SKUMMELT: Johannes Kvangarsnes ved Leka kirke, som er hans arbeidsplass. Hit kom han etter ti år i Oslo. – Det skumleste jeg har gjort så langt, sier den ferske presten som har forpliktet seg til å bli i jobben minst to år.

Johannes (31) fikk 90.000 rett i lomma da han tok prestejobben

Noen ganger er det så vanskelig å skaffe prester til utkantene at kirken tar i bruk et virkemiddel som er mest kjent fra fotballen.

Publisert Sist oppdatert

Signeringsbonus eller «sign-on-fee» er kanskje noe du forbinder med den profesjonelle fotballen. Spillere får gjerne et klekkelig honorar når de signerer for ny klubb. Også i arbeidslivet er slike ordninger brukt for å rekruttere medarbeidere, helst i lederstillinger.

I kirkelig sammenheng hører signeringsbonus til sjeldenhetene.

– Vi kaller det rekrutteringstillegg, sier stiftsdirektør Steinar Skomedal i Nidaros bispedømme.

Som kjent er det vanskelig å rekruttere prester til utkantene i Kirke-Norge. Soknepreststillingen i Leka, den nordligste kommunen i Trøndelag, ble utlyst flere ganger da bispedømmet bestemte seg for å trykke på bonusknappen.

– Dette er en ordning som er regulert gjennom en særavtale med kirkens sentralt og som bispedømmene har anledning til å ta i bruk etter flere gangs utlysninger, forklarer Skomedal.

– Ikke nok

Johannes Kvangarsnes begynte 1. februar som ny sokneprest langt fra Oslo, der sunnmøringen har bodd de siste ti årene. Kommunen består av øya Leka og et område på fastlandet. Med 600 innbyggere er Leka en av landets minste kommuner.

– Tok du jobben på grunn av de 90.000 kronene i signeringshonorar?

– Nei, hadde ikke andre ting vært på plass, ville ikke dette vært nok. I stillingsutlysningen la jeg merke til en setning om at den nye presten kunne få støtte til å ta sertifikat. Ettersom jeg ikke har lappen, var dette viktig, for dette er en jobb der en er avhengig av bil. Arbeidsgiver var tydelig på at «mindre utfordringer» som manglende sertifikat eller privatøkonomi på slutten av et langt studium ikke skulle være et hinder for å ta stillingen. Og det signalet tok jeg til meg, sier presten.

For den ferske teologen var det også forlokkende å lese om et sted hvor man «satset og ville noe», ikke bare i kirken, men i kommunen som helhet.

– Kommunen går inn med boligstøtte til folk som vil slå seg ned her, og unge mennesker starter opp bedrifter. Et slikt sted kombinert med en imøtekommende arbeidsgiver, var det som i sum gjorde at jeg slo til, sier han.

Vil ta seg god tid

Han ville noe nytt.

– Kall det gjerne eventyrlyst. Det er den primære motivasjonen hos meg. Og så hadde jeg et godt jobbintervju og en oppløftende samtale med prosten. Etter hvert så jeg ikke noen grunn til ikke å ta stillingen.

– Hva tenker du i dag?

– Det er jo litt tidlig, da. Det er spesielle tider, og jeg tenker at jeg vil gi det lang tid. Min foreløpige plan er å bli her minst tre år, og det betyr altså ikke at jeg ikke trives. Jeg er kommet til en imøtekommende stab, og så ser jeg jo at det er vanskelig å rekruttere til stillinger her oppe. Vi har nettopp utlyst en kirkemusikerstilling.

Ekstra store ­utfordringer

Som kjent står Den norske kirke overfor betydelige rekrutteringsutfordringer, og situasjonen blir neppe enklere de nærmeste­ ­årene. En stor del av preste­skapet forgubbes, og påfyllet av nye står ikke i stil med den naturlige avgangen.

En rekke tiltak er satt i verk for å løse akutte problemer og for å bedre situasjonen på sikt.

STIFTSDIREKTØR: Steinar Skomedal i Nidaros.

Han nevner flere prostier der det har vært vanskelig å skaffe nye prester.

– Det er i ytterkantene det er vanskeligst. Lengst nord, langs kysten og noen helt inn i innlandet. I de sentrale strøkene på aksen Steinkjer-Orkanger går det lettere. Der er det ikke aktuelt å ta i bruk denne typen virkemidler.

Bindingstid

De siste årene er det ifølge Skomedal «noen få» stillinger som er besatt etter at man tok i bruk signeringshonorar som virkemiddel.

– Det er en mulighet vi har når stilinger er utlyst flere ganger. Vi lyser først stilingen ut på vanlige vilkår. Akkurat nå har vi brukt dette på Leka, og det er en lignende avtale på gang i Grong.

Bindingstiden er en viktig klausul i avtalen. Blir arbeidsforholdet avbrutt etter bare ett år, må halvparten av de 90.000 kronene betales tilbake.

– Tilbakebetaling har heldigvis ikke vært en aktuell problemstilling, sier stiftsdirektøren.

Honoraret utbetales som en engangssum i det presten tar imot stilingen.

– Vi tar pengene av våre ordinære budsjetter. Det følger ingen ekstrabevilgninger med denne ordingen, selv om det altså er en avtale Kirkerådet har inngått.

Skomedal sier effekten har vært god ved enkelte tilsettinger, men er opptatt av at denne typen bonusordninger må brukes i unntakstilfeller der rekrutteringsutfordringen er særskilt stor.

– Brukes det for mange steder, ødelegger vi for de stedene som har størst utfordringer. Og så blir det jo ikke flere prester av dette. De store problemene med rekruttering må løses på helt andre måter. Vi må få flere unge til å søke teologistudier og kanskje bli flinkere til å framsnakke kirken som et attraktivt arbeidssted, sier han.

Flere bispedømmer sliter med presterekrutteringen. I Bjørgvin sier stiftsdirektør Jan Ove Fjelltveit at de ikke har brukt dette virkemiddelet til nå.

– Vi har vurdert det i enkelte tilfeller, men da var det andre ting som var viktigere for søkeren, sier han.

– Litt skummelt

Tilbake på Leka opplever den sang- og musikkinteresserte presten at hans nye hjemsted har et spennende kulturliv og at det er lett å komme i kontakt med folk.

Men avstandene er lange, og det går mye tid til reising. Han bor på Kolvereid – kjent som Norges minste by og sentrum i nabokommunen Nærøysund. For å komme til soknebarna på Leka er det først en liten times kjøretur til fergeleiet i Gutvika. Ferjeturen derfra og over til Leka tar 15-20 minutter.

– For tiden får vi selvsagt ikke gjort så mye som vi har lyst til å gjøre. Vi har mange muligheter for å skape kontaktflater, men det leieste er kanskje at jeg må reise så langt for å treffe dem jeg er prest for. Stedet der det er viktigst å bygge relasjoner og være mest synlig som prest, er der jeg er minst, sier Kvangarsnes.

Ifølge avtalen er han forpliktet til å være prest på Leka i minst to år.

– Det er litt skummelt å forlate en stor by der jeg kjenner så mange og har så trygge relasjoner. Det er nok det skumleste jeg har gjort så langt. Men jeg vil gjerne oppfordre folk til å gjøre det likevel, sier han.

Powered by Labrador CMS