Jødisk familie ble frastjålet 53.000 kroner

Denne høsten har debatten knyttet til Marte Michelets bok «Hva visste Hjemmefronten?» blusset opp igjen for fullt etter at krigshistorikere kom med motboken «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten».

For få dager siden hadde også filmen «Den største forbrytelsen», om deportasjonen av de norske jødene premiere.

Dagen avslørte i juni at jøder måtte betale opptil flere årslønner for flukten til Sverige. Nå forteller Trym Staal Eggen, sønn av motstandsmannen Kjell Staal Eggen, om den jødiske familien hans far reddet da hjemmefronten nektet å hjelpe.

Familien skal ha blitt frastjålet omkring 13 årslønner av Milorg – den militære delen av motstandsorganisasjonen i Norge. I 1942 var en årslønn omkring 3.900 kroner, viser tall fra SSB.

– Jeg visste fra jeg var bitteliten at fattern var en tøffing. Familien Becker var den eneste jødiske familien i Telemark på den tiden. De ble reddet i all hovedsak takket være min far, sier Trym.

Motstandsmannen Eggen gikk bort i 1999, men etterlot seg et manuskript som Trym fant skjult mellom noen papirer.

Der hadde han skrevet med egne ord om motstanden han opplevde fra Milorg-ledelsen i Telemark da han forsøkte å redde familien Becker.

– Sett dem på gata

Han beskriver en desperat kamp mot klokken for å finne en fluktrute til jødiske Sigurd Becker (18). Da hans mor og to søsken på 10 og 12 år ble ettersøkt av politiet høsten 1942 ble situasjonen mer kritisk.

– Pappa gjemte Sigurd på loftet hos mine besteforeldre i noen uker, helt til politiet ønsket å arrestere resten av familien. Han klarte å plukke dem opp på spektakulært vis rett foran nesen på politiet, men situasjonen var prekær. I flere uker hadde de slitt med å få ut én gutt, og nå hadde de fire stykker, sier Trym.

Sigurds far, David Becker, og hans bror Louis var allerede arrestert av norsk politi og fraktet til fangeleiren Grini.

Flere ganger gikk Eggen til Telemark-ledelsen av Milorg for å be om hjelp. Han ville at den jødiske familien skulle hjelpes til Sverige på en av organisasjonens transportruter.

Hver gang er svaret det samme:

– Sett dem på gata og la tyskerne overta. Vi er en militær organisasjon og vil intet ha med jødene å gjøre.

Glemte aldri

Ifølge sønnen Trym glemte faren aldri dette svaret, og det var noe han gjentok ofte da han fortalte historien. I et radiointervju med NRK-Telemark fra 1996, som Dagen har fått tilgang til, gjentar Eggen det samme svaret.

– Er ikke dette helt i strid med den offisielle historieversjonen vi har fått om at Milorg hjalp jødene over til Sverige? spør journalisten.

– Jeg vet ikke hva de gjorde andre steder, men det er i hvert fall i strid med min erfaring, svarer Eggen.

– Hva kan årsaken ha vært?

– Det må du spørre de overlevende om, sier Eggen.

Kostet penger

I Dagens serie av saker om jødenes flukt har det kommet frem at penger har vært en større del av historien enn det som tidligere var kjent. Penger og betaling var også et sentralt tema i historien om familien Becker. I manuskriptet forteller Eggen om problemer med å finne fluktruter fordi den jødiske familien ikke hadde penger.

«Det var en del snakk om penger. Men dessverre så penger ut til å være mangelvare i den jødiske familien som mange trodde var så godt beslått. Forklaringen fikk jeg først en halv menneskealder senere», skriver han i manuskriptet.

– I 1979 fant pappa ut at familien Becker ikke bare ble nektet hjelp til å flykte høsten 1942, de ble rundstjålet av Milorg. Hva som er årsaken og hvilke motiver som ligger bak kan jeg bare spekulere i, sier Trym i dag.

Eggen svarer det samme i radiointervjuet med NRK som ble tatt opp tre år før hans død. I opptaket spør journalisten om følgende:

– Familien Becker hadde lagt opp en del penger som skulle sikre dem i eventuell flukt dersom jøder i Norge ble arrestert, hvor ble det av disse pengene?

– De ble stjålet av Milorg, svarer Eggen.

– Familiens formue ble stjålet

Ifølge Trym hadde Sigurds far, David Becker, spart en sum penger i tilfelle familien ble nødt til å flykte fra nazistene. Han drev en suksessfull handelsforretning i Skien før han ble arrestert høsten 1942, men rakk aldri å fortelle noen i familien hvor pengene var.

– Familiens formue ble stjålet og benyttet til motstandsarbeid, blant annet illegal presse, sier Trym.

Dette ble oppdaget mange år etter krigen gjennom et politiavhør fra 4. april 1948 med Randi Evelyn Hansen. Hun var forlovet med David Beckers bror, Louis, og bokholder i Beckers forretning. I avhøret forteller hun at han gav 25,- kroner i uken i fast støtte til en kontakt fra hjemmefronten. Det fortsatte hun med da Becker ble arrestert.

I de videre sitatene er navnene på de involverte anonymisert av Dagen. Vi kjenner til deres virkelige identitet.

«En gang under krigen spurte Becker om han kunne få leie en boks i Kreditbanken på mitt navn. Han skulle nytte den til å oppbevare verdier. Før jeg ble arrestert – nov. 1942 – kom fru Becker og skulle ha utlevert sine smykker. De lå i boksen i banken. Jeg forsto at hun ikke hadde greie på at det var penger der», forklarer Hansen.

I hennes forklaring kommer det frem at det var omkring 61.000 kroner i boksen, i tillegg til smykker, diamanter, noe gull, en klokke og noen aksjer.

Hansen forteller at hun tok vare på omkring 41.000 kroner etter at bankboksen ble gjennomgått, mens to andre menn som var tilstede tok vare på omkring 10.000 hver. Hun følte raskt at det var for farlig å gå rundt med så mye penger på seg i tyskokkuperte Norge og forklarer videre at hun leverte pengene hun hadde tatt vare på i en forseglet pakning og henvendte seg til motstandsmannen «Gunnar».

«...Han ville ikke oppbevare dem uten at han visste hva den inneholdt. Vi brøt derfor seglet og telte pengene. Hvis jeg ikke tar mye feil, var det 45 000,- kroner i tusenkronesedler. «Gunnar» fikk også penger av Louis Becker. Det dreide seg om 7-8 000,- kroner».

Erstatning fra staten

Ifølge dokumentet ender motstandsmannen «Gunnar» opp med å flykte til Sverige under krigen på grunn av illegalt arbeid. Etter freden oppsøker Hansen han og en annen mann på et kontor i Skien.

«Jeg var meget blid og ønsket «Gunnar» velkommen til Norge igjen og sa det var greit at han kom nå så vi kunne få ordnet opp med pengene til Becker kom tilbake. Da ble de stille begge to og «Leif» fortalte så at pengene var brukt til illegalt arbeide», sier hun i avhøret.

Hansen forklarer at hun ble veldig skuffet over å høre hva som hadde skjedd med pengene.

«Jeg hadde ikke regnet med det, trodde sikkert de ville være i behold til krigens slutt. Jeg regnet ikke med at «Gunnar» ville brukt dem slik uten samtykke av Beckers fordi han var en venn av dem. Jeg mente at han i alle tilfelle kunne varslet meg», sier Hansen.

– Først i 1981 vedkjente den norske stat seg et visst ansvar for dette og utbetalte en erstatning. Det var 55.000 1981 kroner som skulle erstatte 55.000 1942 kroner, sier Trym Staal Eggen.

Sigurd Becker, eller onkel Sigurd som Trym kjente ham som, likte ikke å snakke om pengene eller det som skjedde under krigen.

– Sigurd var en stillfarende kar. Han søkte å distansere seg fra det hele og tenke minst mulig på det, sier Trym.

Michelet-debatten

Trym har fulgt Michelet-debatten tett denne høsten, og sier farens opplevelser er en av flere saker som Michelet nevner kort i sin bok. I mange år har han jobbet for å få Becker-historien frem i lyset.

– Et så stort verk som det Michelet har laget kan umulig være uangripelig, det vil komme med feil. Men hovedkonklusjonene tror jeg står trygt, mener han.

Etter krigen var Kjell Staal Eggen i mange diskusjoner med hjemmefronten på debattplass i ulike aviser, da han ofte sendte inn artikler om sine erfaringer under krigen. Motstanden han møtte førte til at han i protest meldte seg ut av krigsinvalideforbundet hvor han var formann.

I et brev som Dagen har fått tilgang til skriver han følgende: «Et forbund som bevisst støtter opp om sensur og historieforfusking vil jeg intet ha med å gjøre!».

Masseutryddelsen av jøder

I debatten omkring Michelets bok har det blitt hevdet at hjemmefronten, den norske regjeringen og sivile i Norge ikke kjente til hvilken skjebne som møtte de norske jødene i Polen.

Tidligere leder for Hjemmefrontmuseet, Arnfinn Moland, har tidligere kommentert Eggens historie i Telemarksavisa. I et intervju fra 2013 sier han at det er «urimelig og vanskelig å forstå» og at det er en tendens til å demonisere motstandskampen på dette området.

– I tillegg var den uhyrlige skjebnen som vi i dag vet ventet jødene ikke kjent verken for motstandsfolk eller andre høsten 1942. Derimot var det velkjent at man risikerte dødsstraff for dusinvis av motstandshandlinger, noe som gjorde flukt til Sverige helt avgjørende, sa han til avisen.

Trym Staal Eggens far var med å drive den illegale avisen «Nyhetene» i Telemark under krigen. Dagen har fått tilgang til to sider fra avisen. Informasjonen i avisen ble distribuert fra hånd til hånd i Norge, og var hentet fra BBC-radiosendinger fra London.

I utgaven fra julaften 1942 er tema jødeforfølgelsen: «Masseutryddelsen av jøder er i full sving over hele det akse-kontrollerte Europa. Av Jugoslavias 86.000 jøder er 85.000 allerede utryddet. I Tsjekkoslovakia er 307.000 jøder fengslet. Av Hollands 180.000 jøder er nazistene i ferd med å utrydde 60.000. Landet skal være renset for jøder innen utgangen av 1943. I Norge er som kjent alle jøder beordret arrestert...Av de arresterte norske jøder er 1.000 på vei mot Polen, hvor det venter dem en fryktelig skjebne».

Videre står det at en erklæring er blitt offentliggjort i London, Moskva og Washington som fordømmer «den hensynsløse jødeforfølgelse og myrderiene av jøder i Polen». Erklæringen er signert flere europeiske land, deriblant Norge.

15.000 kroner

Etter mange uker i dekningen høsten 1942 fant Kjell Staal Eggen en rute til Sverige for den jødiske familien. For David og Louis Becker var det allerede for sent. De ble sendt til Auschwitz i november 1942.

Sigurd og resten av familien så dem aldri igjen.

To dager etter at «Donau» forlot havnen i Oslo gjorde familien i Skien seg klare for flukt med en svensk fiskeskøyte. Eggen har endelig lyktes med å finne noen som var villig til å frakte familien over til Sverige.

Det var en kald høstkveld og skipet lå ved et kaianlegg i Menstad ved Skien. Det var Eggen selv og rodde Sigurd, hans mor Signe og to søsken bort til skipet. Den svenske skipperen viste dem et hull i lasterommet hvor den jødiske familien skulle gjemme seg under overfarten. Så ba han om å få snakke med Eggen i styrhuset. Han tok farvel med Sigurd og familien og møtte skipperen der.

– Han skulle ha 15.000 svenske kroner for denne jobben og vi hadde jo ikke en krone. Ikke en norsk krone en gang, sier Eggen i NRK-intervjuet.

Han tømte en pose med Signe Beckers smykker i en bolle som sto fremme og sa det var smykker verdt 75.000 som den svenske skipperen kunne ha som garanti.

– Da eksploderte skipperen og sa «Jeg vil ikke ha smykker, jeg vil ha 15.000 kroner i svensk valuta eller ta pakket og reis til helvete».

Det forklarer Eggen både i manuskriptet sitt og i senere intervjuer på radio og i avis. Trym sier skipperens svar gjorde at faren ble rasende. Han tok opp en pistol og truet skipperen og hans familie på livet.

– Hans fortvilelse ble til et slags iskaldt raseri. Han sa han personlig skulle reise til Sverige og ta hevn om noe skulle tilstøte flyktningene under overfarten. Så forlot han båten og forsvant ut i tåken, sier Trym.

Overfarten til Sverige tok fire dager, men familien Becker kom trygt over og overlevde Holocaust.

«For spesielt til å utgis i Norge nå til dags»

Manuskript Eggen skrev om det som skjedde ble senere til boken Skammen som Trym fikk publisert i 2008, nærmere ti år etter farens død. Han mener faren og Becker-familiens historie er en viktig del av norsk krigshistorie.

– Pappa forsøkte å få boken utgitt mens han levde, men fikk bare avslag. De sa det var «meget interessant, men litt for spesielt til å utgis i Norge nå til dags». Men andre ord tror jeg ikke de turde å ta i det, sier Trym.

I intervjuet med NRK sier Tryms far at han mener «disse tingene blir bevisst fortrengt».

Da boken ble lansert på Holocaust-senteret i 2008 kom ikke hjemmefrontmuseet til lanseringen, ifølge Trym.

– Hjemmefrontmuseet har prøvd å dysse det ned eller tie det ihjel heller enn å hjelpe med å fortelle historien. De liker den ikke, sier han.

Norges Hjemmefrontmuseum (NHM) er landets ledende institusjon for okkupasjonshistorie. På deres sider står det at de gjennom sin utstilling, arkiv og bibliotek forsøker å gi et sant og levende bilde av hvilken ulykke og fornedrelse en okkupasjon er for et folk».

Trym mener de som institusjon burde vært interessert i historien til faren.

– Tror du responsen ville vært annerledes i dag?

– Jeg vet ikke. De er ikke i tvil om at min far var en stor motstandsmann som fortjener heder, men de er ikke noe glad i boken.

Etter at Milorg i Telemark fikk ny ledelse i 1943, litt over et halvt år etter at familien Becker var reddet over til Sverige, meldte Eggen seg inn. Han fortsatte å være aktiv i motstandsarbeid gjennom krigen.

I 2013 mottok Eggen ærestildelingen «Righteous Among the Nations» fra den jødiske minneparken Yad Vashem i Jerusalem for sin innsats. Trym tok imot prisen på vegne av sin far.

Sigurd Becker, som gikk bort i 2015 i en alder av 91 år, har skrevet etterordet i boken til Eggen. Der står det følgende:

«Det er med underlige og vemodige tanker jeg har lest gjennom manuskriptet til Kjell Staal Eggen. Enda så mange ganger vi snakket sammen og har berettet for hverandre om det som skjedde, dukker det opp nye opplysninger som gjør at stadig flere brikker faller på plass. Eggens oppgave har vært å beskrive hvor unnfallende norske myndigheter var overfor den jødiske befolkningen under krigen 1940-45».

Videre skriver han:

«Det begynner å bli tynt i rekkene blant dem som klarte å oppnå frihet fremfor gassovner og død. Jeg tror Elie Wiesel har rett når han skriver at den farligste trusselen mot frihet og humanisme, er likegyldigheten. Kjell Staal Eggen viser oss hvor stor denne likegyldigheten var blant selv ledende mennesker for 60-70 år siden. Vi som slapp unna, er ham og alle medhjelperne hans dypt takknemlige for hva de utførte. Men like stor takknemlighet føler vi fordi de tok kampen opp mot likegyldighet og et forkvaklet menneskesyn».

Trist og viktig

Lars Rowe, leder av Norges hjemmefrontmuseum, kjenner til familien Beckers historie. Det er en trist og viktig historie, sier han.

– Om behandlingen av Becker-familien bunnet i antisemittisme eller rent profittbegjær, eller en kombinasjon av de to, er vanskelig for meg å si. Men det er liten tvil om at dette er et lite ærerikt kapittel i okkupasjonshistorien.

Rowe sier krise og krig gir store muligheter til selvberikelse.

– Det gjelder ikke bare i krigssituasjoner, men i alle mulige krisesituasjoner. At det har forekommet episoder i norsk sammenheng hvor uhyrligheter har skjedd er hevet over enhver tvil. Også i den norske hjemmefronten fantes det mennesker med antisemittiske holdninger, opportunister og personer med tvilsomme motiver. Noe annet er en statistisk umulighet.

– Nøytral institusjon

Rowe mener det er viktig å fortsette med studier av okkupasjonstiden, og at omstendighetene rundt Holocaust i Norge er et åpenbart forskningsfelt fremover.

– Her ønsker Hjemmefrontmuseet å yte assistanse til historikere, uavhengig av hvilke perspektiver som anlegges.

Han understreker at Norges hjemmefrontmuseum er en nøytral institusjon som har som sin hovedoppgave å tilrettelegge for innsyn i sine arkiv-samlinger.

– Norges hjemmefrontmuseum er ikke hjemmefrontens talerør og skal heller ikke forsvare hjemmefrontens ære. Mange ser ut til å tro det. Når Trym Staal Eggen hevder at vi «dysser ned» eller «tier i hjel» historien om Becker-familiens skjebne, kjenner jeg meg ikke igjen. Vår eneste interesse som arkivinstitusjon er å utføre vårt samfunnsoppdrag – å tilgjengeliggjøre dokumentarisk materiale om okkupasjonstiden – på best mulige måte.

Denne saken er laget i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved Universitetet i Bergen.

Dagen avslører: Norske jøder betalte opptil flere årslønner for flukten til Sverige

Kjell Magne Bondevik: – Urovekkende og uakseptabelt

Holocaust-bok splitter det jødiske miljøet i Norge