Julen og den nakne troen
Den nakne, sårbare troen kan være sterkere enn vi er klar over.
Det er ikke mange ganger i livet jeg har blitt så betatt av en tv-serie som av Netflix-produksjonen «The Crown». Dronning Elizabeths pliktfølelse, for ikke å si kallsbevissthet, maner til dyp ettertanke. Claire Foy, som spiller dronningen i seriens to første sesonger, har flere fabelaktige scener, blant annet i samtaler med Winston Churchill og med Billy Graham.
En av de tidligste scenene som grep meg finner sted før hun blir dronning. I seriens første episode møter vi kong George idet han etter hvert får vite at han bærer en dødelig sykdom. Foreløpig er det nesten ingen som vet det, men alvoret har sunket inn hos monarken.
Annonse
Under et besøk på et av de kongelige landstedene, antakelig i førjulstiden, kommer et lokalt kor på besøk. De fremfører en for meg til da ukjent julesang. Sangen er vakker og sterk. Og scenen får en ekstra dimensjon idet kongen går bort til koret og tar del i sangen sammen med dem.
Etterpå er kongen synlig rørt, og det kommer et alvor over ansiktet til både kronprinsesse Elizabeth og over kongens mor. Som om de aner at noe drastisk er i ferd med å skje.
Jeg prøvde å finne ut hvilken sang det var som beveget kongen til tårer, og fant blant annet en nydelig fremføring av Gloucester Cathedral Choir på Youtube. Sangen er basert på et dikt av den engelske lyrikeren Christina Rossetti, kan vi lese på Wikipedia.
Teksten ble først gang publisert i 1872. Drøyt 30 år senere hadde diktet blitt tonesatt og tatt inn i engelske salmebøker. Av koreksperter har den blitt kåret til den beste julesangen.
Det som gjorde at jeg først la merke til sangen i tv-episoden, var det siste verset. Etter å ha skildret både Jesu fødsel i beskjedne kår og det evige, himmelske perspektivet som ligger bak, trekker lyrikeren linjene helt inn til den enkelte av oss.
«Hva kan jeg gi ham, fattig som jeg er? Hvis jeg var en gjeter, ville jeg gi et lam. Hvis jeg var en vismann, ville jeg gjøre mitt. Men det jeg har, vil jeg gi ham, jeg gir ham hjertet mitt» (min oversettelse).
Scenen i The Crown blir stående som en fortelling der kongen, ikke minst når han skjønner at livet hans på jorden går mot slutten, tar del i den ydmyke sangen som plasserer den enkelte av oss i et rett forhold til vår Gud.
Om vi forstår scenen fra et kristent utgangspunkt, er det som om kongen blir med og synger: Her er jeg, med det jeg har, og med det jeg ikke har. Jeg har levd det livet jeg har levd, jeg har forvaltet det jeg fikk slik jeg har gjort det. Jeg erkjenner min egen begrensning og sårbarhet, og innser at jeg ikke er i stand til å gi Jesus noen behørig gjenytelse.
Annonse
Men, som vi synger i salmen «Hva skal jeg gi til min Frelser?»: «Jesus, meg selv jeg deg bringer.» Det kan høres svulstig ut, men i virkeligheten er det det motsatte. Det er ikke mye vi har å gi Frelseren. Men ved Guds nåde får vi likevel henvende oss til Ham og si akkurat dette: Jesus, jeg har ikke så mye å skryte av. Men det jeg har, vil jeg gi deg. Kan jeg få være et Guds barn?
I etterdønningene av ironiens tidsalder kan slike tanker virke i overkant sentimentale. Men når vi kommer helt ned til det tilsynelatende enkle, forstår vi også lettere hva som står på spill. Her var det en konge. En annen dag er det deg eller meg.
Felles for oss alle er det at Jesu fødsel fortsatt bærer bud om en Gud som bryr seg, en Gud som lot seg ydmyke, som gikk inn i tjenerens rolle for å vise oss veien til vår Far. Når vi får gå på den veien, kan vi glede oss også i smerte.
For vi trenger ikke å frykte døden. De fleste av oss kan sikkert kjenne på frykt, eller i hvert fall usikkerhet, i møte med døden likevel. Men vi kan få lene oss på at det er nok, det som Jesus gjorde.
Det holder i liv og i død. Også om vi ikke føler troen så robust som vi gjerne skulle ønske. Den nakne, sårbare troen kan være sterkere enn vi er klar over.
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Johannes 1, 12-14
