– Kirke og bedehus konkurrerer i samme marked

Før gikk folk på gudstjeneste i kirken og engasjerte seg i foreninger på bedehuset. Slik er det ikke lenger.

– I dag vil folk ha alt på samme sted, sier Robert Lilleaasen, førsteamanuensis ved Fjellhaug internasjonale Høgskole.

I fjor publiserte han sin doktoravhandling «Old paths and new ways» hvor han har studert to menigheter, den ene tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband og den andre fra Den norske kirke.

Bevegelse

Fra kirkens side har liturgireformen invitert til en større frivillig deltagelse i gudstjenesten, noe bedehusene har praktisert lenge.

– Dessuten har trosopplæringsreformen bidratt til at langt flere frivillige har engasjert seg i det kirkelige arbeidet.

På bedehusene har det også skjedd en bevegelse.

– Menigheten forventer at de skal få både dåp og nattverd i møtene. Dette har ført bedehuset nærmere kirken. Bevegelsen skjer på begge sider, sier Lilleaasen.

Internasjonale trender

– At man skal være aktive både på bedehuset og i kirken er en modell som holder på å forvitre, sier Helje Kringlebotn Sødal, professor ved Universitetet i Agder som deler mange av oppfatningene til Lilleaasen.

Mange ønsker å forholde seg én menighet eller forsamling og få alt der. Dette har gjort bedehuset og kirken mer lik hverandre.

Men Sødal mener at Den norske kirke og bedehusene ikke bare henter inspirasjon fra hverandre.

– Store internasjonale trender, spesielt fra pinsebevegelsen, påvirker også norske menigheter og gudstjenesteuttrykk, sier professoren.

Hun tror både slike trender og reformønsker i Den norske kirke er viktige forklaringer på bevegelsene.

Helhetlig arbeid

I Normisjon har man drevet barne- og ungdomsarbeid siden starten. Nå opplever misjonsorganisasjonen at mange kirker gjør det samme som dem.

– Det var misjonsorganisasjonene som drev barne- og ungdomsarbeid, men gjennom trosopplæringsreformen fikk kirken et mer helhetlig arbeid rettet mot de unge. Dessuten har du arbeidskirkene som tilbyr aktiviteter hele uken gjennom. Kirken og bedehusene har blitt mer og mer like hverandre, sier Vegard Reigstad Tennebø i Normisjon.

Vil stå på egne ben

Siden 2006 har Den norske kirke forsøkt å ta hensyn til ulike uttrykk og profiler ved å tilby bedehus å bli valgmenigheter. På 11 år har bare én menighet valgt dette, nemlig ByMenigheten i Sandnes.

Tennebø tror problemet med ordningen er at den oppleves for trang for misjonsorganisasjonene.

– Selvstendigheten i flere av misjonsorganisasjonene er for sterk til å strukturelt ønske å oppgi denne egenarten for å komme i formell relasjon til Den norske kirke. Både tilsynsspørsmålet, spørsmål knyttet til ordinert eller ikke-ordinert ledelse, samt medlemskriterier tror jeg er utfordringer å ta tak i, sier Tennebø.

Han tror Den norske kirke ville ha tjent på en mykere og mer fleksibel valgmenighetslov. I stedet satser Normisjon på å etablere egne menigheter.

– Kirkeplanting er kjempeviktig for oss fordi vi ønsker å nå flere mennesker med evangeliet, sier han.

De siste 15 årene har omlag 130 forsamlinger blitt etablert i Bedehus-Norge.