Kalt til å leve som idealister

Han er leder for en av Norges største misjonsorganisasjoner. Hun er reisende i sang. Begge har spennende jobber som tidvis har krevd mye reising. Ekteparet Nordli har jobbet for Ungdom i Oppdrag siden de giftet seg i 1996. I alle disse årene har de levd uten fast lønn.

Unntaket

– Å leve slik vi har gjort er unntaket heller enn regelen. Vi har gjort det fordi vi opplevde at Gud kalte oss til det. Det er dager da vi har hatt lite og andre dager med overflod. Selvsagt kan man bekymre seg for økonomi, men det gjør jo mennesker som har fast inntekt også, sier de.

Åsne og Andreas har opplevd det de kaller mirakelhistorier knyttet til økonomi, men det snakker de helst ikke om.

– Hvorfor ikke?

– Vi tenker at det blir for personlig og kan oppleves som manipulerende for mennesker rundt oss. Men Gud har forsørget våre behov på spesielle måter som vanskelig kan forklares rasjonelt.

Åsne hadde ikke noe bevisst forhold til misjon før hun ble med i UIO som 18-åring, men hun hadde en dyp interesse for kultur allerede som barn. Da begynte hun å synge norsk folkemusikk.

– Jeg var nesten fornærmet for at jeg verken hadde same- eller taterblod, forteller hun.

Andreas hadde derimot et tydelig misjonskall, som var en del av «pakken» da de giftet seg.

Sanger

Åsne var bare 16 år da hun turnerte med Bergen Filharmoniske orkester rundt i Hordaland. Hun ga ut to CD-er, men la musikken på hyllen da de reiste til Romania som misjonærer. De var 23 år den gangen. Etter at familien kom tilbake i 2003 har hun drevet med folkemusikk, jazz og samtidsmusikk.

– Hvor mye tid har det blitt til musikk for din del?

– En hel del, og jeg har hatt varierte jobber; fra konserter i Norge og Europa til jobb på Nasjonalteateret i Oslo. Den siste platen fikk jeg gitt ut på ECM i 2014, ett av de største plateselskapene i Europa på samtidig jazz. Nå har jeg akkurat skrevet bok om romfolket. Den forteller historien til noen av vennene mine fra Romania som ikke fikk det beste utgangspunktet i livet. Håpet er at boken kan være med og åpne øynene til leserne for å forstå mer.

Misjonærer

Andreas forteller at de aldri hadde et spesielt misjonskall til Romania, men at de opplevde at det var en dør som åpnet seg. Der arbeidet de med humanitære prosjekter, kirkeplanting og utdanning av rumenske misjonærer.

– Vi jobbet der i nesten ti år, men som familie bodde vi der permanent i litt over fem. Vi ble voksne der. Opplevelsen var med å definere hvem vi er og har blitt, selv om det kun var de to eldste av barna som faktisk bodde der. Det er nesten slik at de tre yngste føler at de har bodd der, selv om de aldri har gjort det, forteller de.

– Hva er det beste ved å være så nært knyttet til Ungdom i Oppdrag?

– UiO er like mye en bevegelse som en organisasjon, og vi knyttes sammen av visjon, relasjoner og verdier. Dette gjør at det er rom for mange.

Andreas forteller at det er kort vei mellom visjon og handling i UiO, og at de prøver å gjøre det Gud forteller dem. Flertallet av de som jobber der er unge i alderen 20-25.

– Fordi ingen av oss har lønn, så er vi veldig motiverte. Slik blir UIO et slags «skjebnefellesskap» hvor man er i samme båt. Det skaper et spesielt samhold, forteller Andreas.

Et kristent land

– Hvordan er det å være idealist og bo i et materielt land som Norge?

– Det kan selvsagt være utfordrende, men dette er ikke noe vi fokuserer så mye på. Velsignelsen ved å bo i Norge er betydelig større enn utfordringene, mener Andreas.

Han tror at vi i Norge må erkjenne at landet vi bor i er et veldig kristent land i form av verdier og tankesett.

– Landet er dypt fundert på kristne verdier, mye mer enn vi er klar over. Likevel må vi som er aktive kristne forstå at vi er en minoritet. I Bibelen står det om jødene som ble tatt til fange i Babylon i 70 år. De befant seg på fiendtlig territorium og lurte på hva de skulle gjøre der. Svaret fra Gud var dette: få røtter, be for byen, invester, få barn og frem byens velferd.

Åsne og Andreas omtaler seg selv som «profesjonelle kristne». De jobber med misjon på full tid og har bodd i et hus knyttet til UIO. Etter at de kjøpte hus for noen år siden har de bodd i et vanlig nabolag med vanlige naboer.

– Alle der vet at vi jobber på Grimerud. Vår utfordring er å bygge relasjoner med dem, men realiteten er at vi er travle og at de er travle, sier de.

Som familie har de regler for hvor mange døgn Andreas kan reise i løpet av en måned. Å balansere et misjonærliv med et musikerliv har vært krevende i perioder.

Lett å bli «fanget»

– Hva er deres råd til unge par som vil inn i misjonsarbeid?

– Vi tenker at det er viktig å være målrettet. Utdanning er alltid bra, så fremt den tar en i riktig retning i forhold til det Gud kaller en til. Vi møter mange unge mennesker med misjonskall, men ikke alle blir misjonærer etter endt utdanning. Vi forsøker å lage broer mellom norsk menighetsliv og mulige misjonstjenester i andre land. Av og til lykkes vi, andre ganger ikke. Det er lett å bli «fanget» i materialismen og bekymringene, særlig når man etter endt utdanningsløp sitter med stort studielån, leilighet, forpliktelser og barn. Å skulle begynne å arbeide i UIO og forholde seg til vårt «lønnssystem» etter endt utdanning kan være krevende, men vår erfaring er at de som jobber målrettet og bevisst ofte klarer det. De fleste av våre misjonærer er ektepar med barn, ikke unge mennesker i begynnelsen av tyveårene. Våre misjonærer har en gjennomsnittlig tjenestetid ute på nærmere ti år, noe som viser at UIO ikke bare er korttidsmisjon. I dag følger vi opp nesten 140 langtidsmisjonærer, opplyser Andreas.

– Når dere ser dere tilbake, er det noe dere som ektefolk ville gjort annerledes?

– Egentlig ikke. I det store og hele ville vi nok gjort det samme.