«Jeg var død i 40 minutter»

– Jeg kjenner at jeg kan tenke, og at jeg kan se. Alt rundt meg er svart og grått, og det blåser litt. Men jeg kan ikke bevege meg. Jeg lurer på hvor jeg er.

Hans Christian Eide (40) forteller rolig og fattet. Etter et dobbelt skudd med heroin skal han ha falt til gulvet og blitt liggende urørlig.

– Jeg var død, sier han, alvorlig.

En av legene som behandlet ham, sier: «Han har vært utrolig heldig»

Etterlatt og funnet

Den dramatiske historien til bergenseren begynte i en kurv langs en motorvei i den indiske byen Cotchi i delstaten Kerela. Som nyfødt ble han etterlatt av sin mor, sannsynligvis i håp om at noen ville ta hånd om ham. Den forkomne gutten var heldig. Politiet fant ham og brakte ham til et barnehjem i nærheten.

– Jeg var syk da politiet fant meg. På barnehjemmet trodde de ikke at jeg skulle overleve, forteller han.

Men gutten overlevde.

Etter fem måneder ble han adoptert av en norsk familie. Han havnet i Bergen og vokste opp i bydelen Åsane. Her fikk han det godt. Han slet riktignok med å sitte i ro og konsentrere seg, så skolen ble ikke hans favorittarena. Kristendomstimene var et unntak.

– Det var de eneste timene jeg klarte å sitte stille og følge med. Jeg husker at læreren var kristen. Det fascinerte meg, sier han.

Hans Christian hadde gode venner og utmerket seg på fotballbanen.

– Jeg overlevde på skolen fordi jeg var så flink til å spille fotball, slår han fast.

Utagerte

Men i konfirmasjonstiden skjedde det noe som skulle kaste livet hans inn i en uhyggelig bane. Faren hans kom hjem en dag og fortalte at han ville skilles. Tenåringen ble sønderknust.

– Jeg ble skuffet og sint og forstod ikke hvordan han kunne gjøre det.

Hans Christian responderte med å utagere. Han rev i stykker karakterboken, ville ikke gå på skolen, begynte å røyke og smake alkohol. For å holde virkeligheten på avstand kastet han seg også ut i et liv med festing.

– Jeg orket ikke tenke på det som var dumt.

Dårlige karakterer førte til at han måtte ta 10. klasse om igjen. Det ble til at han begynte på en ungdomsskole i Bergen sentrum. Her fikk han nye venner, som ikke var mors beste barn.

Kaptein

Fotballen var imidlertid fremdeles en viktig del av livet hans. Hans Christian trente og trente. Han var kaptein på laget i Sandviken og opptatt av å være best på banen. Da laget vant serien var det han som fikk ta i mot premien. Han tok seg i å spørre: «Er dette alt?»

Meningsløsheten i tilværelsen gjorde at Hans Christian begynte med hasj. Den unge gutten fikk samtidig kontakt med nye miljøer. Det gikk ikke lenge før han også solgte hasj. Snart hadde han begynt på nye, hardere rusmidler.

– Det tok ikke mange år før jeg følte at jeg hadde mistet kontrollen.

Narkotikaen styrte livet hans. Fra å være en glad og fornøyd gutt trakk han seg vekk fra folk. I 1999 hadde han rotet seg bort i et miljø som han beskriver som «helt vilt».

Det endte med at politiet kom hjem til ham og førte ham ut av leiligheten med håndjern mens naboene stod og så på. Samme år måtte han møte i retten. Politiet ville ha ham fengslet for fire år, men dommeren ønsket å gi Hans Christian en ny mulighet. Han trodde på ham når han sa at han ikke ville klare å bli rusfri i fengselet, og dømte ham til samfunnstjeneste på 500 timer.

– Jeg tenkte at det var bedre enn å sitte i fengsel. I tillegg var psyken min dårlig, minnes Hans Christian.

Ingen hvile

I begynnelsen av tusenårsskiftet havnet han på Kalfarkollektivet i Bergen. På sengen lå et bibelvers fra Matteus 11,28: «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile».

Hans Christian hadde ingen hvile. Han var kontinuerlig stresset på grunn av jaget etter penger og stoff.

– Jeg var så redd mennesker at jeg aldri så folk i øynene. De som kjente meg gikk over på den andre siden av veien for å unngå å prate med meg.

Han husker at han gikk forbi et kjøpesenter og så en fyr som var helt svart rundt øynene og så «gal» ut.

– Så oppdaget jeg at jeg hadde sett speilbildet av meg selv.

På den tiden veide Hans Christian 50 kilo.

Hørte en stemme

På Kalfarkollektivet ble Bibelen tatt frem under samlingene. Det fenget noe i ham, men ikke mer enn det. En fredags kveld ble han med på et ungdomsmøte. Han satt på bakerste benk da han plutselig hørte en stemme som kalte på ham ved navn.

– Jeg snudde meg, men det var ingen der. Jeg hadde hatt stemmer i hodet mitt tidligere, men dette var en god stemme.

For første gang tenkte Hans Christian på muligheten for at Gud fantes. To dager senere møtte han opp på en formiddagsgudstjeneste. En mann reiste seg tidlig på møtet og sa: «Det sitter en gutt her som er veldig kalt av Gud.» Han fortsatte med å fortelle ting fra livet til Hans Christian.

– Jeg ble redd. Dette var for vilt. Hvis Gud finnes og han kjenner meg og vet alt om meg, så ville jeg ikke gå på møter mer. Det var for «spooky».

Rett tilbake

Innerst inne visste bergenseren at Gud var til, og at han ønsket en relasjon med ham. Etter åtte måneder i kollektivet forlot han likevel stedet, klar for å fikse livet på egen hånd.

– Jeg kom ut og gikk rett tilbake til et liv i rus, forteller Hans Christian.

I 2003 prøvde han igjen å få hjelp. Denne gangen havnet han på Varna evangeliesenter i Moss. Her ble han frelst og bestemte seg for å følge Jesus. Hans Christian lærte å be og begynte å lese i Bibelen. Han merket sakte, men sikkert at livet ble forandret. Angst og frykt forsvant. Det resulterte i at han skylte antidepressiva og lykkepiller ned i toalettet.

– Hjertet stanser

Etter oppholdet i Oslo, reiste bergenseren hjem. Det viste seg å bli et skjebnesvangert valg. Da han falt tilbake i rus, ville ikke sosialkontoret hjelpe ham tilbake til evangeliesenteret.

Fjerde februar 2006 våknet han og visste at «i dag kommer det til å gå skikkelig gale». Hans Christian endte opp i en leilighet med venner, drakk alkohol, spiste piller og røykte heroin.

– Etter hvert blir jeg ganske ruset og trenger hjelp til å sette to skudd med heroin. Like etter det andre skuddet, kaster jeg opp og faller rett i bakken. Jeg slutter å puste. Hjertet stanser. Jeg er død, sier han.

Som en film

Det neste som skjer er Hans Christian blitt fortalt. Folk får panikk og løper på dør. Kameraten som eide leiligheten begynner å grave ut oppkast fra munnen hans og ringer Haukeland sykehus tre ganger.

De er på stedet når det er gått 25 til 30 minutt. Legen kommer løpende inn sier at han ikke finner puls. Hjertet har stanset. Noen henter en svart pose i ambulansen som liket skal fraktes i. Kameraten insisterer på mer motgift.

– I dette tidsrommet er livet mitt som en film. Alt rundt meg er svart og grått. Det blåser litt og jeg kjenner at jeg ikke kan røre på meg. Jeg klarer å tenke, men vet ikke hvor jeg er, og blir livredd.

Ifølge Hans Christian hører han den gode stemmen igjen som roper på ham. Han vet at det er Gud.

– Jeg kjenner fysisk at det kommer et lys opp på siden av meg som bare ble sterkere og sterkere. Til slutt er det så sterkt at jeg ikke kan se noe. Så, ut av lyset kommer det en hånd. Jeg ser at det er et hull i hånden, og da vet jeg at det er Jesus. Han sier: «Du skal ikke dø nå, for jeg har en oppgave til deg.» Så tar han meg i hånden, og da våkner jeg i sykebilen og skriker ut: Jesus!

Som Jesus

Det er ledninger over alt. Ambulansepersonalet er urolige. Ifølge bergenseren sier de:

– Vi står i en alvorlig kamp for å redde livet ditt og foreldrene dine må komme opp på sykehuset.

Han svarer

– Jeg skal ikke dø nå. Jeg har nettopp vært i døden. Mine foreldre skal ikke se meg slik jeg er nå.

Han blir lagt i respirator og blir liggende der i tre dager.

Overlege: «Han har vært utrolig heldig»

– Jeg sov veldig mye. Samtidig visste jeg at jeg ikke skulle dø. Jeg slappet av, og jeg var ikke redd, men takknemlig. Jeg husker at jeg takket Gud og gråt. Jeg visste at jeg skulle ha vært dø, men nå hadde jeg fått livet tilbake i gave. Jeg visste også at det betydde at jeg måtte ta noen radikale valg.

På sykehuset blir han værende i to måneder på grunn av lungebetennelse.

Når han blir utskrevet, velger Hans Christian å utdanne seg til tømrer, slik Jesus gjorde.

– Jeg hadde aldri vært god på skolen, men nå gikk jeg ut med 4,5 i snitt, gliser han.

Det neste halvannet året er han på bibelskole og i teamtjeneste der han både lærer og praktiserer å be for folk. Men Hans Christian har en uro, et ubesvart spørsmål. Var det noen som har bedt for ham?

Tilbake til India

I 2007 drar han tilbake til India for første gang. Hans Christian oppsøker barnehjemmet hvor han tilbrakte sine første fem måneder.

– Jeg møter en kvinne som heter Edith. Det er hun som driver barnehjemmet.

Kvinnen kom til India som 16-åring for å passe fem barn. Hun ble værende i India og bygget opp to skoler og et barnehjem. Hans Christian var en av de første guttene som ble adoptert bort fra barnehjemmet.

– Da jeg kommer inn på kontoret hennes husket hun meg. Hun har vært i Norge da jeg var liten. Med en gang hun ser meg sier hun: Oh my little boy (Å, min lille gutt, journ.anm.)

Men kanskje enda sterkere er Hans Christians møte med kvinnen som passet ham som spedbarn.

– Da hun rører ved meg synker jeg sammen på gulvet. Det blir så sterk for meg. Jeg har vært død og fått livet tilbake. Og så får jeg vite at hun er pinsevenn, og at hun har bedt for meg hele livet. Hennes hånd ble som Guds hånd på mitt liv, sier Hans Christian.

Blod og vann

I ettertid har Hans Christian hatt kontakt med barnehjemmet og gitt dem penger. Han sier at det er det «minste han kan gjøre» for dem.

Men i sørvestkysten av India, like utenfor byen Cotchi, oppdager bergenseren at det er noe i det kjente uttrykket om at blod er tykkere enn vann.

– Jeg står på et busstopp utenfor Cotchi og oppdager at jeg ligner på alle andre som står rundt meg. Alle er like liten som meg. Jeg har alltid sagt at jeg er 99 prosent norsk, men jeg er nok mer indisk enn jeg er klar over, sier han.

Nå drømmer Hans Christian om å få reise tilbake til India flere ganger, for å gi noe tilbake til fødelandet sitt.

– Noen sammenligner meg med Moses som ble funnet i en kurv. Jeg har vært i Norge i 40 år, men kjenner at jeg snart skal få reise tilbake til India for å gi noe tilbake til dem.

Øynene hans fylles med tårer og det er vanskelig å snakke.

– Jeg ønsker å forkynne håp for India, sier han.

Oppstandelseskraft

Om noen dager skal Hans Christian feire påske.

– Hva betyr påsken for deg?

– Den er veldig sterk og personlig for meg. Jesus døde og stod opp igjen for meg, og er den eneste som har gjort det. Den oppstandelseskraften fins i dag. Jeg vil si at jeg har merket oppstandelseskraften på min egen kropp.

– Han har vært utrolig heldig

Palmer eller torner?

Slik mener kristenledere påsken bør feires