– Kan organisere oss til vi blir blå i trynet, men det er nytt liv som må til

I dag styres de fleste lokalmenighetene i Den norske kirke av hvert sitt menighetsråd. I framtiden kan det bli slutt på at hver bygd og bydel i Norge har sitt eget kirkelige styringsorgan.

De siste 15 årene har det vært en rekke prøveprosjekter der flere sogn har gått sammen i et felles menighetsråd. En høringsrunde om å gjøre ordningen permanent avsluttes 1. september.

Går neppe tilbake

Eidsberg menighetsråd i Indre Østfold har prøvd ut modellen de siste seks årene. Bjørn Solberg leder rådet. Han håper samarbeidet blir permanent.

– Jeg ser ikke for meg at vi går tilbake til den gamle ordningen, sier han.

Solberg har også fartstid fra Mysen menighetsråd fra forrige århundre, og allerede den gangen dukket spørsmålet opp: Er det mulig å klare seg med ett menighetsråd i stedet for fire?

Kirkene ligger nemlig ikke langt fra hverandre i dette området. Fra Mysen til de andre kirkene er det bare fem-seks kilometer.

– Lokalpatriotismen lever tross små avstander, konstaterer Solberg.

Men andre hensyn ble sterkere: Det var ikke enkelt å få folk til å sitte i menighetsrådene, og de ansatte jobber i alle fire sognene.

Flere hundre lederjobber blir borte når kirken omorganiseres

Sitter på store verdier

I Eidsberg landet de på en prøveordning: Felles menighetsråd for de fire sognene Mysen, Hærland, Trømborg og Eidsberg. Tross svært ulike medlemstall, har hvert sogn like mange medlemmer i rådet.

Og da rører vi ved noe av de aller helligste i den norske kirkeordningen: Sognet som grunnenhet og juridisk størrelse. Å slå sammen menighetsråd er nemlig ikke det samme som å slå sammen sogn.

Sognet er den rettslige størrelsen i lokalkirken. Sognet eier normalt kirken på stedet. Mange sogn sitter i tillegg på verdier i form av bygninger, fond eller stiftelser. Å gi fra seg råderetten over dette, sitter langt inne hos mange.

– Det har ikke vært stemning for å slå sammen sognene, sier Solberg.

– Hvorfor ikke?

– Det har delvis med økonomiske verdier å gjøre. Og så har vi Eidsberg kirke, som er en middelalderkirke og det spesielle forholdet folk i bygda har til den.

Om erfaringene med felles menighetsråd sier Solberg at de er jevnt over gode. Menighetsrådet har et overordnet ansvar for kirkelivet i de fire sognene, mens hver kirke har sin menighetskomité som tar seg av praktiske oppgaver i gudstjenestelivet.

Fram til 2020 var Eidsberg egen kommune. Da var det sammenslåtte menighetsrådet og det kirkelige fellesrådet ett og samme organ. Dette har forandret seg etter etableringen av storkommunen Indre Østfold med fire ganger så mange innbyggere som gamle Eidsberg.

Jobber med oppgavefordelingen

– Ser du svakheter med at fire sokn har et felles menighetsråd?

– En liten praktisk svakhet er at menighetsrådet ikke får nummer i Brønnøysund-registrene. Det er soknet som er juridisk enhet, ikke menighetsrådet. En annen utfordring er kompetansefordelingen mellom de lokale kirkekomitéene og menighetsrådet, sier Solberg.

Slik kan kirken få én arbeidsgiver

Det er ikke alltid innlysende hvem som skal ta seg av hva. Solberg sier de har jobbet med dette. Oppgavefordelingen er mye tydeligere enn da de startet.

– Kan menighetsrådet disponere penger som kirkekomiteen mener hører til i soknet? Det er ikke så lett å gjøre selv om man har en formell rett, sier lederen i menighetsrådet.

Gikk tilbake til det gamle

Vi forflytter oss 17 mil nordover langs Glomma, nærmere bestemt til Åsnes kommune mellom Kongsvinger og Elverum. Her er det seks kirker med like mange sogn. I den nordre del av kommunen gikk tre sokn i 2006 sammen i ett menighetsråd.

Prøveordningen varte i sju år. Nå har Åsnes, Gjesåsen og Åsnes Finnskog igjen hvert sitt menighetsråd. Sistnevnte ligger rundt tre mil fra de to andre.

Lederen i Åsnes menighetsråd, Ann Kristin Botten Øwre, har liten tro på at de slår seg sammen igjen.

– Vi samarbeider fortsatt godt med de som var med i prøveordningen, blant annet med felles menighetsblad og gjennom det at vi eier skog sammen. Utbyttet av kirkeskogen deles mellom de tre sognene og vi tvinges dermed ikke til sammenslåing av økonomiske årsaker, sier hun.

De tre andre sognene i Åsnes har fortsatt felles menighetsråd – Hof menighetsråd.

Hof og Arneberg kirker ligger bare fire kilometer fra hverandre på hver sin side av Glomma. Den tredje samarbeidspartneren, Hof Finnskog menighet, ligger tre mil unna – ikke langt fra svenskegrensen.

Gunnar Gjevre leder rådet.

– Hva har vært viktig i denne prosessen?

– Å gi rom for at alle skal bli sett og hørt. Innenfor vårt område er det fortsatt en følelse av «upstairs and downstairs». Storgårdene på flatbygda har en annen historie og identitet enn husmannsplassene på skogen. Ingen skal kjenne på underlegenhet når vi organiserer menighetslivet. Vi har også funnet en økonomisk fordelingsnøkkel, som avspeiler styrkeforholdet i medlemsmassen i de tre sokne, svarer Gjerve.

I Bygde-Norge har folk flest fortsatt sterk tilhørighet til kirkebygget, som gjerne har en spesiell historie. Arneberg kirke ble bygget etter en tragisk hendelse i 1871 da tre ungdommer druknet i Glomma på vei til konfirmasjonsgudstjeneste i Hof kirke. På østsiden av elva reiste bygdefolket en kirke for å hindre at en slik ulykke skulle gjenta seg.

– Kirkebygningenes historie sitter i kroppen på folk. Det skal vi ha respekt for, samtidig som vi må finne ordninger som er tilpasset dagens virkelighet. Færre og færre engasjerer seg i det lokale menighetslivet.

– Er felles menighetsråd det som må til for å rekruttere folk til denne typen lederoppgaver i framtiden?

– Ja, men på sikt er det ikke tilstrekkelig. Vi merker i våre egne menigheter at de kirkeaktive blir eldre. Tilveksten nedenfra er for liten til at det kan være livskraftig på sikt, sier Gjevre.

– Det som virkelig kunne ha hjulpet på rekruttering, var et nytt levende kristenliv med mer forkynnelse, mer diakoni og mer barnearbeid. Ting fungerer greit, men vi er sårbare når en person gir seg, sier lederen i det felles menighetsrådet.

– Til vi blir blå i trynet

Han opplever at annet frivillig arbeid blir prioritert også av kirkens medlemmer.

– Kirken er blitt et sted der folk får utført store handlinger i livet. Det åndelige livet er for dødt. Jeg sier ikke at det er dødt, men det er for dødt. Vi kan organisere oss til vi blir blå i trynet, men det er nytt liv som må til. Struktur er viktig, men livet er det viktigste, mener lederen i menighetsrådet.