Jødisk ektepar på Sørlandet: – Vi har stilnet

Davidsstjerna er lagt i smykkeskrinet.

Det ble for krevende å bære den rundt halsen. Det er for mange som vet hva den symboliserer.

– Jeg må innrømme at jeg ser meg over skuldra i dagslys, og jeg går aldri ut i mørket, sier hun.

Den jødiske kvinnen har byttet Davidstjerna ut med den hebraiske bokstaven «chai», som betyr «liv».

Men også dette smykket hender det at hun putter under genseren.

– Selv om ikke mange vet hva den betyr, så gjør jeg det. Hvis jeg skal ut og fly, for eksempel, så gjemmer jeg den. Da tenker jeg at om flyet blir kapret, så kan de se at jeg er jøde. Det har bare blitt sånn, sier hun.

Katastrofetankene hun aldri hadde før, har blitt en del av hverdagen.

For det jødiske ekteparet i Kristiansand hadde aldri trodd at det skulle komme til dette punktet.

At de, som begge er så samfunnsengasjerte, som begge har deltatt i den offentlige debatten med avisinnlegg og meningsytringer, skulle forsøke å gjøre seg usynlige.

For det er det de prøver på nå, i størst mulig grad.

PST hevet nylig terrortrusselnivået i Norge fra moderat til høy. Det er trusselen mot jødiske og israelske mål som er ytterligere skjerpet.

Prisen for å ytre seg i det offentlige rom, med navn og ansikt, har blitt for stor for det eldre ekteparet.

– Vi har hundre prosent stilnet, sier kvinnen.

Redsel

Og akkurat det er ikke enkelt for noen av dem.

Mannen, med akademisk utdannelse, følger nyheter i alt fra Wall Street Journal og CNN til Al Jazeera.

Kvinnen starter dagen med NRKs nyhetssending, får med seg Dagsnytt 18 hver dag, og selvsagt nyhetssendingene fra NRK og TV2.

Slik har de alltid holdt på.

– Jeg er nyhetsnarkoman, sier kvinnen, og derfor er det ekstra vanskelig å legge bånd på sin egen ytringsfrihet.

– Det er kjempevanskelig for oss å ikke kommentere og diskutere. Jeg tør ikke engang å gi en «like» på sosiale medier, forteller hun.

For på sosiale medier har de gått helt i svart.

– Jeg håper å komme tilbake, men jeg har en sånn redsel i meg, sier kvinnen.

«Mezuza»

Vi møter ekteparet hjemme i leiligheten i Kristiansand. Det er i underkant av ti jøder i denne byen, forteller de.

Ekteparet tør ikke vise ansiktet i media, eller ha navnet sitt i nevnt, derfor er de anonyme i denne saken.

– Noen vil kjenne oss igjen av bildene, men det er ikke dem vi er redde for, sier mannen.

Døra til leiligheten i boligkomplekset låses, også på dagtid, når de er hjemme.

De er sekulære jøder, og praktiserer ikke den jødiske religionen.

Men på innsiden av døra inn til den romslige leiligheten henger det likevel en «mezuza».

Den lille sylinderen inneholder tekster fra Toraen.

Her er det ikke kioskromaner i bokhyllene.

I tillegg til tung faglitteratur, står jødiske leksikon og historiske bøker om Holocaust og verdenskriger tett sammen.

De er ivrige lesere, begge to.

På hedersplass i stua står den sjuarmede lysestaken.

– Vi er ikke religiøse. Vi har en kulturell tilknytning, og feirer ikke jødiske høytider. Vi feirer jul, som andre nordmenn, sier kvinnen, som forteller at hun er vokst opp som nordmann.

Men hun ble sendt på jødisk sommerleir, hvor hun lærte litt hebraisk og noen jødiske danser.

– Er dere stolte over å være jøder?

– Jeg har aldri tenkt på det sånn. Jeg føler meg helt norsk, men kjenner på den jødiske tilhørigheten, sier kvinnen, og kikker bort på sin mann.

Han skal til å svare, men det knytter seg.

Tårene begynner å renne. Han forteller hvordan mellom 40 og 50 medlemmer av han og konas familier døde enten i konsentrasjonsleirer eller i tvangsarbeid.

– Du må bare vente litt. Han begynner å gråte når han snakker om dette, sier kona. Hun samler hendene i fanget, og ser ut i rommet, vant med å vente til mannen får samlet seg igjen.

Han fortsetter.

– Jeg visste ingenting om mine jødiske røtter før jeg var seks år. I min klasse, i det landet jeg vokste opp i, var vi 15 jøder i klassen. Bare to hadde en far som var i live. Men det skulle ikke snakkes om. Min jødiske identitet ble jeg gradvis bevisst på da jeg som ung mann kom til Norge, sier han.

Og så kommer svar på spørsmålet.

– Når jeg ser hvordan jøder har bidratt, både innen vitenskap og kultur, så kan jeg ikke annet enn å være stolt, smiler han.

«Ikke bry deg, mormor»

De har aldri før skjult at de er jøder, men etter at kvinnen fikk sitt første møte med demonstrasjonstoget til Palestina-aktivistene i byen, ble noe endret for henne.

– Jeg fikk sjokk! Jeg trodde det var en engangshendelse. De ropte og hylte «From the river to the sea!» Barn ned i femårsalderen er med på dette. Jeg ble helt lamslått, sier kvinnen.

Da hun møtte på demonstrasjonstoget også den påfølgende lørdagen, forsto hun at dette er en fast hendelse i handlegata i Kristiansand om lørdagene.

– Den andre gangen hadde jeg med meg barnebarnet mitt. Vi måtte gå inn i en butikk, og hun prøvde å trøste meg. «Ikke bry deg om det, mormor», sa hun. Men det er umulig å ikke bry seg. De skriker og hyler. Det er et sånt hat, sier hun.

– Solidaritetstog

Leder av Palestinakomiteen i Agder, Jorunn Aanensen Kalvik, forsvarer at også barn er med i toget.

– Det er veldig riktig å ha med barn i våre solidaritetsmarkeringer. Gazas befolkning har et høyt antall barn, og det er ikke minst en uforholdsmessig stor del av de sivile som drepes i Gaza som er barn, sier Kalvik.

– Hva tenker du om at jøder opplever dette toget som skremmende?

– Jeg tenker at det er synd dersom noen oppfatter et solidaritetstog for Palestina som skremmende, sier hun, men mener alle bør ta avstand fra det hun mener er et folkemord.

Så gir hun ut en invitasjon.

– Alle venner av Israel bør også ta avstand fra dette, og jøder er velkomne til å være med og kjempe for frihet og selvbestemmelse i Palestina.

Kalvik avviser at togene kan føre til økt antisemittisme.

– Lar seg ikke massakrere igjen

For det jødiske ekteparet er det først og fremst barnebarna som er i tankene.

– Når jeg legger meg om kvelden, så kan jeg ligge å bekymre meg over om det rett og slett skal skje dem noe. Det gjorde jeg aldri før, sier hun.

Og det er også barnebarnas fremtid i Norge de er sterkt urolig over, når de ser demonstrasjonstogene og hører den polariserte debatten.

– Jeg mener små barn opplæres i et voldsomt hat. Jeg tror vi kommer til å se Midtøsten-tilstander i Europa. For meg handler det ikke om religion. Jeg er for demokrati, men dette? At man får lov å gå sånn å skrike ut hatet! Hvor langt skal det gå? spør hun.

De har venner i flere europeiske land, samt slektninger i Israel, og mener Norge skiller seg ut når det gjelder kritikk mot Israel. Både politisk og blant folk.

Ekteparet føler det ekstremt vanskelig å skulle uttrykke støtte til Israel.

– Det er organisert og sterk støtte til palestinerne, men det er vanskelig, for ikke å si umulig, for jøder å uttrykke støtte til Israel uten å møte motreaksjoner, sier mannen.

– Hva tenker dere om Israels krigføring?

– Norske jøder holdes ansvarlig for Israels handlinger, uansett hva de måtte mene om konflikten i Midtøsten. Men vi mener Israel er i sin rett til å forsvare seg mot tilintetgjørelse, sier mannen, og begrunner sitt syn blant annet med at han mener Iran ønsker å utslette det jødiske folket.

– Det israelske folket lar seg ikke massakrere en gang til.

– Har dere gode venner blant nordmenn som støtter dere?

– Ja, men det er noen vi nå unngår, fordi det blir for krevende, sier mannen.

Kvinnen følger opp.

– Jeg føler mange kan veldig lite og er preget av det vi mener er et skjevt nyhetsbilde her i Norge. Senest i går måtte jeg si til ei venninne at jeg synes det er like trist som henne det som skjer på Gaza, forteller hun.

For å se barn som lider i krigens herjinger, er like smertefullt for en jøde, sier hun.

– Noen ganger når vi ser på nyhetene, så må jeg gå ut av rommet. Jeg ber mannen min si fra når det er over.

Norske jøder spurte om 1,4 millioner for å forebygge antisemittisme. Blir ikke prioritert