Jubel for Castros død i Miami

Tusener av mennesker slo på grytelokk, viftet med cubanske flagg og kjørte i kolonner langs Calle Ocho, hovedgata i den cubanske bydelen. Fyrverkeri lyste opp nattehimmelen, og salsamusikk strømmet fra bilradioene.

– Cuba sí, Castro no, ropte noen av dem som feiret, mens andre ropte «Cuba libre» – Fritt Cuba.

Politiet sperret av gatene rundt den legendariske Café Versailles, som i flere tiår har vært selve episenteret for motstanden i USA mot Castros regime. Søt cubansk kaffe er like typisk for kafeen som bitre ord om Fidel.

Mens mange sørger over revolusjonslegenden på Cuba, er det ingen overraskelse at det ikke var sorg, men jubel, som preget atmosfæren i Miami utover natt til lørdag.

Lange skygger

Castro har i snart 60 år kastet lange skygger over Miami dit mange cubanere flyktet gjennom årene, og preger både politikken og dagliglivet i storbyen lengst sør i Florida, bare noen hundre kilometer fra Cuba.

Straks etter at Castro tok makten nyttårsdagen i 1959, begynte flyktninger å komme til Miami, Tampa, New Jersey og andre steder i USA.

De første var rike landeiere, forretningsfolk og tilhengere av diktatoren Fulgencio Batista, men etter hvert kom stadig flere vanlige cubanere, mange av dem på båter og flåter over havet.

Mange levde i håpet om at de en gang kunne reise tilbake til hjemlandet, mens andre etter hvert nærmest trodde Castro aldri ville dø. Alle måtte skapte seg nye liv i USA.

Fiendtlige

Uansett inntok de aller fleste som kom til Florida, en sterkt fiendtlig holdning til Castro og hans regime. Hver nyttårsaften skåler eksilcubanere i Miami med likør og utsagnet «Neste år på Cuba».

Men etter hvert som eksilcubanerne ble gamle og døde ut og Fidel nektet å dø, ble ønsket om hjemreise stadig mer av en fjern drøm.

Det ble ikke bedre av president Barack Obama i fjor innledet en tilnærming til regimet, og at mange av de yngre trosset de gamle og reiste til Cuba for å besøke slektninger og foreldrenes gamle hjemsteder.

Ryktene om at Castro var død har i årevis kommet med jevne mellomrom. Men etter hvert som de gang etter gang viste seg å være falske, ble de til slutt til en dårlig spøk. Men fredag kveld var de plutselig sanne.

Som karneval

– Vi feirer som om det var karneval, sier 72-åringen Jay Fernandez, som kom til Miami i 1961 sammen med sin kone. Han holdt opp en selvlaget plakat med teksten «Satan, nå er Fidel din. Gi ham hva han fortjener. Ikke la ham hvile i fred».

Ved minnesmerket for den mislykkede invasjonen i Grisebukta et par år etter revolusjonen, kom 76 år gamle Antonio Hernandez syklende for å hedre de falne.

– Alle er glade. Nå kommer ikke denne fyren til å gjøre mer skade, sier Hernandez, som kom til Florida i 1980.

Mens de fleste av de eldre eksilcubanerne i alle år opprettholdt sitt innbitte hat mot Castro og engasjerte seg i det republikanske partiet, føler mange av de yngre seg mer som amerikanere enn cubanere.

De har færre kvaler med å sende penger til Cuba, besøke foreldrenes hjemland og solidarisere seg mer med andre latinamerikanske innvandrere i USA enn den eldre generasjonen.