Jesus og de som stod utenfor

Denne artikkelen er knyttet opp til prekenteksten på Fastelavnssøndag 11.02.2018, som er fra Joh 12,20-33.

Du kan lese hele prekenteksten i boksen til høyre.

----------

I løpet av Israels historie har nasjonen vekslet mellom å vekke avsky blant sine nabofolk og å bli beundret av dem. Mens Israels eneste Gud ble latterliggjort av dem som hadde plenty av guder, var det andre som i stedet ble en del av den jødiske gudstilbedelsen.

Søndagens prekentekst forteller at det kom noen hedninger til Jerusalem for å tilbe under påskehøytiden. Det var den påsken Jesus hadde ridd inn på et esel, til hele folkets tilbedelse. Antageligvis hadde disse hedningene hørt om det som hendte, og muligens var de også med i opptoget.

De hadde fra før latt seg fascinere av jødenes tro, nå ville de finne ut mer om denne mannen som ble tilbedt som Messias. Og akkurat som med Paulus berømte tale på Areopagos i Apostlenes gjerninger kapittel 17 var det noen som tok avstand, mens andre gjerne ville høre mer.

Selv om han var alt annet enn en hedning er kanskje Paulus det mest kjente og dramatiske eksempelet på en konvertitt som preger kristendommens historie. Hans møte med Jesus på veien til Damaskus, der han skulle finne og pågripe kristne, endret hele hans innbitte syn på Jesus Kristus.

I stedet dedikerte han hele sitt liv til å spre budskapet om den han hadde forfulgt. Og Paulus som både romersk statsborger og jødisk lærer ble med sine kanoniserte brev viktig for flere av kirkens mest berømte konvertitter.

Apologeten

Kirkehistoriens store navn inneholder mange navn på mennesker som egentlig stod utenfor, men som konverterte til kristendommen. En av dem var Tertullian, en tunisier som ble viktig for å forme kirkens latinske språk. Det var ikke tilfeldig, for under oppveksten i Kartago fikk han den beste tilgjengelige utdannelsen i språk, litteratur, retorikk, filosofi og jus.

Ifølge Encyclopedia Britannica var Tertullians foreldre hedninger. Det var da Tertullian dro til Roma en gang rundt 180 etter Kristus for å studere og bli advokat at han fattet interesse for Jesu etterfølgere der. Men det var først da han kom hjem igjen på slutten av det andre århundre at han gav sitt liv til Jesus.

Selv om han ikke forteller så mye om hva det var som overbeviste ham, tyder de tre første verkene hans på at de kristnes liv var en stor del av årsaken. Martyrenes mot og overbevisning, moralen og den sterke troen på én Gud var antagelig viktig for den lidenskaplige Tertullian.

Hans kanskje viktigste verk er nettopp et forsvarsskrift for den kristne troen, «Apologeticus». I tillegg til å forsvare kristen tro forlanger han at den tolereres i Romerriket. Det ble den som kjent til slutt da en annen konvertitt, keiser Konstantin, innførte religiøs toleranse i riket gjennom det som ble kalt «Milanoediktet».

Keiseren

Konstantin er kjent som tilrettelegger av det berømte kirkemøtet i Nikea. Han var nok en belært ung mann som møtte kristendommen på en spesiell måte. Som militær leder av høy rang var han vitne til keiser Diokletians forfølgelse og hetsing av de kristne på starten av 300-tallet. Vi vet ikke hvilken rolle dette spilte i hans konvertering, men det gjorde inntrykk. Senere forteller han i fordømmende ordelag om keiserens blodtørstige fremgangsmåter overfor en religiøs gruppe som på dette tidspunktet hadde etablert seg også i høyere samfunnslag i deler av romerriket.

Under krigføring i en intern maktkamp skal Konstantin ha hatt en slags visjon og en drøm. Det er ikke godt å vite hvor mye lit en kan feste til disse gjengivelsene, men Konstantin skal ha sett Kristus i en drøm der korsets tegn ble synlig på himmelen og en stemme sa «Ved dette tegnet skal du seire». Flere funn tyder på at Konstantin bar et såkalt kristogram, et kristus-symbol, allerede på 315-tallet.

Den kristne konvertitten Konstantin fikk et formidabelt ettermæle som politisk leder og ble altså den som både trygget de kristne og la til rette for det viktige nikenske konsilet som ble sentralt for kristendommen.

Livsnyteren

En annen konvertitt som ble viktig for kirken var Augustin av Hippo. Han ble født i en liten nordafrikansk by og dro, som så mange andre, til storbyen Kartago for å få utdannelse. Hans mor var kristen men hans far var det ikke.

Den katolske kirke omtaler Augustin som «en svært sensuell ung mann, like fengslet av kjødets gleder som av tankenes verden». Han levde i et uforpliktende kjærlighetsforhold til en kvinne i 14 år, og ble til sin mors fortvilelse en talsmann for den gnostiske retningen manikeismen.

Det var den greske biskopen Ambrosius som antageligvis startet Augustins vei tilbake til morens kristne tro. Men kampen i hans indre fortsatte, helt til han ifølge historien en dag kastet seg ned i desperat bønn i en hage.

Da skal han ha hørt et barn synge ordene «ta opp og les!» gjentatte ganger. Han hadde akkurat snakket med en venn om Paulus brev, og gikk tilbake og leste Romerbrevet 13,12-14. Den sterke oppfordringen til å legge av mørkets gjerninger og leve i lyset talte til både hans sterke lyster og kanskje også hans åndelige kamp. Ifølge katolsk.no førte denne opplevelsen til en fullstendig omveltning av Augustins liv.

Noen mener at skriftene han senere forfattet er blant de viktigste foruten Bibelen. Han formulerte tanker om troen og tilværelsen som fortsatt gir gjenklang, enten det er om hjertets lidenskap eller forholdet mellom kirken og verden.

Gjenstridig konvertitt

Den jødiske læreren fra Nasaret maktet altså gjennom sine ord og sine etterfølgere å kapre hjertene til mennesker som skulle bli noen av Vestens viktigste tenkere. Den kristne tro fødte senere humanismen med sin sterke vekt på det logiske, rasjonelle og etterprøvbare.

Noen vil hevde at en humanistisk tankegang igjen føder ateisme, men gang på gang kommer fortellinger om at kristendommen har en tiltrekning og forklaringskraft som overbeviser selv de mest innbitte gudsfornektere. Blant dem er C.S. Lewis, den formidable professoren i engelsk litteratur som kalte seg selv den mest gjenstridige konvertitten i hele historien.

Også han var en høyt utdannet ung mann som var befestet i sin selverklærte ateisme. Men i møte med overbevisende kristne som J.R.R. Tolkien måtte han til slutt gi etter. Som han senere skrev til en artikkel om hvorvidt kristendommen er virkelig sann: «Jeg tror på kristendommen akkurat som jeg tror at solen har stått opp; Ikke bare fordi jeg kan se den, men fordi ved den kan jeg se alt annet.»