Karismatikk for alle

Anmeldt:

Terje Hegertun

Nådens gaver i gjestfrihetens hus

Kirken som karismatisk og sakramentalt fellesskap

Luther forlag 2018

Htf., 270 sider

-----

Det har vært umåtelig interessant å følge Terje Hegertuns utforskning av kirkens karismatiske og sakramentale identitet. Hegertun har vært en av den norske pinsebevegelsens fremste teologiske lederskikkelser, men har samtidig utvidet horisonten. Siktemålet med denne boken er å utvikle en felles grunn, og å vise hvor sentral Den hellige ånd er for hele den kristne kirke.

Haanes, Byfuglien og Svartdahl

Det er i seg selv interessant å legge merke til at både MF-rektor Vidar L. Haanes, preses Helga Haugland Byfuglien og tv-pastor Egil Svartdahl gir boken gode skussmål på baksiden av omslaget.

Det er ikke hver dag at disse tre anbefaler samme bok. Akkurat det sier noe om den status Hegertun har opparbeidet seg gjennom sitt møysommelige arbeid med å utdype pinseidentiteten uten å gi avkall på dens egenart.

Og hele boken fremstår som et ønske om å berike og å samle, ikke å heve seg over eller å plassere seg selv ved siden av. Flere ganger peker Hegertun på hvordan karismatisk spiritualitet kan få et eksklusivt preg og bidra til fragmentering og isolering. Men han peker også på at kirken er mer enn kunnskap og ytre strukturer, og at Den hellige ånd ikke er forbeholdt visse teologiske retninger.

Tilbedelse og teologi

Et hovedpoeng er omtalen av «Ånden som det konstituerende tegnet som gjør kirken karismatisk og sakramental på samme tid». Det ligger noe veldig vakkert i tanken om en «teologi som i stor grad er formet av tilbedelse».

Selv blant kristne kan det nesten virke kleint eller i overkant intimiserende å snakke slik. Men hvilken respons er mer naturlig enn tilbedelse i møte med frelseren Jesus Kristus?

Hegertun har rett i at tilbedelse er kirkens pulsslag. Slik lyder også overskriften til et av kapitlene i boken. Når kirken blir redusert til en politisk størrelse, stilner gjerne tilbedelsen. Men i gudsmøtet kan både omvendelse og ny erkjennelse finne sted.

«Jeg ser altså etter en spiritualitet som ikke bærer datostemplets preg, og som ikke er lettkjøpt eller konsumorientert, men forankret i apostolisk tro og det budskap om frelse og hellighet som har holdt kirken levende gjennom dens lange historie», skriver Hegertun.

Karismatiske gaver

Hegertun forsøker ikke å gjøre de indrekirkelige uenighetene mindre enn de er. Han vet godt at mange pinsevenner vil rynke på nesen når de leser at han fraråder gjendåp. Og han vet godt at mange lutheranere vil synes at han er vel optimistisk når det gjelder potensialet for felles forståelse av pinsens betydning i den kristne kirke.

Det tjener Hegertun til ære at han klarer å demonstrere så genuin forståelse og respekt for andres teologiske ståsteder, samtidig som han tydelig fortsatt underbygger sin egen pinseidentitet, både gjennom teologiske analyser og gjennom flere skildringer av egne og andres åndelige erfaringer.

Hegertun påpeker at karismatiske gaver ikke må «betraktes som en spirituell raritet», men understreker at de må forstås i relasjon til troens sentrum. Her viser han til mangeårig MF-teolog Tormod Engelsvikens doktoravhandling, og skriver følgende:

«Dersom ikke kirkens karismatiske praksiser leder til en dypere kjærlighetsrelasjon til Gud, til modne relasjoner mellom de som tilhører trosfellesskapet, en følelse av enhet på tvers av kirkelige konfesjonsgrenser og et bredere sosialetisk engasjement, blir karismatikk lett uttrykk for uraffinert kraft som splitter i stedet for å samle». Her ligger det mye god formaning både til tradisjonelle lutheranere og til moderne karismatikere.

Oase og Led

En åpenbar utfordring ligger i det forholdet at karismatikere slett ikke uten videre ønsker å være sakramentale, og at de mer sakramentalt orienterte ikke ønsker å være karismatiske. Slik kan Hegertuns tanker fremstå som gode ønsker med begrenset mulighet til gjennomslag.

Den tidlige Oase-bevegelsen hadde som uttalt siktemål å berike Den norske kirkes gudstjenester med karismatiske impulser. Det viste seg vanskeligere enn først antatt.

Tilsvarende så vi senest i forbindelse med årets Led-konferanse at pinsevennenes tradisjonelle betoning av troendes dåp, også kalt voksendåp, fortsatt står som et nokså ufravikelig identitetskrav. Men samtidig har mye endret seg i norsk og vestlig kristenhet de senere tiårene. Det kan også få betydning for viljen til å orientere seg utenfor sin egen sammenheng.

Økumenisk perspektiv

Etter hvert som Hegertuns økumeniske perspektiv trer tydeligere frem, ser vi også en endring i tilnærmingen til teologisk uenighet. Vi kommer neppe unna at 1900-tallets norske protestantisme bar med seg en del eksempler på kontant avvisning av kristne søsken med ulikt teologisk ståsted.

Samtidig står kirken nå midt oppe i en stor utfordring knyttet til både indre og ytre sekularisering. Da blir det særlig viktig å fastholde kirkens åndelige egenart. Igjen er det naturlig å vise til tilbedelsen som kirkens pulsslag. Det er bare gjennom det åndelige livet, hvor Ånden åpenbarer Jesus Kristus, at ekte kristent fellesskap kan utvikles. Men hvor går så dette fellesskapets grenser?

Det vil det nok bli vanskeligere å svare på i tiden fremover. Og det virker sannsynlig at det i hvert fall skjer en endring av betoning, hvor flere blir mindre opptatt av å markere grensedragninger og mer opptatt av å betone troens sentrum.

Hegertun snakker om kirken som «et fellesskap av uenige», men erkjenner samtidig at en slik tenkning er preget av «en viss postmoderne fleksibilitet». Dette står imidlertid, mener Hegertun, ikke i veien for en fortsatt formidling av «frelseshistorien og andre teologiske kjernesannheter.»

Egen vandring

«Nådens gaver i gjestfrihetens hus» er på sett og vis en historie om Hegertuns egen åndelige og teologiske vandring. Men den er samtidig mye mer enn det. Grunnleggende tror jeg tilnærmingen mellom det karismatiske og det sakramentale er både viktig og nødvendig, særlig med utgangspunkt i tradisjonell norsk kristenhet.

Liturgi må ikke reduseres til formler og ytre rammer, og Åndens liv må ikke devalueres til stammespråk uten ordbok. Slik ligger kanskje noe av Hegertuns viktigste utfordring i å hjelpe karismatikere til å tenke mer sakramentalt og sakramentalister til å tenke mer bibelsk karismatisk. For evangeliets skyld.