Kirkeåret 2020

Også for Kristen-Norge blir antakelig året 2020 først og fremst husket på grunn av alt det pandemien førte med seg. Kirkene har tatt smittevern på stort alvor, og mange har vist imponerende evner til digital omstilling. Men det har skjedd mye som ikke handler om korona også, og noe av det vil jeg prøve å si litt om her.

Oversikten er langt fra fullstendig, men den gir forhåpentligvis et bilde av hvordan livet har gått sin gang i kirker og bedehus også dette året. Mot slutten av året opplevde vi for første gang at prester i Den norske kirke streiket. I skrivende stund er streiken ennå ikke avsluttet, så vi får se hva virkningene av den blir.

For min del var det et høydepunkt å få være med på markeringen av Oase-bevegelsens 40-årsjubileum i sommer, selv om de tv-overførte møtene i Trefoldighetskirken i Oslo gikk for nesten tom sal. Jens-Petter Jørgensen, en av bevegelsens grunnleggere, fortalte om hvordan det hele egentlig begynte som en nokså lavmælt omvendelsesvekkelse. Det gjorde dypt inntrykk å høre om hvordan folk under det første Hellig Ånd-seminaret i Storsalen i Oslo i 1977 strømmet til telefonkioskene rundt Holbergs plass for å ringe hjem og bekjenne sine synder. Kallet til å leve i omvendelse ser ut til å være underkommunisert i store deler av det moderne Kristen-Norge.

Et annet personlig høydepunkt var besøket på Karmøy i november. Der har det lokale kristenlivet en vitalitet som vi ellers finner få andre steder her i landet. I en bygd var det nye bedehuset nesten ferdig, noen kilometer unna er et nytt bedehus på vei til å bli bygget. Det finnes folk nok i begge bygdene til å fylle husene. Slik kan det være når kristen tro får prege et samfunn i en grad vi gjerne forbinder med tidligere tider. Det er inspirerende.

I løpet av året har det skjedd flere lederskifter. Den norske kirke har fått ny preses, Pinsebevegelsen har fått ny leder, både Sjømannskirken, Det Norske Misjonsselskap, Normisjon og Areopagos har fått nye generalsekretærer. For å nevne noen.

I februar fant Pinsebevegelsens årlige lederkonferanse sted på Oslofjord Convention Center som vanlig, og Salt-pastor Øystein Gjerme var på plass som bevegelsens nye øverste leder. Han snakket om at kirken er mer enn en organisasjon, og at ledelse av kirken derfor først og fremst har sitt utspring i Bibelen, ikke i moderne ledelsesvitenskap.

Han understreket også at pinsemenighetene på hans vakt ikke kom til å miste sin selvstendighet. I teologisk forstand er Gjerme selv en klassisk pinsevenn, men han står i spissen for en bevegelse som er opptatt av å være kirke i en ny tid uten å miste den pinsekarismatiske arven.

Midt i august publiserte Dagen en kronikk signert NLM-­veteranen Endre Stene hvor han kom med kraftig kritikk av en organisasjonskultur som han mente hadde tydelige usunne trekk. Det avstedkom en omfattende debatt, og nå i desember kom kontrollkomiteen i NLM med sin vurdering.

Der tok de til orde for endringer av rutinene for håndtering av varsler i organisasjonen. Kort tid etter Stenes kronikk, men uavhengig av den, publiserte Dagen også en større reportasje om elevmiljøet ved NLM-eide Kvitsund gymnas. Denne hadde blant annet utgangspunkt i klager til Fylkesmannen, og også denne gangen førte reportasjene til stort engasjement og en god del debatt.

For NLMs del var året også preget av mangeårig generalsekretær Egil Grandhagens død i mai. En av hans hjertesaker var det å nå de unådde med evangeliet. Denne arven har i stor grad preget NLMs misjonsarbeid de senere årene. Grandhagen var en høyt respektert misjonsleder med et bredt nedslagsfelt. Han hadde også mange venner utenfor NLM.

I fjor vinter ble daværende Hillsong-pastor Jostein Krogedal intervjuet i Dagen etter at det hadde kommet intern kritikk om lederstilen hans. Etter hvert viste det seg at den indre uroen ikke hadde stilnet. I høst sa flere andre ledere opp sine stillinger, og i oktober trakk også Brit og Jostein Krogedal seg som ledere av Hillsong Norway, ifølge dem selv på grunn av manglende tillit internt.

I november feiret Misjonskirken Norge at de har kommet langt i retning av å nå målene de satte i 2010 for menighetsplanting. Jubelen var mindre fremtredende da Samemisjonen noen uker før var samlet til landsmøte i Alta, etter en uvanlig stormfull vår for organisasjonen som sårt trenger å komme seg ut av det økonomiske uføret.

I debattspaltene har overraskende nok også kvinneprestspørsmålet fått mye oppmerksomhet denne høsten. Etter at domprost Stig Lægdene i Tromsø tok til orde for at man ikke lenger burde ordinere kvinneprestmostandere, ble blant annet sokneprest Mikael Bruun (30) i Sogndal et uvanlig ungt ansikt på vegne av dem som mener at prestetjenesten i den kristne kirke er forbeholdt menn.

Denne debatten fikk også mye oppmerksomhet på det utsatte Kirkemøtet som fant sted i oktober. Uken etter var biskopene samlet til et allerede planlagt bispemøte, og derfra kom det særlig to uttalelser som har blitt lagt merke til. Den ene handlet om kvinneprestspørsmålet.

Den andre uttalelsen handler om det bispemøtet kalte kristensionisme. Her fikk biskopene kritikk for stråmannsargumentasjon på den måten at de kritiserte standpunkter som få i Norge kjenner seg igjen i. Uttalelsen førte til at tidligere Oslo-biskop Ole Christian Kvarme og Oslos katolske biskop Bernt Eidsvig i et sjeldent felles leserinnlegg utfordret bispemøtet til å konsentrere seg mer om kirkens forhold til og ansvar overfor det jødiske folk.

For min del var fredag 16. oktober en av de rareste dagene på jobb i 2020, i hvert fall om jeg ser bort fra det som hadde med korona å gjøre. På formiddagen fulgte jeg bispemøtets pressekonferanse, hvor de to nevnte uttalelsene var sentrale. Om ettermiddagen var jeg på Unåddkonferansen i Credokirkens lokaler i Bergen.

Der var representanter for en hel rekke misjonsorganisasjoner samlet, med sikte på å fremme evangeliet i områder hvor det ennå ikke er kjent. Mange av disse gjør et ufattelig beundringsverdig arbeid under til dels svært vanskelige forhold. Enkelte av talerne kunne ikke si offentlig hva de faktisk het eller hvor de befant seg, av sikkerhetshensyn.

Det var to helt ulike arrangementer, dette, og det er urettferdig å sammenligne dem direkte. Jeg gikk likevel hjem fra jobb den dagen med en underlig opplevelse av at kontrastene mellom de to arrangementene var større enn de egentlig burde være. Jeg skulle gjerne sett at ønsket om å forkynne evangeliet til menneskers frelse både i Norge og andre steder i verden ble tydeligere uttrykt fra Den norske kirkes ledelse.

I månedsskiftet oktober-november var Baptistsamfunnet samlet til landsmøte. Et stort flertall stemte for å opprettholde troen på ekteskapet som en ordning for mann og kvinne. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende, men det illustrerer et bilde som også har utkrystallisert seg gjennom Kristen-Norge-undersøkelsen som Dagen har skrevet en del om i 2020:

Blant kirkeaktive kristne står den tradisjonelle forståelsen av ekteskapet fortsatt sterkt. Unntakene er Den norske kirke og Metodistkirken. Både i Frikirken og i Baptistsamfunnet ser det ut for at de kreftene som tar til orde for endring i realiteten er mer marginale enn medieomtalen av dem har tydet på.

Men i november var Metodistkirken samlet til digital årskonferanse. Dette kirkesamfunnet ser ut til å være på vei mot en eller annen form for styrt splittelse. Årskonferansen gikk inn for en historisk unnskyldning til lhbt+-personer, og stiller seg i hovedsak på linje med Den norske kirke på dette området.

Denne spenningen kommer neppe til å forsvinne fra den kristne kirke i bred forstand i den nærmeste fremtid. Sannsynligvis kommer vi til å se en tydeligere deling.

Forhåpentligvis blir det tydeligere at vi ikke står overfor et valg mellom å være konservativ eller å være fornuftig.

Aller mest er det grunn til å håpe på og be om en fornyet tro på kirkens Herre, Jesus Kristus, Guds sønn, han som vant over døden og som har lovet å komme igjen.

Innsamlingsrekord for julegrytene

Kirkefellesskap på nye måter