Kampen for å nå 61 mandater

Høyresiden vant vårens valg med god margin. Netanyahus Likud, med tradisjonelle støttepartier, fikk 65 av 120 representanter i nasjonalforsamlingen. Men da regjeringen skulle formes, viste det seg at partileder Avigdor Lieberman ikke var villig til å bidra med de fem mandatene som partiet hans Yisrael Beiteinu hadde oppnådd.

Yisrael Beiteinu har tradisjonelt vært de russiske jødenes parti, men oppslutningen har gått jevnt nedover de siste årene. Yngre russisktalende jøder er ikke like opptatt som foreldrene av å ha et eget parti, og «ut av det blå» bestemte derfor Lieberman seg for å gjøre kampen for sekulære verdier til en ny fanesak.

Han nektet å ta del i en regjering som ville gi store innrømmelser overfor de religiøse partiene, og dermed mistet Netanyahu sitt flertall. Resultatet ble oppløsning av nasjonalforsamlingen Knesset og utskriving av nyvalg 17. september.

Forent mot Bibi

Amitai Segal er en av Israels ledende politiske journalister, med fartstid både i storavisen Yediot Ahronot og Channel 12 News. Til Dagen sier han at den politiske situasjonen i Israel nå er mer unik og spennende enn han kan huske.

– Lieberman har vært hatet av sentrums- og venstrevelgere, men han er nå plutselig blitt en favoritt blant mange av disse. 200.000 velgere i sentrum og på venstresiden vurderer å gi sin stemme til bosetteren Lieberman. Hva skyldes dette? Ene og alene at han la kjepper i hjulene for Netanyahu, sier Segal.

Han viser også til at da De Blåhvite ble stiftet ved årskiftet, gikk det bare uker før over en million velgere sa de ville stemme på partiet.

– Det var ikke Benny Gantz eller de andre frontfigurene de var tiltrukket av. De ønsket å stemme mot Bibi, sier Segal, og bruker kallenavnet på Netanyahu.

Den nasjonale leiren

Den første gangen høyrepartiet Likud fikk regjeringsmakt var i 1977. Inntil da hadde venstresiden bestemt det meste i Israel.

– Menachem Begin gjorde det kunststykke å lokke de ultraortodokse partiene over fra venstresiden til høyresiden. Han fikk også med seg de nasjonalreligiøse, og han kalte alliansen for «den nasjonale leiren», sier Segal.

19 år senere vant Benjamin Netanyahu valget ved å bygge på det Begin hadde gjort. Han samlet igjen alliansen mellom Likud og de religiøse partiene, og han fikk i tillegg med seg de nyankomne russiske jødene. Han kalte samarbeidet for «den naturlige alliansen».

– En million russisktalende jøder ankom Israel på 90-tallet. De var alt annet enn religiøse. Mange satte pris på bacon til frokosten og bilturer på sabbaten, men de var samtidig svært bevisste på at de var jøder. Selv om de hadde mange felles verdier med sentrum og venstresiden, appellerte høyresidens fokus på sikkerhet og nasjonalfølelse til dem, sier Segal.

Minoritetenes majoritet

Netanyahus allianse dannet det mange har kalt for «minoritetenes majoritet», der ganske ulike minoritetsgrupper støttet hverandre.

De ultraortodokse fryktet at den sekulære eliten skulle endre «status quo» i forholdet mellom stat og religion. De nasjonalreligiøse fryktet at en venstreregjering ville fjerne et jødisk nærvær i territoriene (Vestbredden og Gaza), mens flertallet av Likuds velgere var jøder med bakgrunn i land som Irak og Marokko. De hadde flyktet fra en minoritetstilværelse i arabiske land til Israel, hvor de opplevde seg som annenrangs borgere i forhold til de askenasiske jødene fra Europa.

– Inn i denne grupperingen passet de russiske jødene som hånd i hanske, sier Segal.

Nå er situasjonen den at de russiske jødene ikke lenger nødvendigvis føler seg som en minortitet lenger.

Vinner på sikkerhet

Segal understreker at begrepene «venstre» og «høyre» ikke betyr det samme i israelsk politikk som i andre land.

– De ultraortodokse partiene hører i Israel hjemme på høyresiden, men deler av partiprogrammene deres er nærmest sosialistisk, med en sterk vektlegging av omfordeling og sosiale tiltak. Likeledes er mange av lederne på venstresiden sterke tilhengere av det frie markedet, sier Segal.

Han peker at saker tilknyttet sikkerhetsspørsmål og forholdet til palestinerne i større grad definerer høyre- og venstresiden. Skillelinjene er imidlertid i ferd med å vaskes ut, all den tid Benny Gantz og De Blåhvite gjentatte ganger har anklaget Netanyahu for å være for svak i sin respons på rakettangrep og terror.

– Men uansett har Netanyahu en fordel så lenge den offentlige samtalen handler om sikkerhet. Ingen har mer erfaring med storpolitikk og diplomati enn han. Dersom valgkampen dreier seg om Iran og Gaza, vinner Netanyahu, tror Segal.

Opposisjonens håp ligger i at innenrikspolitiske saker kommer på banen.

– Forholdet mellom stat og religion er en slik sak. Det er en såkalt «splittesak» som kan åpne opp nye samarbeidskoalisjoner, sier han.

Vanligvis har en tenkt at flertalet av de sekulære hører hjemme på venstresiden, men Segal understreker aty også flertallet av Likuds velgere er positive til offentlig transport og matservering på sabbaten, samt sivil ekteskapsinngåelse.

Samlingsregjering

Avigdor Lieberman omtales som den nye kongemakeren i Israel, men han har gjort det klart at han kun vil støtte en samlingsregjering basert på De Blåhvite og Likud, samt hans eget Yisrael Beiteinu.

Samtidig har Netanyahu og Gantz utelukket å sitte i regjering med hverandre. De Blåhvite har imidlertid åpnet opp for en samlingsregjering med Likud – dersom Netanyahu skiftes ut. Kilder sier at De Blåhvite vil foretrekke Knesset-president Yuli Edelstein som Likudleder.

Som et mottrekk er de 40 øverste på Likuds liste blitt bedt om å skrive under på at de ikke vil fjerne Netanyahu etter valget.

Sikres immunitet

Segal sier at Netanyahu nå setter alt inn på å nå det «magiske mandattallet» 61. Så langt viser målingene at han mangler noen mandater, men Segal advarer mot å undervurdere Netanyahus evne til å komme tilbake.

– Dersom han får flertall i Knesset er han sikret regjeringsmakt og immunitet for rettsforfølgelse ut perioden, sier han.

– Ved et flertall på bare én eller to mandater, er det ikke en fare for at noen representanter vil la seg lokke over til opposisjonen eller la være å stemme for immunitet?

– Jeg tviler på det. I en høyreregjering har de taket på Netanyahu og kan nærmest be om hva de vil. Et eksempel er Naftali Bennett, tidligere leder av Jødisk Hjem. Han er nå bare fjerdekandidat i Yamina, men han kommer til å forlange en god ministerpost – og han vil få den. I en fellesregjering, støttet av rundt 100 representanter, vil han måtte nøye seg med å være viseminister.

– Hva skjer dersom Netanyahu ikke oppnår flertall?

– Da må han enten gå av og se rettsvesenet inn i øynene, eller han kan søke et samarbeid over midten. Det er nærmest umulig å spå hva som vil skje, og det er det som gjør dette valget så spennende, sier kommentatoren.

Israelsk høyesterett nekter høyreekstremister å stille til valg

Blir han Israels nye kongemaker?

Israels arabiske velgere ønsker reell innflytelseViktigste saker for arabiske velgere