Kim har banket på de fleste moskédører i Oslo Indre Øst

På Sandvika stasjon sitter Kim Anne Hiorth bak rattet i en liten rosa Fiat med soltak.

– Er du sulten, spør hun.

I en alder av 64 år er hun aktuell med debutboken «Politihjertet - Historier fra et liv i uniform». Hun har allerede fått mye oppmerksomhet for sine true crime-vitnesbyrd.

Dag og tid og Dagsavisen er blant de mange redaksjonene som har intervjuet henne, men Dagen ønsker også å høre om hvorfor hun som politikvinne i Oslo prioriterte å lære seg arabisk.

Hedret

Vel fremme parkerer Hiorth Fiaten, advarer mot glatten og inviterer inn i huset som hun deler med sin politi-ektemann. På det lyse kjøkkenet, der flere ferske blomsterbuketter kapper om oppmerksomheten, frister hun med varm banankake og kaffe.

Avsløringer fra politiets avsnitt for historiefortelling

Like før jul i fjor ble hun hedret med International Police Association World Class Police Award 2023. Nå er hun invitert til Midtøsten for å holde foredrag.

– Libanon er aktuelt. Eller andre arabisk-talende land.

Hun har blant annet vært i Egypt, Etiopia, Georgia og Turkmenistan for å fortelle om arbeidet sitt som kvinnelig politi og slå et slag for demokrati og likestilling.

Men nå foregriper vi.

Ville drive forebyggende arbeid

I 1992 begynte hun som fersk politikvinne i Ordensavdelingen på Majorstuen politistasjon. Fire år etter skiftet hun til Avdeling for organisert kriminalitet, før hun i 2009 landet i Avdeling for forebyggende arbeid.

Det var her Kim Hiorths arbeid blant minoritetskvinner tok til – samtidig med at hun begynte å pugge arabiske gloser.

Hun hadde ofte møtt kvinner med utenlandsk bakgrunn som snakket lite norsk, flere av dem etter å ha bodd lenge her til lands. Da hun spurte dem om hvorfor de ikke kunne norsk, svarte de gjerne at de hadde fått så mange barn at det ikke hadde blitt tid til språkstudier.

Hun ble urolig for utenforskapet som dette førte til: Kvinnene kunne verken ta del i arbeidslivet eller følge opp barna med skolearbeid og foreldremøter. De kunne ikke delta i samfunnsdebatten eller snakke med naboer. For ikke å snakke om å gå alene til lege og tannlege.

Hun bestemte seg for å gjøre noe med saken og gikk til sjefen sin. Ingen hadde jobbet bare med Oslos minoritetskvinner før, men hun fikk ja.

– Han sa: «Det er greit, Kim, men du må levere».

Moskédører smalt igjen

Hiorth visste ikke helt hva det ville innebære, men startet med å google registrerte trossamfunn i Oslo Indre Øst. Tanken var å finne minoritetskvinnene i de mange små og store moskeene. Da den første døren hun banket på gikk opp, sa hun:

– Hei, jeg heter Kim og er politi. Har dere noen kvinnegruppe her som jeg kan få møte?

Et høyt nei fra en mann i bønnelue og fotsid kjortel, etterfulgt av en dør som smalt igjen og mannsstemmer på innsiden som snakket arabisk, satte henne på tanken om å lære seg språket, forteller hun.

Mange kvinnesamlinger

Det er blitt mange kvinnesamlinger siden den gang. Det er det hun liker best, for da tør kvinnene å snakke og stille spørsmål, uten at mennene «demper dem».

Den første gangen hun fikk nei til å bruke moskeen, leide hun bare et kommunalt lokale i stedet. Fedre, mødre og en flokk med barn kom.

– Du har vel ordnet barnevakt, spurte fedrene Hiorth.

Hun svarte:

– Er du faren til disse fantastiske ungene? Nå har du en unik sjanse. Gå hjem og gjør noe fint med barna uten at kona di blander seg inn.

Krever for lite

Mens mennene passet barna - mange av dem for første gang - snakket Hiorth med minoritetsmødrene om å lære norsk, delta i det norske samfunnet og være en god rollemodell for barna.

Hun oppfordret dem alltid til å få sitt eget bankkort og var opptatt av at de skulle få opplæring i å bruke det.

Den norske integreringen svikter ved at samfunnet krever for lite, mener den tidligere politikvinnen.

– Vi må forlange at folk lærer norsk og får seg en jobb. Vi kan ikke tilby tolk til en som har vært 30 år i Norge.

Kan ikke velge bort likestilling

Hiorth mener at alle som søker om opphold i Norge bør begynne å jobbe etter et halvt år. Hun viser til at det er mange firma som ikke krever språkkunnskaper for å tilby arbeid.

– Jeg sier: Vær flinke, kom tidsnok og utgjør en forskjell på arbeidsplassen.

Hun har ofte møtt minoritetskvinner som ikke vet at det er likestilling i Norge.

– Men når en velger å flytte til et land med likestilling og like rettigheter for alle, kan en ikke velge det bort, slår Hiorth fast.

Gir fra seg visittkort

Hun har også møtt kvinner som blir slått og voldtatt daglig. Derfor ga hun alltid fra seg visittkort med e-postadresse og telefonnummer mot slutten av foredragene sine.

– I en gruppe på 80 forteller ingen at de har problemer, forklarer hun.

En gang fylte politikvinnen og en kollega en buss med jenter som aldri hadde fått lov til å være med på skoletur. De lot dem få oppleve et helgearrangement med lagaktiviteter og fellesskap. 70 jenter fra ungdomsskolealder til tidlig i 20-årene ble med.

– Jeg hadde glemt ørepropper, sier Hiorth og ler.

Hun forteller at de opplevde helgeturen som en suksess og inviterte til lignende arrangement flere ganger senere.

Gode samtaler

Her fikk hun de gode samtalene om hvor vanskelig det var å stå midt mellom to kulturer.

Som politi ute på byen hendte det at hun møtte minoritetsjenter iført utfordrende klær som hun visste hadde kledd seg anstendig da de gikk hjemmefra. Gjennom dialog med jentene har hun lært at mange føler seg kontrollert og overvåket fordi foreldrene vil forsikre seg om at de ikke har kjæreste før de gifter seg.

– Dette skjer i Norge nå, presiserer Hiorth

Er troende

Hun forteller at hun tror både på Gud og Jesus og har det som sitt fundament i livet. Handlingene kan tale for seg, tenker hun, og fortsetter å holde kurs der dørene åpner seg for henne, enten det er i Norge eller i andre land.

– Jeg er tilhenger av å si ting som de er og snakke på en ordentlig måte. Ordene våre kan bringe liv og de kan bringe død. Du kan trykke folk ned eller du kan løfte dem opp, sier hun.

– Du kan låne mitt håp

I blant har hun møtt mennesker som har mistet alt håp. Kanskje har de hørt at de ikke kan bli til noe siden foreldrene ødela sine egne liv. Da oppmuntrer hun ved å si noe hun har kommet på selv.

Svarte på arabisk

Arabisk-kunnskapene har kommet godt med. Kim Hiorth ble etter hvert spurt om å undervise asylsøkere og migranter som ber om opphold på voksenopplæringsskolene i Oslo.

For å få permanent opphold kreves dokumentasjon på 250 timer gjennomført norskopplæring, 75 timer med samfunnskunnskap og at en har vært selvforsørgende de siste 12 månedene.

En gang hun kom inn i en klasse med 80 elever, kledd i politiuniform. Mennene satt fremst og kvinnene bakerst, som de pleide. En mann på fremste rad sa plutselig høyt på arabisk til klassen: «Hvorfor skal vi høre på henne? Hun er kvinne», forteller Hiorth.

– Jeg snudde meg og gikk bort til ham og svarte høyt, på arabisk: «Nei, det trenger du slett ikke. Gå ut av timen min. Jeg skal sørge for at du ikke blir betalt for den».

– La ekstra vekt på like rettigheter

Deretter pekte hun i retning døren.

– Mannen ble helt satt ut, rød i ansiktet av både flauhet og sinne. Han reiste seg opp og kom mot meg i full fart. Jeg holdt en hånd mot ham for å vise at han skulle stanse og sa: «Hvis du rører meg så tilkaller jeg masse politi og du havner i trøbbel og kanskje får du ikke opphold i Norge heller».

Han stanset, frustrert, og valgte å bli i klasserommet.

– Den timen la jeg ekstra vekt på Norges Lover, like rettigheter og at kvinner og menn er likestilte.

Bærer byrdene

Kim Hiorth har ønsket å jobbe med minoritetskvinner fordi de som oftest bærer byrdene i familiene, sier hun.

– I mange kulturer er det også kvinnen som bærer æren i familien.

Da hun var på boksignering nylig, møtte hun en minoritetskvinne som lurte på om Hiorth husket henne.

– Hun sa: «I 2006 hjalp du meg så jeg ikke ble tvangsgiftet. Derfor er ikke søstrene eller kusinene mine blitt det heller».

Slikt gleder henne umåtelig.

De fleste Hiorth har fått hjulpet, møter hun imidlertid aldri igjen.

– Jeg har fått oppfylt min barndomsdrøm om å bli politi. Mamma sa alltid: «Husk å si takk. Husk å være snill. Husk å si unnskyld når du har gjort noe galt. Og husk å gjøre ting ordentlig, ikke bare når folk ser på, for da er du en øyentjener». Dette har jeg prøvd å lære videre til mine barn og barnebarn.