– Jeg var rastløs og rotløs

Ordene fra reformasjonen har blitt viktige for pinsemenigheten, som på begynnelsen av 2000-tallet ble regnet som den kanskje mest søker-sensitive menigheten i Skandinavia.

United Malmø samlet rundt 700 mennesker hver søndag.

Men i 2008 vokste en nagende følelse hos pastor Magnus Persson.

– Jeg kjente på tvil og ubehag over det vi holdt på med. Det var som om vi holdt på å blåse luft i en ballong. Luften var nye eventer, happenings og aktiviteter som skulle skape mer vekst. Jeg følte at luften kunne sive ut når som helst, forteller Persson.

Da han begynte å sette ord på tvilen, begynte en prosess som ledet frem til den kirken United er i dag.

– Er dette en kirke?

Det er nå ni år siden United bestemte seg for å endre kurs. Daniel Sundin (41) har vært med på hele reisen, fra menighetens begynnelse til i dag.

Jeg møter 41-åringen i et rom i tredje etasje i kirkebygget, som forøvrig ligger vegg i vegg med et lite kjøpesenter. I enden av rommet står det et alter, dekorert med et kors, et ikon og to hvite telys. Selv om dette ikke er selve gudstjenestelokalet, men et bønnerom, står det i sterk kontrast til lokaler man brukte tidligere.

– På den tiden var det blinkende lamper og lyden var så høy at man ikke kunne høre menigheten synge. Da jeg tok med meg kompiser hit var deres første reaksjon: Wow. Er dette en kirke?

– Det var viktig at vi hadde heftige musikalske intro, tøffe videoer, gitarsoloer, kule lys og høy lyd.

Etter en tid begynte den unge musikeren å kjenne på stress.

– Det hvilte veldig mye på meg, at jeg skulle gjøre noe heftig, forteller Sundin.

Korstegn

I dag er det verken blinkende lys eller diskorytmer i gudstjenesten. Mens folk finner plassene sine kan man høre klokkeklang over høyttaleranlegget. Det er palmesøndag og en gruppe barn går i prosesjon opp midtgangen. Lovsangsbandet har tatt noen steg til siden for å gi plass til alteret.

Liturgien i United er tradisjonell, med syndsbekjennelse og trosbekjennelse, skriftlesing og nattverd. Men her er også andre elementer, nemlig vekselbønn hvor forsamlingen korser seg.

United synger ikke tradisjonelle salmer, men bruker fortsatt lovsanger. Flere løfter hendene. Prekenen følger kirkeårets tekster.

Mot slutten av gudstjenesten er det tid for nattverd. Folk kommer fram og dypper brødet i vinen eller spiser brødet og drikker rett fra kalken. Noen tenner lys. Andre ber for hverandre. De ber på svensk og i tunger.

– Avslappet

– Jeg har en helt annen ro nå. Det er mer nært, nakent og ærlig. Vi har fortsatt et band, men om vi bare skulle ha en gitar hadde gudstjenesten blitt bra likevel. Vi kan hvile i liturgien. Vi trenger ikke et heftig tema for å trekke folk. Vi følger kirkeåret, sier Lundin.

Ohla Lundgren (37) er enig.

– Kirken har fått et større dyp. Undervisningen, gudstjenesteformen og atmosfæren har endret seg. Det er mer avslappet nå, sier hun.

Også Lundgren har vært med i United siden starten. De første årene var det mye stress, minnes hun.

– Vi hadde høye mål og vi presset oss selv for å prestere «for Gud». Men det var også mye glede og fellesskap. Det har vi fortsatt, men nå fins det mer stillhet og ettertanke.

– Men jeg hadde en følelse av at jeg aldri gjorde nok. Samtidig var jo målet alltid å lede mennesker til Gud, som jo er bra.

Nå opplever hun en befriende hvile.

– Gud bærer både meg og Malmø og hele kirken. Det er ikke vi som bærer den, sier hun.

Ytterkanter

Magnus Persson ledet en av de mest søker-sensitive kirkene i Norden. Nå er United Malmø en av de mest lutherske kirkene i Pinsebevegelsen.

– Noen vil hevde at du har ledet United fra en ytterkant til en annen. Hva tenker du selv?

– Jeg tenker at vi var ekstreme. Så langt som vi dro søker-sensitiv-konseptet er det nok få som har gjort. Nå, derimot, har vi en kirke som er ganske mainstream. Om du dropper vår bakgrunn og ser på hvordan kirken vår ser ut i dag vil du tenke: Her er det jo ingenting nytt. Sannheten er at vi ikke har funnet på noe selv, vi følger kirkens spor, sier Persson.

– Men er det en del av din personlighet, å dra ting til ytterkantene?

– Ja. Det kan hende. Jeg har en kompleks personlighet. På den ene siden er jeg visjonær, på den andre siden er jeg undersøkende og ransakende. Jeg kan være tydelig proklamerende, samtidig spørrende. Kanskje jeg heller vil si at jeg er en radikal person i den forstand at jeg ønsker å gå til roten. Jeg vil sette meg inn i ting og ikke bare surfe på overflaten.

Grenser for kreativitet

– Jeg tror meningen med tradisjonen ikke er å drepe kreativiteten, men å erkjenne at kreativiteten har grenser. Noen tror at det er grensene som er problemet. Man sier, la oss tenke utenfor boksen. Utfordringen med å tenke slik hele tiden er at man skaper en kultur der gresset alltid er grønnere på den andre siden. Jeg har selv forkynt at man alltid skal tenke utenfor boksen. Resultatet blir at man fornekter og forakter alt som er vanlig, alt som er innenfor boksen. Sannheten er at 99 prosent av livene våre lever vi innenfor boksen. Om vi sier til mennesker at gjennombruddet og gleden alltid fins utenfor boksen, da bør vi ikke forvente noe annet enn at folk forakter sine egne, vanlig liv. Bruk heller kreativiteten din i boksen, oppfordrer Persson.

Pastoren mener vi må oppdage det positive ved Guds grenser. Menneskehetens historie handler om hva som skjer når vi krysser grensen Gud har trukket opp.

– Dette gjelder naturligvis ikke bare for kreative og visjonære mennesker. Det ligger i vår natur at vi lengter etter grenseløshet fordi vi ikke stoler på Gud. Vi mistenker at Gud holder noe godt tilbake fra oss. Vi tror at vi går glipp av livet om vi ikke får gjøre akkurat som vi vil. Når jeg snakker med unge voksne, og det gjør jeg ganske ofte, ser jeg hva det store problemet er. Man er redd for å gå glipp av noe når man stoler på Gud. Det slangen sa i Eden, sier han fortsatt: Har Gud virkelig sagt at dere ikke kan ete av treet? siterer Persson.

– Trenger ytre former

Han mener kirken trenger et ytre mønster, en liturgi.

– Vi trenger de ytre formene, for det er først da vi kommer på dypet. Å borre ser jo veldig kjedelig ut. Man gjør den samme greien hele tiden. Men for hver sirkel borren tar, jo dypere kommer man. Samme bevegelse fører oss dypere og dypere. Slik er det også med liturgien, mener Persson.

Overfladiskhet er noe som preger den vestlige verden, også kirkene, mener pastoren.

– Det er ikke fordi vi vil være overfladiske, men fordi vi er redd for å gå glipp av noe. Derfor rykker vi opp borren hele tiden. Vi prøver litt her, så prøver vi litt der. Det blir en kreativitet og en konsumpsjon som preges av rastløshet.

– Denne rastløsheten du beskriver. Var det også noe du selv opplevde?

– Dette var en prosess også i mitt liv. Og egentlig tror jeg den kom fra en rotløshet. Det handler ikke bare om å ha røttene i Guds ord, men om en hel kontekst, om røttene til vår historie. I den vestlige verden har mistet vårt narrativ. Vi har ikke en felles, stor fortelling lenger. Ikke engang kirken har det. Alle skal ha sin egen fortelling. Vi har vårt eget varemerke, alle skal forklare hvem de selv er. I stedet for å gjenoppdage og fornye den store fortellingen så prøver vi hele tiden på å finne opp nye fortellinger, mener Persson.

Venner forlot kirken

– Det har vært smertefullt å se folk forlate kirken. Barna deres har vokst opp her. Og så forlater man fordi man ikke kjenner seg hjemme lenger.

– Hvorfor forlot de, tror du?

– Kanskje de syntes det ble for høykirkelig, for luthersk. Da er det kanskje heftigere og gøyere å gå til en frikirke der man gjør litt mer som man vil. Selv synes jeg dette har vært en fantastisk reise. Jeg er glad vi har endt opp her, sier Sundin.