Jesusbarnet i flyktningleiren

Den som leter etter Jesus-barnet denne julen, finner ham i et telt i Irak.

Slik Jesus ble født i fattige kår, ble mange av dem som flyktet fra IS i sommer også plutselig fattige.

– De mistet alt de eide, sier fader Douglas Bazi, prest i den kaldeiske Mar Elia-kirken.

Derfor finnes det ikke noe bedre sted å plassere krybben til Jesus-barnet enn et telt i flyktningleiren, mener fader Douglas. Han vil vise dem som bor her at Frelseren en gang bodde likedan.

Norsk hjelp varmer yazidier på flukt i vinter

Forvandling

Teltet med den hellige familien er det første som møter oss når vi kommer inn porten til Mar Elia-kirken, som ligger i den kristne bydelen Ankawa i Erbil. I det som var en vakker hage, da Dagen besøkte denne kirken i fjor, står nå blå telt tett i tett.

Det neste vi legger merke til er barn som ler mens de turner i lekeapparat bak julekrybben.

På de fire månedene de har bodd i denne leiren, er barna nesten ikke til å kjenne igjen. Fader Douglas forteller at flyktningene var i en sørgelig forfatning da de kom i begynnelsen av august. De var forvirret og frustrert. Noen var helt bortkomne, andre aggressive og atter andre nektet å spise. De var så fortvilet at de ikke ville leve lenger.

– Selv barna var aggressive, forteller han.

Mareritt om natten

Familiene som nå bor i blå telt i kirkens hage, kommer fra Qaraqosh, den største kristne landsbyen i Nord-Irak. Landsbyen ligger bare tre mil sør for storbyen Mosul. Da ryktene om IS-krigernes brutale behandling av kristne i Mosul nådde Qaraqosh, flyktet landsbyens innbyggere hals over hode.

Mange av barna i leiren har aldri vært i kontakt med IS selv. Likevel var mange av dem sterkt traumatisert da de kom.

– De indre bildene de laget seg av IS, var kanskje enda verre enn virkeligheten. Barna hørte foreldrene snakke om IS om dagen og hadde mareritt om de farlige terroristene om natten.

Frykter IS kan ekspandere i Midtøsten

Fader Douglas og medarbeiderne hans satte straks i gang med oppfølging av barna.

Endrer holdninger

– Sats på barna, er rådet han gir til alle som arbeider blant flyktninger.

– Kast ikke vekk energi på å prøve å forandre de voksne, du greier ikke å forandre holdningene deres likevel. Barnas holdninger, derimot, er det mulig å gjøre noe med.

Den katolske presten er overbevist om at det vil få store konsekvenser hvis man ikke klarer å ta godt vare på de mange barna som ble drevet på flukt av IS.

– Hvis vi mislykkes, vil de vokse opp fulle av hat og hevnlyst. I verste fall kan de bli neste generasjons «IS».

Julehandel

Det banker på døra til det provisoriske kontoret der fader Douglas har rigget seg til i en brakke utenfor kirken. Inn kommer Ramiz, som er elev på en kaldeisk privatskole i Erbil, og som plutselig har fått flyktningene som nærmeste naboer.

I ukene før jul har skolens elever et prosjekt der de skal hjelpe flyktningbarn. Det er derfor Ramiz kommer i følge med sin mor. De skal ta med seg to barn fra leiren for å kjøpe nye klær til dem til jul. Fader Douglas gir moren en raus konvolutt med penger. Så legger de forventningsfullt av gårde på julehandel.

I løpet av den timen Dagen sitter hos ham på kontoret, kommer stadig nye elever i følge med sine mødre. Fader Douglas gir seg tid til å prate litt med hver enkelt. Han spøker med jenta som ønsker å ta med en gutt på handel, fordi hun alltid har ønsket seg en bror. Og han irettesetter vennlig en av guttene som glemmer å hilse på journalisten fra Norge.

Gjennom julehandel-prosjektet vil han lære skolebarna at de har ansvar for å ta seg av andre mennesker. Men det viktigste er å gi flyktningbarna en god opplevelse.

– Jeg vil at flyktningene skal få en dag der de opplever at noen viser spesiell omsorg bare for dem – og der de kan velge seg ut ting de virkelig har lyst på, forklarer han.

Trenger skole

Fader Douglas har ansvar for 135 flyktningfamilier.

– Inntil nylig bodde det 560 personer her, men nå har vi fått to til. To babyer ble født i forrige uke, sier han med et smil.

Han slåss for å gi flyktningene verdigheten tilbake og nekter å behandle dem som stakkarslige klienter.

– Folket vårt trenger ikke bare mat og medisiner, sier han og drar linjene tilbake til den 13 år lange internasjonale blokaden av Irak under Saddam Husseins tid.

– Det var ingen som døde av sult under blokaden, men vi mistet utdannelsen vår. Vi vil ikke miste det samme nå, sier han, men er redd for at det er nettopp dette som skjer. 6000 barn og unge er uten skolegang bare i den kristne bydelen Ankawa i Erbil.

– Det vi trenger mest av alt nå, er skoletilbud til barna.

I et hjørne av kirkehagen har menigheten startet sin egen skole i et telt. Barna er delt inn i tre aldersgrupper, som hver får skole to timer hver dag. Noen av de voksne i leiren brukes som lærere.

Kirken har også sørget for å innrede en brakke til musikkrom, en annen til datarom og en tredje til bibliotek, for at barna skal kunne trekke seg tilbake fra overfylte familietelt og lese bøker i fred.

Selv om fader Douglas prioriterer barna, har han også omsorg for de voksne. Blant annet er det satt opp et eget telt der kvinner kan sitte med håndarbeid og snakke sammen.

– Det blir mest snakking, kommenterer han på en måte som gjør at vi skjønner at dette ikke er bortkastet tid. Gjennom samtalene blir vonde opplevelser bearbeidet.

Mange farvel

Før fader Douglas kom til Erbil, var han prest i Bagdad. Angrepene fra IS får ham til å føle at han er tilbake i Bagdad i de verste krigsårene.

– Som kristne er vi stolte av Irak, men Irak er ikke stolte av oss, sier presten, som ble dypt skuffet av sine muslimske naboer i Bagdad.

– Jeg er født blant muslimer. De var mine venner, men sprengte kirken vår i Bagdad. Jeg har overlevd to eksplosjoner, ble skutt i det venstre beinet og var kidnappet i ni dager.

Før invasjonen i 2003 bodde det 2600 familier i sognet hans i Bagdad.

– I fjor var det bare 266 familier igjen. Alle de andre har flyktet.

– Jeg er blitt vant til å ta farvel med folk, sukker han.

– Hvilket råd gir du til familier som lurer på om de skal forlate Irak?

– Jeg ber dem sette barnas behov først. De skal ikke føle skyld hvis de velger å dra. Derfor sier jeg aldri til noen at de bør bli her. Jeg bryr meg ikke om at det er ille for Midtøsten om regionen blir tømt for kristne. Midtøsten vil alltid være her. Men hvis jeg mister ett av disse barna, er det uopprettelig, sier han og retter en inderlig oppfordring til vestlige myndigheter:

– Folket vårt dør, vær så snill å åpne døren for dem. Det vårt folk virkelig trenger, er visum.

Strikketelt: Kvinnene i flyktningleiren har fått sitt eget telt der de kan prate og drive med håndarbeid.

Norsk hjelp varmer yazidier på flukt i vinterYazidier på Sinjar-fjellet

– 100 fremmedkrigere drept av IS

Over 600 fikk krysse Gazas grense til Egypt

– Palestinerne er flyktningene ingen vil ha

Lederen for Iraks kurdere besøkte Sinjar-fjellet