Julens nåde i en nådeløs tid
Julebudskapet er godt nytt for alle som trenger nye sjanser.
«Verda er i ferd med å verte vekt, eller woke, som det heiter i dag. Den nye vekkingsrørsla gjer oss merksame på syndene våre, slik at vi kan reinske dei vekk frå fortid og notid og leve i fellesskapen av reine menneske». Det skriver kirkehistoriker Eivor A. Oftestad i den siste utgaven av Dag og Tid.
Den store synden er ifølge Oftestad «kulturell appropiering». Det er å tilegne, ikke minst i form av å tilegne seg kulturen til andre folk, gjerne minoriteter. Opplevelsen av å være krenket på grunn av sin identitet er blitt nærmest en farsott i vestlig kultur. Reaksjonene på det som blir oppfattet som slike krenkelser, kan være voldsomme. Det vises ingen nåde.
Annonse
«Nåde er et ord som er i ferd med å forsvinne fra dagligtalen vår. Nåde betyr å få noe gratis, noe godt man ikke fortjener. Ordet bør brukes oftere. Ingen ønsker seg et nådeløst samfunn», skrev Sunnmørsposten på lederplass julaften. Langs noen av de samme linjene som Oftestad observerer lederskribenten at den som har sagt eller gjort noe som er kritikkverdig etter dagens standard, blir «et menneske alle må ta avstand fra».
Tankevekkende nok setter skribenten opp Jesu møte med Sakkeus som kontrast. «Jesus kom til jorda for å vise Guds uforbeholdne kjærlighet til alle mennesker. Nåde er det motsatte av julenissens budskap om at bare de snille fortjener å få gaver. Jesus kom for å sette alle mennesker fri, og rope ut et «nådens år fra Herren», ifølge Bibelen», leser vi.
Dagbladets kommentator John Olav Egeland påpeker på sin side at julen er en kristen høysesong, men: «Det kan ikke skjule at det går utforbakke med troen. Bare hver tredje nordmann tror på Gud», skriver Egeland. Han karakteriserer julaften som «den mest sympatiske av alle kristne høytidsdager», men beretningen om Jesu fødsel er likevel ikke sterk nok til å holde på den kristne troens historiske dominans.
For mange nordmenn og borgere i andre vestlige land kan det synes som om sekulariseringen er et frigjøringsprosjekt. Man vil kaste av seg troens tvangstrøye og strenge regler.
Blant annet refererer Egeland til den ferske boken «Religiøse trender i Norge» av religionssosiologen Pål Repstad. Økonomisk velstand, likhetsidealer, liberale holdninger, individualisering, «snillere» gudsbilde og mer vekt på det estetiske er noen av trekkene Repstad ser i den religiøse utviklingen i det norske folk.
Den tiltakende woke-bølgen viser imidlertid at alternativet til en kultur preget av kristne forestillinger og idealer, slett ikke trenger å være mer raushet og varme. Tvert imot bærer budskapet om verdens frelser med seg en håps- og tilgivelsesdimensjon som er blitt stadig blekere i vår kultur.
Den kristne New York Times-spaltisten Peter Wehner har i flere år på rad skrevet en julekommentar i den amerikanske storavisen. I årets utgave reflekterer han over radikaliteten hos Jesus. Han inkluderte dem som ingen andre ville ha noe med å gjøre. Inkarnasjonen er det store mysteriet i den kristne tro.
At Gud ble menneske, forblir noe ufattelig vi kan tro og undre oss over. At han i tillegg oppsøkte dem som ble foraktet og utstøtt, er både en trøst og en utfordring for oss alle. Julebudskapet er godt nytt for alle som trenger nye sjanser.
