Jødenes egen fortelling om flukten

– Jeg opplevde det som et kall å utgi denne boken, forteller historiker Birgit H. Rimstad til Dagen.

Hun debuterte i sommer med boken «Unge tidsvitner. Jødiske barn og unge på flukt fra det norske Holocaust». Her forteller 14 jødiske kvinner og menn sin dramatiske historie om da de flyktet i sikkerhet til Sverige.

Lite om jødiske barn

Alderen på tidsvitnene varierte mellom ett og 19 år. Alle var avhengige av hjelp – fra voksne omsorgspersoner, naboer og flyktningloser. Dette var mennesker som ofte risikerte egne liv.

– Det er skrevet skremmende lite om hvordan jødiske barn opplevde det norske Holocaust. De var vitne til at fedre, brødre og slektninger ble arrestert. En måned senere ble også jødiske kvinner og barn tatt. De forteller om redselen da de måtte gå i dekning, flukten til Sverige og hvordan de maktet å leve videre etter Holocaust, forteller Rimstad.

Kall ved massegraven

– Hvorfor har du personlig involvert deg i denne delen av krigshistorien?

I 2013 fullførte hun sin masteroppgave i historie ved Universitetet i Oslo med følgende tittel: «Jødiske barn og unge som overlevde det norske Holocaust: Flukten fra Norge. Det svenske eksilet. Livet etter 1945». Veileder var professor Einhart Lorenz.

En forpliktelse

– Jeg intervjuet 31 norske jøder som hadde opplevd det selv. Dette var to tredjedeler av jødene som var født mellom 1923 og 1938 som klarte å flykte til Sverige, og som på intervjutidspunktet bodde i Skandinavia. Disse historiene følte jeg det var en forpliktelse å få ut til det norske folk – ikke minst til barn og unge som vokser opp i dag, understreker forfatteren.

Det har ikke vært vanskelig å få tidsvitnene i tale. Bare noen få takket nei til å bidra i prosjektet på grunn av alder og helsesituasjon.

– De som har deltatt setter pris på at deres historie blir kjent, sier hun.

I tillegg til å gjengi de 14 beretningen fra tidsvitnene, har Rimstad skrevet en epilog. Der forteller hun historien til tre ungdommer som ikke greide seg. De ble alle drept etter at de var reddet fra Tsjekkoslovakia til Norge rett før okkupasjonen av Norge. Disse tre historiene står i skarp kontrast til de andre.

Utsatte flykten

– Hvorfor var det ikke flere jøder som flyktet fra Norge tidligere i krigen?

– Planen var å holde tett om planene om at jødene skulle deporteres og utryddes. Politiet fikk beskjeden om å gripe jødene rett før det skulle skje. Likevel var det noen politifolk som fikk advart de jødiske mennene i forkant.

Da kvinner og barn skulle arresteres, var det noen flere som fikk advarselen i tide, og kunne søke dekning, svarer hun.

– De ville heller ikke flykte så lenge det var mulighet å få inn mat og klær til mennene som var fengslet. I tillegg hadde de vondt for å tro at også jødiske kvinner og barn skulle arresteres. Og hvor skulle de egentlig flykte i et okkupert land? Det var strenge restriksjoner på å reise, og kontrollen var omfattende langs veier, på togene og ved grensen. Det var heller ikke lett å komme i kontakt med de rette folkene som kunne være med å bringe dem i sikkerhet. Dessuten skjedde dette om høsten, og det var både kaldt og mørkt, forteller forfatteren.

Modige grenseloser

Jødene som overlevde etter at å ha flyktet over til Sverige, kan takke modige grenseloser som hjalp dem til friheten.

I sin bok har Rimstad navngitt en rekke grenseloser, men det er svært få av disse som lever i dag. Siden jødene ikke fikk vite navn på disse under krigen på grunn av sikkerheten, har det vært vanskelig å spore dem opp senere.

– Mange jøder som ble reddet har beklaget at de aldri fikk takke dem som reddet deres liv, og dette ble en ekstra belastning. Men det var helt nødvendig med taushet om grenselosene, for nazistiske angivere hadde infiltrert grensetrafikken. Det ble også avslørt angivere i det norske mottaket i Sverige. I tillegg var det også forrædere i Norge som var på jakt etter disse nøkkelpersonene, forteller Rimstad.

Forebyggende arbeid

Redaktøren for boken er glad og takknemlig for at hun har fullført denne oppgaven.

– Det er viktig å ikke glemme det norske Holocaust, og jeg ser på dette som et forebyggende arbeid. Jeg vil være med å forhindre at noe liknende skjer igjen, understreker Birgit H. Rimstad.