Kampen startet da sønnen hennes forsvant

Nær 10.000 mennesker har forsvunnet sporløst i Kashmir i India siden 1989. Sønnen til årets Raftoprisvinner, Parveena Ahangar, er en av dem.

– Vi ble vekket klokken tre om natten 18. august 1990 av at de militære kom hjem til oss og krevde å få ham med seg. Han var bare 16 år gammel og nettopp ferdig med ungdomsskolen, forteller Ahangar.

Denne helgen var Parveena Ahangar i Bergen for å motta årets Raftopris. Hun deler prisen med advokaten Imroz Parvez. Sammen har de kjempet en årelang kamp for sivilbefolkningens rettigheter i delstaten Jammu og Kashmir i det nordlige India.

Folket i dette konfliktherjede området lever i en hverdag preget av overvåkning, tortur, forsvinninger, rettsløshet og en økende militarisering.

Resultatløs leting

Prisvinnerne tar i mot pressen til intervjuer på Raftohuset i Bergen. Parveena Ahangar sitter iført en vakker sari og svarer tålmodig på spørsmål, men hun virker sliten. Det skyldes ikke bare tidsforskjellen mellom India og Norge. Det er vondt å fortelle om sønnen hun mistet, selv om det er 27 år siden det skjedde.

– En del av meg tror fortsatt at han skal komme hjem en dag, sa hun til Bistandsaktuelt i 2013.

Ahangar forteller at hun gikk til politiet og etterlyste sønnen, da han ikke kom hjem. Der ble hun fortalt at han var på sykehuset, men dette stemte ikke.

Hun prøvde så å gå rettens vei og hun kontaktet en rekke politikere for å be om hjelp. Ingen ting lyktes. Sammen med ektemannen og broren fortsatte hun å lete.

– Til slutt sa jeg til min mann at han måtte gå tilbake på jobb og arbeide, så skulle jeg som er mor fortsette å lete etter barnet mitt.

Halve enker

I sin fortvilelse begynte Ahangar å samle kvinner som hadde opplevd lignende forsvinninger hjemme hos seg. Senere fortsatte de å samles i en offentlig park til stillferdige protester. Her samles de fortsatt den 10. i hver måned.

– Alle som deltar i disse protestene har opplevd at ektemenn, sønner og brødre er blitt bortført, sier Ahangar, som er grunnlegger av organisasjonen Association og Parents of Disappeared Persons.

Advokaten Imroz Parvez beskriver bortføringene som terror uten ende.

– Når en person blir drept, får du en avslutning, en grav å gå til. Her går familiene og leter og leter. De får aldri visshet om hva som har skjedd.

Bortføringene sprer ikke bare frykt, men struper også familienes økonomi når fedre og forsørgere forsvinner. I tillegg kommer konene i en umulig situasjon. De omtales som halve enker. Fordi det ikke kan bekreftes at mannen er død, får de ikke arv.

Straffes ikke

Parvez forklarer at en unntakslov gir de militære i Jammu og Kashmir immunitet. De kan ikke straffeforfølges uten at sentralmyndighetene gir spesiell tillatelse, og slik tillatelse gis svært sjelden.

På alle de årene han har jobbet med forsvinningssaker, har han ikke lyktes å føre en eneste til seier gjennom rettssystemet. Ingen overgripere er blitt straffet. Heller ikke de som tok Ahangars sønn, til tross for at navnene deres er allment kjent.

– Likevel har det en verdi å forsøke å få sakene opp for retten, sier han.

– Når vi anmelder sakene, sender vi et signal til overgriperne. Det er viktig for å dokumentere hva som skjer, og det gir oss moralsk legitimitet så vi kan søke støtte hos internasjonale institusjoner, sier han om hvorfor han ikke gir seg.

– Til stor inspirasjon

Begge prisvinnerne uttrykker stor glede over Raftoprisen.

– Jeg ble veldig glad. Denne nyheten vil bli spredt alle steder, sier Parveena Ahangar.

– Prisen er til stor inspirasjon, for den viser at noen bryr seg om vår kamp, sier Imroz Parvez.

– Den gir oss synlighet og en viss sikkerhet, og den sender et signal til indiske myndigheter.