Kan man velge Jesus?

Den karakteristiske grå murbygningen som huser NLA Høgskolen Sandviken ligger litt inneklemt i et område dominert av boligblokker. Bare en liten stund til skal akademikere og studenter svirre i gangene her.

På den andre siden av Bergen sentrum tar nemlig «et av Norges smarteste studiebygg» form, i NRKs gamle lokaler på Minde. Dit skal førsteamanuensis Gunnar Innerdal og kollegiet være på plass om et par-tre års tid, hvis alt går etter planen.

Fri vilje

Enn så lenge ser det ikke ut til at lokalitetene plager akademikeren der han sitter under svakt gulnede bokhyller fullastet med bøker og permer, og med påfallende blomstrete gardiner bak seg.

På PC-skjermen er søndagens prekentekst hentet opp, og den som har en viss fartstid i grenselandet mellom bibeltekster og filosofi vil fort se at den blant annet handler om to ting: Menneskets evne til å velge fritt, og bønnens makt til å påvirke historiens gang.

Kort sammenfattet: Jesus, som altså er Gud, sier at han har bedt til sin Far om at Peters tro ikke måtte svikte. Samtidig forutsier han tilsynelatende at Peter kommer til å både svikte og å vende om.

Indre dialog

Var det allerede bestemt at Peter skulle svikte? Hvis han ikke hadde noe valg, kunne han da lastes?

– Teksten er et fint eksempel på grunnforholdet om spørsmålet mellom Guds allmakt og hans frihet på den ene siden, og menneskers frihet på den andre, oppsummerer teologen.

I tillegg peker han på at det er enda mer paradoksalt at leseren blir vitne til en indre dialog i treenigheten, idet Jesus ber til sin Far.

Men hvis man så forventet seg en grei redegjørelse for hvordan de to, eller de tre, forholder seg til hverandre, vel, da blir man skuffet.

– Det er jo til syvende og sist et paradoks. Det er et av disse spørsmålene som det ikke er så lett å finne et helhetlig systematisk svar på. Det er som bønn. Vi får vite at Gud vet hva vi ber om før vi ber, og at hans vilje vil skje. Men så skal vi også be.

Så fritt som en kan

Innerdal løfter blikket mot takplatene i Sandviken-bygget mens han snakker. Han er ikke redd for paradokser. Bedre å omfavne dem enn å skygge banen.

– Hvis vi tenker over det så har det kanskje ikke så mye å si for hvordan vi lever livene våre om alt er forutbestemt eller ikke? Vi må jo uansett forholde oss til livet vårt som det er, og som kristne må vi forholde oss til det Bibelen sier om Gud, sier han, og spissformulerer:

– Så trenger vi kanskje ikke vite hvor frie vi egentlig er, for å kunne leve så fritt som vi kan?

Stor debatt

Spørsmålet om menneskets frie vilje tvinger seg inn i alt fra lov og rett til synet på menneskeverd. Det er lett å være likegyldig til en filosofisk debatt, men idet en massemorder skal vurderes for tilregnelighet rykker spørsmålet plutselig veldig nær.

Menneskets frie vilje ser nesten ut til å bli tvunget inn i et hjørne av en samtid som er lite villig til å vurdere noe annet enn det materielle som virkelig. Hvis alt er materie så er det ikke lett å finne argumenter for en sjel eller et indre menneske som tar frie valg.

Og hvis mennesket ikke tar sine valg på fritt grunnlag, kan det da lastes for sine handlinger? Det er ikke noe «meg» der til å ta skylden, så og si.

Idet bibeltekstene trekkes inn, får spørsmålet plutselig evige dimensjoner. Nærmest trivielle valg får tilsynelatende evig betydning. Spørsmålet om fri vilje og forutbestemthet, eller predestinasjon, har vært en gullgruve om en regner i antall timer teologer har brukt på det.

Ikke vår vilje

Men, til å være et spørsmål som har opptatt teologer og filosofer i to sammenhengende tusenår, er evangeliene forsvinnende lite interessert i menneskers frie vilje. Hvis det er snakk om en vilje i Det nye testamentet, så er det stort sett Guds, poengterer Innerdal.

– Det er det tekstene er opptatt av først og fremst. De har ikke så mange betraktninger rundt hvilken status menneskers vilje har. Det Gud vil, det skjer. Men det er jo mye diskusjon om det opp gjennom teologihistorien.

Heller ikke vårt valg

I spørsmålet om menneskers frie vilje, betegner Innerdal seg som en klar tilhenger Martin Luther, den tyske munken som revolusjonerte vestlig kristenhet. Han var også glad i paradokser, nemlig.

Når det kommer til frelse i luthersk tenkning, så har menneskets vilje, fri eller ikke, ingenting å stille opp med. De lutherske bekjennelsesskriftene slår det fast med all mulig presisjon: Frelsen avhenger ikke av menneskers valg.

– Samtidig skjer det jo noe med oss. Og vi opplever det kanskje som at vi gjør eller velger noe, men siden frelsen er helt fri så er det ikke vårt valg som har sørget for den, sier Innerdal.

Et tøft spørsmål

Mennesket kan altså ikke hjelpe til i spørsmålet om sin frelse. Men hva med fortapelsen? Er den også forordnet av Gud? Spørsmålet blir noen ganger utformet som enkel eller dobbel predestinasjon.

– Dette diskuteres av lutherske teologer, og Luther er kanskje litt uenig med seg selv. Jeg heier på de luther-tekstene der forutbestemmelsen er mest enkel. Er vi frelst så er det ved Guds nåde, blir vi ikke så er det ikke Guds skyld.

– Det er noe som smaker litt rart ved fortapelsen, særlig hvis vi ikke har fri vilje?

– Det smaker rart om vi tenker filosofisk på det og skal ha et systematisk svar. Det er det som er litt av poenget, at en nettopp ikke vil gi det svaret. Det er viktigere å understreke at frelsen er Guds verk, at nåden er nåde.

Grader av frihet

Men hva med alt Bibelen sier om at mennesker kan ta gode valg og leve radikalt? Trengs det ikke litt fri vilje for å velge å elske sin neste?

Jo. For det er ikke slik at Martin Luther gjorde slutt på alt som heter fri vilje, i sitt teologiske arbeid. Mennesket er ikke nødt til å gjøre som det gjør.

– En snakker tvert imot mye om friheten til å velge i alle andre livsforhold, og at vi har ansvar og reelle valg.

– Men, legger han til; litt bestemt, men med et smil:

– Bare ikke i det å frelse oss selv.