FRA KRF TIL PDK: Marita Moltus og Elisabeth Leirguls overgang til PDK illustrerer det som kan bli en økende hodepine for KrF fremover, skriver Tarjei Gilje.

Kan bli skjebnesvangert for KrF

Hvis disse velgerne opplever at KrF tar dem for gitt og ikke vegrer seg for å provosere dem, bidrar nok det til å svekke lojaliteten betydelig.

Publisert Sist oppdatert
KOMMENTAR: Denne kommentaren er skrevet av Tarjei Gilje, redaktør i Dagen. Foto: Dagen

I Bergens Tidende sier jusprofessor og valgekspert Johan Giertsen fredag at PDK vil trenge mellom 1.500 og 2.000 stemmer for å bli representert i Bergen bystyre etter valget neste høst. De fikk 525 stemmer ved valget i 2015. Ved det valget stod både Marita Moltu og Elisabeth Leirgul på KrFs liste. Når disse to nå skal representere PDK er det ikke usannsynlig at de kan tiltrekke seg drøyt 1.000 stemmer i Bergen. Moltu har i mange år tilhørt Credokirken, tidligere Levende Ord, og står sterkt i menigheten der. Trosbevegelsen har tradisjonelt vært det kanskje mest entydig borgerlig orienterte miljøet i Kristen-Norge. I tillegg har høyresiden i KrF støtte fra andre miljø både i den bergenske frikirkeligheten og i bedehusland.

Kristelig Folkepartis velgere er som kjent en sammensatt gruppe når det gjelder plassering på den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. Den mest borgerlige fløyen har hatt en tendens til å overvurdere sin egen styrke. Men nå blir det stadig mer aktuelt å spørre om sentrum/venstre-fløyen har undervurdert kraften i de mer borgelige KrF-velgernes misnøye. For det finnes fortsatt velgergrupper som opplever endringene i synet på familien og ekteskapet som så grunnleggende at dette i stor grad påvirker deres politiske stemmegivning.

Mange av de mest betente politiske debattene i dag er forbundet med private forhold, som ekteskapsinngåelser og hvem som skal få hjelp til å bli foreldre. I disse sakene er det følelsesmessige engasjementet sterkt. Da er det ikke uten videre nok å ha de beste prinsipielle argumentene for å vinne frem. Hvem man sympatiserer med har også stor betydning.

Geir Jørgen Bekkevold tenkte det neppe først og fremst som en politisk markering da han viet Mona Høvset og Louise-Hill Vegsund. Og i et parti som legger stor vekt på samvittighetsfrihet, vil også Bekkevold kunne påberope seg frihet til å følge sin egen samvittighet. Vi kommer likevel ikke bort fra at Bekkevolds opptreden kom til å bli vurdert i et politisk lys. En slik vurdering er naturlig, gitt at KrF, som det eneste partiet på Stortinget, fortsatt er motstander av den gjeldende ekteskapsloven. Og ikke bare dét, Bekkevold er den i KrFs stortingsgruppe som har særlig ansvar for å fronte partiets familiepolitikk. Dermed blir saken satt ekstra på spissen, politisk sett.

Det er ikke uvanlig at pressen omtaler situasjoner hvor politikere opptrer i strid med eget partiprogram. Det bør pressen gjøre. Politikere må også få følge sin samvittighet, men de må samtidig tenke over eventuelle konflikter med det programmet de er innvalgt for å forfekte og forsvare.

Vi må anta at både Bekkevold selv og partiledelsen visste at en del velgere ville bli provosert av hans deltakelse i vielsen. Kanskje har de tenkt at vigselen var en personlig og ikke en politisk handling, og at de ikke ville vurdere hvilke politiske utslag den ville gi.

Men en vigsel er per definisjon ikke bare en privatsak, og det ville være naivt å tro at den ikke ville skape reaksjoner. Minst like sannsynlig er det derfor at man fra sentralt KrF-hold vurderte at de man kan leve med den uroen som ville komme. Det er denne vurderingen som bør gjennomgås nøyere.

Skal KrF være mer teologisk konservative enn Den norske kirke? Hvor i norsk kristenhet skal KrF ha sitt tyngdepunkt? Det er ingen tvil om at Kristelig Folkeparti i sin tid oppstod på Vestlandet, og med mennesker som hadde tilknytning til bedehusbevegelsen i sentrale roller. Men mye har skjedd siden den gangen, og Kristen-Norge er allerede annerledes sammensatt enn på 1930-tallet. Men likevel:

I dagens situasjon har KrF ingen velgere å miste. I Bergen er partiets bystyregruppe nå halvert. Og det er ikke opplagt hvordan partiet skal vinne tilbake de velgerne Moltu og Leirgul antakelig tar med seg til PDK. Borgerlige kristne velgere bør nok tenke nøye gjennom om PDK faktisk gir dem sterkere politisk gjennomslag enn fortsatt deltakelse i KrF tross alt vil gi. Men KrF bør også tenke gjennom om de har undervurdert viktige velgergruppers forventninger til at KrF skal være et annerledes parti. Hvis disse velgerne opplever at KrF tar dem for gitt og ikke vegrer seg for å provosere dem, bidrar nok det til å svekke lojaliteten betydelig.

Powered by Labrador CMS