Jerusalems glemte folkegruppe

Israels hovedstad er som en mosaikk av ulike etniske og religiøse samfunn. Noen er mer kjente enn andre, men én folkegruppe har «gått under radaren» hos de fleste. I århundrer har en gruppe sigøynere bodd i og rundt Jerusalem. Selv kaller de seg for dom eller domari, og samfunnet deres teller nå omkring 2.000 personer i 150 familier.

LES: Flukten fra Midtøsten

Mens israelere flest er uvitende om deres eksistens, er de ofte blitt holdt nede og trakassert av de lokale araberne. De aksepteres ikke på lik linje med resten av befolkningen og kalles gjerne for «de skitne» eller «tiggerne».

Som ledd i et forsøk på å passe inn, har de fleste konvertert til islam, mens et mindretall regner seg som kristne. Det er imidlertid få som praktiserer religionen aktivt. Hovedspråket for de fleste er arabisk, mens det tradisjonelle domari-språket taper terreng blant de unge.

Forfølgelse gjennom generasjoner har ført til et lukket miljø, uten større ambisjoner enn å overleve som samfunn. Først de siste par tiårene har de begynt å åpne seg opp for omverdenen, og mange peker på én person som kan ta hovedæren for dette – sigøynerkvinnen Amoun Sleem.

Domari-senter

Dagen møter 42 år gamle Amoun i Domari-senteret, som ligger i et heller nedslitt nabolag langs den trafikkerte Shuafat-veien nord-øst i Jerusalem. Det er en urolig bydel. Noen hundre meter unna senteret hender det ofte at bybanen blir pepret med stein, og på grunn av hærverk og ramponering mangler det trafikklys i alle veikryssene. Det var også like ved senteret at tre jødiske menn i fjor sommer kidnappet 16 år gamle Mohammed Abu Khdeir – som de senere satte fyr på og drepte.

Innenfor porten til Domari-senteret er det som å komme til en annen og mer ordnet verden. Etter å ha passert en liten forgård, full av grønne planter, kommer vi inn i sigøynernes samfunnssenter. Her ønskes vi velkommen av Amoun Sleem, som akkurat er ferdig med en samling for unge domarikvinner.

– Som dere ser, har vi bare noen få rom, men senteret inneholder det meste som skal til for at jeg og de frivillige medarbeiderne mine skal kunne helpe domkvinnene og barna som kommer hit, sier Amoun.

Hun har nesten alene vært drivkraften bak både senteret og stiftelsen Domari Society of Gypsies in Jerusalem. Fra starten av har målet vært å gi lutfattige dom-folk tro på en bedre fremtid.

– Visjonen vår er tofoldig. Hovedfokuset er å være en selvhjelpsorganisasjon for sigøynerne i Jerusalem, og da hovedsakelig for kvinner og barn. Vi håper å nå målet via fagkurs for kvinner, lese- og skrivekurs for voksne og barn og nødhjelp i form av mat, medisiner og skoleutstyr.

– I tillegg ønsker vi å informere andre folk i Israel, de palestinske områdene og verden forøvrig, om at domarifolket eksisterer, samt gjøre kjent hvilke forhold vi lever under, sier hun.

LES OGSÅ: Et stykke kristen historie snart ferdig fortalt

Hun er tydelig stolt over at det eneste domarisenteret i verden er blitt etablert i det lille dom-samfunnet i Jerusalem. For mens samfunnet i Jerusalem teller et par tusen sjeler, er det hele 15.000 dom-folk på Vestbreden og i Gaza, og over en million i Egypt. Ifølge offisielle tall er det tilsammen over to millioner sigøynere i Midtøsten og Nord-Afrika, men tallene kan være enda høyere. På grunn av utstrakt rasisme oppgir de færreste frivillig at de er av dom-slekt.

Fra India

Om dagens dom-folk er mystiske og lite kjent, er ikke opprinnelsen deres mindre myteomspunnet.

Da domari hittil kun har vært et muntlig språk, er ikke historien nedtegnet. Men muntlige, og ofte motstridende, fortellinger har florert.

Ifølge én legende flyttet en stor gruppe sigøynere fra India til Persia på 200-tallet. Her ble de kjent som musikere og dansere. Etter turbulente tider, med stadig nye herskere og erobrere, valgte sigøynerne å splitte seg i tre grupper. Én gruppe, rom-folket, reiste til Europa og konverterte til kristendommen, en annen gruppe reiste til Armenia og ble til lom-folket, mens en tredje gruppe, dom-folket, reiste til Midtøsten hvor flertallet valgte å bli muslimer.

Ifølge en annen legende, skjedde splittelsen nord i Irak for 1.000 år siden, og den skal ha vært forårsaket av krangel om en død kamel.

Gamlebyen

Uansett dukket de opp i Jerusalem for 400-500 år siden. I begynnelsen bodde samtlige i en teltleir øverst i Kedron-dalen – utenfor Jerusalems murer. Men samtidig som arabiske rikfolk fra Jerusalem på 1800-tallet begynte å bygge seg sommerhus i dalen, forlot dom-folket telttilværelsen og kjøpte seg permanente hus innenfor murene, ved Løveporten.

Her bor fortsatt brorparten av dom-samfunnet i Jerusalem, og her vokste Amoun Sleem opp i svært enkle kår. Domari-familiene er store. Ofte er det seks til ti barn i hver familie, og i familien Sleems ettroms hus, var det tre generasjoner stuet sammen – uten elektrisitet eller innlagt vann.

– Jeg husker de første leveårene mine først og fremst som lyse og glade. Det var svært kummerlige kår, men vi visste ikke om noe annet. Vi barna var ikke klar over at vi var annerledes og foraktet av deler av byens øvrige befolkning, sier hun.

Moren døde

Da Amoun bare var sju år, døde moren Miriam. Faren hennes, Yasser, måtte fungere både som mor og far for den store søskenflokken. Han hadde problemer med å få lønnen fra en deltidsjobb til å rekke til både mat og klær for barna.

– Det var en utfordrende tid, men jeg lærte også ting av min far som jeg har tatt med meg siden, sier Amoun.

Når en ektefelle dør, er det vanlig at den overlevende straks finner seg en ny ektefelle. Yasser Sleem valgte imidlertid selv når han ville følge tradisjonene og når han ville bryte dem. Han valgte å forbli enslig resten av livet.

– Samtidig var han opptatt av at vi barna måtte få en utdannelse. Han kunne ikke selv lese eller skrive, men han ønsket bedre for oss. Mens andre dom-folk sendte barna ut på gaten for å jobbe eller tigge, sendte far oss til den arabiske barneskolen i gamlebyen, sier Amoun.

Dette var avgjørende for fremtiden hennes, men det var også her hun for alvor møtte forakt og avsky – både fra medelever og lærere.

Slått av læreren

– En kvinnelig lærer pleide å skjelle meg ut og slå meg på hendene med et trestykke. Ofte var hendene mine mørbanket og blå, og jeg hadde store smerter, minnes hun.

I løpet av skoletiden fikk hun en arabisk venninne, men etter at denne en dag ble med Amoun hjem til området ved Løveporten, og forsto at hun var fra en sigøynerfamilie, snakket hun aldri mer med Amoun.

Det som skremte Amoun mest, var imidlertid uttalelser en kvinnelig rektor kom med, om at sigøynerne er som lopper og må utryddes.

– Dette gikk slik inn på meg at jeg droppet ut av skolen i to år. Disse årene oppholdt jeg meg på gatene i gamlebyen hvor jeg blant annet samtalte med turistene.

Hun lærte seg bortimot perfekt engelsk, noe som skulle komme til god nytte senere i livet.

Det var viktig for henne å ikke tigge, slik mange andre dom-folk har gjort i generasjoner. Allerede første gang hun ble sendt ut på gatene for å tigge, som seksåring, protesterte hun.

– Jeg ville heller selge postkort til turistene langs Via Dolorosa. Fra svært ung alder hadde jeg styrke til å utfordre konvensjonene, sier hun.

Sa nei til frierne

Svært få domaribarn fullfører en utdannelse.

De fleste dropper ut av skolen etter kort tid, ofte på grunn av mobbing og trakassering, og mange av guttene ender opp som arbeidsløse eller i jobber med svært lav betaling.

Majoriteten av jentene gifter seg når de er 15-16 år, og før de er 20 har de gjerne 4-5 barn. Uten utdannelse eller inntekter har unge dom-familier små sjanser til å bryte ut av fattigdomsmønsteret.

– Dette kunne blitt skjebnen også for meg, men far lot meg få si nei til friere jeg ikke kunne tenke meg å gifte meg med. Det endte med at jeg sa nei til samtlige og jeg er fortsatt ugift, sier hun.

Hun mobiliserte all viljestyrke hun hadde og gjennomførte både grunnskole og videregående. Med støtte fra et nederlandsk ektepar fullførte hun også, som første dom-kvinne, høyskolestudier i økonomi og administrasjon.

Drøm om å hjelpe

Allerede da jeg var 16-17 år gammel bar jeg på en drøm om å få bety noe for dom-samfunnet her. Jeg begynte med å undervise barn i huset vårt i Gamlebyen og i 1999 startet jeg The Domari Society of Gypsies in Jerusalem. I 2005 var vi endelig i stand til å åpne et senter her i Shuafat, sier hun.

Til Domari-senteret kommer daglig kvinner som som vil lære seg håndarbeid. Rundt veggene på senteret står det utstilt alt fra løpere med tradisjonelt domari-mønster til smykker og vesker med helt nytt design.

– Én gang i året arrangerer vi en stor sigøynerbasar. Vi får også jevnlig besøk av beboere fra et jødisk eldresenter og internasjonale turister som kjøper produktene. Slik kan kvinnene tjene litt penger, sier Amoun.

Kvinnene strømmer til samtlige kurs som Amoun arrangerer.

I tillegg til lese- og skrivekurs har vi blant annet hatt kurs i catering, frisørfag og kulturell stolthet. Vi har har også leksehjelp for barn med foreldre som ikke kan lese eller skrive, forteller hun.

Motstand

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at Amoun har møtt stor motstand internt i et tradisjonsregulert og mannsdominert domari-miljø. Noen har vært skeptiske til at sigøynerne skal stikke seg frem og bryte med den tradisjonelle forsiktigheten. Andre reagerer på at hun som enslig kvinne står i spissen for prosjektet.

– De er redde jeg skal sette griller i hodene på konene deres, sier Amoun.

Hun opplever heller ikke noen støtte fra israelsk eller palestinsk side.

– Vi befinner oss mellom barken og veden. Det forundrer meg at de palestinske araberne, som roper høyt om at de diskrimineres av Israel, kan behandle oss så stygt som de gjør. Fra israelske myndigheter møter vi i beste fall likegyldighet. De ser på oss som en del av det arabiske segmentet. Vanlige israelere vet ikke en gang om at vi eksisterer, sier hun.

Forbedringer

Det har vært visse bedringer i forholdet til israelske myndigheter. For tre år siden besøkte, ifølge The Jerusalem Post, ordfører Nir Barkat sigøynerne ved Løveporten under en muslimsk høytid. Han roste samfunnet for økt samarbeid med myndighetene, noe som har ført til at flere dom-barn begynner på skolen.

Dom-representanter fortalte ordføreren at de elsker Israel og gjerne vil bli israelske statsborgere. I likhet med de arabiske innbyggerne i Øst-Jerusalem har dom-folket oppholdstillatelse i byen, men ikke statsborgerskap.

Det kan imidlertid gå en stund før dom-folket blir regnet som en egen folkegruppe – på linje med drusere, samaritanere og nå senest arameiske kristne. Overfor The Jerusalem Post understreker en representant for innenriksdepartementet at dom-folk fortsatt eventuelt må søke statsborgerskap som enkeltpersoner.

Kontakter

Om forholdet til jøder og arabere er så som så, får Amoun Sleem og senteret hennes stadig flere internasjonale kontakter. Utfordringene står i kø og Amoun tar på seg stadig nye oppgaver.

– Vårt siste prosjekt er å lage en oversikt over alle dom-samfunnene i Midtøsten. Her samarbeider vi med et forskningssenter i Texas, USA. Sammen med amerikanerne vil vi også for første gang presentere dom-språket i skriftlig form – både med vestlige og arabiske bokstaver, forteller hun.

Via internett får hun stadig flere kontakter blant dom-folk andre steder i Midtøsten, og blant rom-folk i Europa. Dagen besøker Domari-senteret ved to anledninger og begge gangene har Amoun besøk fra Skandinavia.

Kai-Samuel Wallentin Vigardt, nestleder i Romanifolkets Riksforbund i Norge, besøker ofte Israel. Nesten hver gang tar han turen innom senteret i Shuafat.

– Det er utrolig inspirerende å komme hit og se hva de har fått til med små ressurser, sier han til Dagen.

Amoun Sleem skyter inn at også Vigardts bestemor, Lise Karlsen fra Evangeliesenteret, har gjestet senteret ved flere anledninger.

Ungdomsgruppe

På senteret møter vi også Emir Selimi, leder av den svenske organisasjonen Unga Romer. Han er i Israel som delegat på en internasjonal konferanse for fremtidige ledere. Reisestipend har han fått av den israelske ambassadøren i Stockholm.

– Vi har et godt samarbeid med det jødiske samfunnet i Sverige. Som minoriteter føler vi at vi har mye felles, sier han.

Kontakten med den israelske ambassaden ble opprettet i forbindelse med at Selimi og andre unge rom-folk var med på å danne et menneskelig skjold rundt synagogen i Stockholm – inspirert av fredens ring rundt synagogen i Oslo.

Det han brenner mest for er å opprette egne grupper for rom-ungdommer. Unga Romer har vært med på å opprette ungdomsgrupper over hele Europa og nå vil Selimi gjerne også arbeide for å styrke identiteten til dom-ungdommer i Jerusalem.

Amoun Sleem sier hun er positiv til dette. Hun brenner for å gi de unge selvtillit og tro på fremtiden.

Selv er hun beviset på at dom-folkets historie ikke bare handler om resignasjon og elendighet, men også om mot, drømmer og at en enkelt kvinnes pågangsmot kan påvirke skjebnen til en folkegruppe.

Blodmåne og Yom Kippur

Verdens verste tviholder på atomvåpnene

Malala med appell for Syria til verdensledere

Flukten fra Midtøsten

Strengere straffer for steinkastereIsrael-korrespondenten