Kalt til noe mer enn å være seg selv
Det ville være umulig å opprettholde et moderne kongehus hvis de kongelige kunne oppføre seg som vanlige folk.
Oppmerksomheten rundt hertuginne Meghan og prins Harry den siste drøye uken illustrerer dilemmaet mellom plikt, eller kall, og individuell frihet.
Deler av samtalen de to hadde med Oprah Winfrey, står som en skarp kontrast til det dronning Elizabeth har viet sitt liv til å bygge og opprettholde.
Annonse
Vi reagerer instinktivt når vi hører at Meghan måtte levere fra seg pass og bilnøkler og at hun ikke var fri til å spise lunsj med vennene sine når hun selv ville det. Sånn kan det vel ikke være meningen at noen skal leve. En slik umyndiggjøring virker helt utålelig.
Men nettopp det å oppgi noe av sin egen frihet er fundamentalt for kongelige. Det ville være umulig å opprettholde et moderne kongehus hvis de kongelige kunne oppføre seg som vanlige folk.
Om det var Meghan selv som burde ha forstått dette, om det var Harry som burde ha forberedt henne bedre eller om ansvaret hører hjemme andre steder, vet vi lite om.
Trangen til å mene noe om andre menneskers liv, til å gjøre oss selv til hverandres dommere, er uansett ikke noe vi bør gi mer næring enn høyst nødvendig.
For prins Harry, som har vokst opp i dette systemet, er rammebetingelsene godt kjent. For enhver som kommer utenfra og gifter seg inn i en kongelig familie, er læringskurven antakelig lengre og brattere enn de fleste av oss kan forestille seg.
For her må man leve med en viss avstand til vanlige folks liv, samtidig som man har en livslang forpliktelse til å være folkets tjenere.
I Netflix-serien The Crown møter vi mot slutten av den første sesongen den da nokså nykronede dronningen om bord i et fly. Hun skal på rundreise til de ulike delene av det britiske imperiet. Ansvaret hviler tungt på skuldrene til kvinnen som arvet tronen allerede da hun var midt i 20-årene.
Statsminister Winston Churchill er selve læremesteren for den unge dronningen. Den eldre mannen behandler henne ærbødig, samtidig som han ønsker å hjelpe henne inn i rollen hun har blitt tildelt. De har en intens samtale hvor Churchill forteller om kontakten han hadde med dronningens avdøde far.
Annonse
Så er det han gir henne et råd som vel må være den ultimate motsetningen til vår tids betoning av individuell frihet. «La dem aldri se den virkelige Elizabeth Windsor», sier han til dronningen som følger nøye med på det han sier.
Han oppfordrer henne til å ikke la folk se at det å bære dronningmakten ofte kan være tungt. Fremfor å eksponere sine egne følelser, er rollen hennes å la folk gjennom hennes gjerning få betrakte «det evige». Intet mindre.
Gjennom serien sier dronning Elizabeth i private sammenhenger flere ganger at hun for sin egen del gjerne skulle ha sluppet unna ansvaret som følger med rollen. Hun ble som kjent dronning fordi hennes onkel i sin tid abdiserte og gjorde hennes far til konge.
Hun kunne huske tiden fra før hun ble tronarving. Men kronen landet etter hvert på hennes hode, og hun har viet sitt liv til å ta det ansvaret som følger med.
Mer enn en gang har jeg tenkt på forbindelsen mellom det dronning Elizabeth i serien omtaler som plikten, og det en i kristen sammenheng gjerne vil omtale som kall.
Det handler om noe mer enn den enkelte av oss. Det handler om en forpliktelse, et ansvar, overfor noe større. Noe som er viktigere enn den enkeltes behov der og da.
Både kall og plikt kan føres ut i det sykelige. Til tider kan vi få inntrykk av at pliktfølelsen hos enkelte i kongefamilien er så sterk at den driver folk til vanvidd og ødelegger relasjoner. Og ingen av oss har grunnlag for å fastslå nøyaktig hvor rollen ble for vanskelig for Meghan og Harry.
Men selve det å oppgi noe av sin egen frihet for å tjene en høyere autoritet, det er egenskaper vi trenger å snakke mer om i en individualisert tid.
Annonse
For en kongelig er forpliktelsen overfor folket den høyeste autoriteten. For en kristen er ærbødigheten overfor Gud kallets grunnlag. Blind lydighet kan føre på veier, også i kristne sammenhenger.
Når kallsbevisstheten glir over i fanatisme, er det alvorlig fare på ferde. Men selve det å være drevet at et høyere kall, er ikke noe vi skal ta lett på eller snakke flåsete om.
En av dronning Elizabeths viktige egenskaper er evnen til ikke å forsvare seg offentlig, til å være stille. Det kan høres enkelt ut. Det er det nok slett ikke.
Derimot kan det nok oppleves ganske brutalt. For det ligger i den kongelige rolleforståelsen at man ikke kan gå inn i alle debatter. Og man må øve seg i å tåle det man opplever som urett.
Det innebærer ikke at man må tåle alt, eller at man aldri kan tale sin egen sak. Men det innebærer at man aksepterer å få sin egen frihet innskrenket for å tjene et høyere mål. Dypest sett er det noe av dette tjenende lederskap handler om.
