en kafé på Bystasjonen i Bergen med oversikt over alle som beveger seg opp og ned rullebåndet på det travle kjøpesenteret.
– Hvorfor i all verden er bigami forbudt? Det er ikke logisk, sier han og slår ut med armene.
– Du kan jo ha så mange samboere du vil, så hvorfor kan du ikke gifte deg med alle du vil, spør han.
Han svarer selv:
– Før sa man at det var så vanskelig å holde styr på skattespørsmål og arv.
Han fnyser.
– Det lar seg lett fikse. Vi har så mange computer-system i dag at folk kan gifte seg med alle de vil. De greier å holde styr på det.
– Moralfølelse
Sunde ser fremfor seg med et intenst blikk.
– Det eneste som holder det igjen, er moralfølelse. Den samme moralfølelse som gjør at utroskap er uakseptabelt. I dag viser vi ikke til Gud når vi argumenterer. Jeg sier ikke: « Vi er nødt til å ha regler for dette fordi Gud har påbudt det». Det er nesten ingen som vil si det i samfunnet. I dag vil vi si at det er vår kultur.
Sunde mener at det er helt greit at det er slik.
– Det er del av sekulariseringen. Du har din indre motivasjon, men du bruker ikke nødvendigvis den i argumentasjonen.
Han avbryter seg selv.
– Det skulle vi kanskje ha gjort. Det hadde vært ærligere. Men slik har det utviklet seg.
– En stemme i det offentlige rom
Professoren siterer den tyske filosofen, Jürgen Habermas.
– Han sier at religion har en rasjonalitet som også har en stemme i den offentlige rom.
I et innlegg i Dagbladet i 2005 skrev Habermas:
«Til tross for all den rådende uenigheten rundt spørsmål om verdenssyn og religiøse doktriner, skal borgerne i et demokrati i prinsippet respektere hverandre som frie og likeverdige medlemmer av det politiske fellesskapet - dette er borgersolidaritetens kjerne (...) De eneste legitime politiske beslutningene i en sekulær stat er de som med allment tilgjengelige begrunnelser kan rettferdiggjøres for religiøse og ikke- religiøse borgere så vel som borgere med ulike religiøse trosbekjennelser»
– Det er mange typer flertallstyranni. Habermas er opptatt av at alle skal bli hørt. Dermed har han tilført det offentlige rom noe nytt, sier Sunde.
– Lar seg ikke regulere
Juristen har en kjepphest.
– Vi har en overdrevet tro på at vi kan regulere et samfunn gjennom lov og rett. Men det er så mange ting i hverdagen som ikke lar seg regulere av jus.
Han gir et eksempel:
– Vi kan ha et påbud om at alle kjemikalier skal leveres til et deponi. Hva hindrer meg så i å helle white spirit i do og skylle ned? Det eksisterer ikke overvåkning som kan stanse meg, men min moralfølelse gjør det. For jeg vet at jeg ødelegger for andre ved å helle kjemikalier i do.
Professoren presiserer budskapet sitt:
– Jusen handler om når regler kan iverksettes, og det rommet vil alltid være begrenset. Resten er styrt av moral, min relasjon til mine medmennesker og at jeg vil sette deres interesser før min egen.
Dyd
Sunde siterer fra den franske filosofen Charles Montesquieus bok «Lovenes ånd», som kom ut i 1748.
– Han sier: Vil du ha demokrati, så må du ha dyd. Og dyd er evnen til å sette andres interesser før dine egne. Har du ikke det, så får du et tyranni.
Professoren er oppgitt over all den nye jusen som er kommet til de siste 30 årene som følge av at den gamle ikke strekker til. Han mener det har ført samfunnet ut i et uføre.
– Før eller siden må vi begynne å tenke på mennesket som et moralsk individ som er i stand til å ta moralske valg. Vi har laget et samfunn der en ser på alle andre som fiender som en konkurrerer mot.
– Det gode i mennesket
Han lar skuldrene falle og lener seg bakover, men bare for en liten stund.
– Jeg tror på det gode i mennesket. Det er sikkert naivt, men jeg har alltid gjort det, sier han, og smetter inn at han selv nesten aldri er blitt frastjålet noe som helst, til tross for mangfoldige advarsler «om mennesker som stjeler som ravner». Ikke engang da han var på pub i England og satte fra seg en sekk på et bord for å ta med datteren på toalettet.
– Jeg har gjort det samme i Kina og i India. Stoler du på andre mennesker, så får du som regel tillit igjen.
Monologen tar en u-sving, og professoren er tilbake ved det moralske forfallet.
Kristentroens lære om arvesynd ødelegger tilsynelatende ikke resonnementet hans.
– Å erkjenne at en er syndig, er adelsmerket på at du er moralsk kapabel, slår professoren fast.
– Fokuserer feil
Han snur seg til høyre og trykker pekefingeren mot glassveggen og menneskene han ser som er på vei mellom etasjene på kjøpesenteret.
– Se rundt deg! Se på alt det gode! Se på de to som sitter der nede og snakker med hverandre. Se så rolige de er! Det ser ut som de har et godt forhold. Se på alle som går hånd i hånd, besteforeldre og barnebarn, kjærestepar.
Det intense blikket er tilbake fra sin vandring.
– Jeg mener at vi fokuserer feil. Det er ingen som gjør noe vondt når de går her. Ingen slår noen, ingen spytter på noen, ingen roper stygge navn etter noen. Det er bare godhet rundt oss hele tiden. Jeg blir overveldet når jeg går i byen og ser det.
– Gir kjærlighet igjen
Professoren innrømmer at det kan «gå skeiss», at par går fra hverandre, at mennesker blir forrådt og forlatt.
– Men hva gjør du da? Du går hjem og gir noen andre din kjærlighet. Er ikke det en vidunderlig ting?
Han spør videre:
– Hva med de som feiler? Handler ikke hele Det nye testamentet nettopp om det? Du feiler og får en ny sjanse, sier Sunde.
Han forteller at han har lest Bibelen fra perm til perm.
Den populære foreleseren ser på klokka. Han har snakket i mer enn en vanlig universitetstime og må snart gå. Han må bare få frem budskapet først. Som dyslektiker er han vant til å sloss med tekster, men det er ikke derfor han vil ha færre lover.
– Vi må slutte å bygge ut retten og umyndiggjøre mennesker. Vi må slutte å bygge ut overvåkningssystem.
– Aldri høy nok
Han avbryter seg selv og peker igjen på to som går sammen hånd i hånd:
– Se der! Mor og datter. Tenk på all den tilliten barn har til oss. Det er helt fantastisk!
Sunde er tilbake i resonnementet sitt:
– Hver gang vi får bevist at mennesker handler ondt, så bygger vi murer av regler for å hindre at det skjer igjen. Men muren kan aldri bli stor nok, vid nok, høy nok til at vi klarer å beskytte oss mot livets iboende djevelskap. For ondskap finnes der ute, av mange forskjellige grunner. Hadde vi våget tillit, så ville vi fått mer tillit igjen.