Kirkehistoriker tror årets julefeiring blir unik
I år blir det ikke julegudstjenester slik vi er vant med. Det er første gang i historien en epidemi får en slik effekt, tror kirkehistoriker som maner til å ta seg av de ensomme.
Regjeringen prøver å berge julen for nordmenn flest ved å stramme inn på smittevernreglene fram til advent, men kirkehistoriker Vidar L. Haanes har liten tro på noen normal kirkelig jul.
– Stappfulle gudshus blir det ikke denne julen, sier han til Kristelig Pressekontor.
Annonse
Selv om det er flere uker til jul, tror han ikke smittetallene blir lave nok på den tiden.
– Det har, så vidt vi vet, ikke skjedd før i kirkehistorien at man ikke har gudstjenester eller stenger kirkene i julen på grunn av pandemier, sier han.
Noen samlinger vil det nok bli rundt om i landet, men begrensningene blir sterke. Folk flest kan ikke gå i kirken på julaften.
Stengte ikke
Under tidligere store sykdomsutbrudd, som det har vært mange av, var det ikke noen problemstilling å stenge kirkene av smittevernhensyn – fordi man ikke visste hvordan sykdommer spredte seg. Ikke bare fortsatte gudstjenestelivet som før, men i slike tider var det viktigere enn noen gang å samles i Guds hus.
Haanes poengterer at det var først på 1870-tallet man medisinsk forsto hvordan epidemier vokser fram og smitte sprer seg mellom mennesker.
– Folk visste de kunne bli smittet hvis de var i nærheten av syke, men ikke hvorfor, sier han.
Bots- og bededag
Annonse
Haanes sier det er noe forskjell på katolske og protestantiske kirkers pandemihåndtering.
– I katolske land er det fortsatt viktig at prestene går i forbønn for menneskene og gjennomfører nattverden. Selv om man ikke kan samle menigheten til gudstjeneste, kan prestene holde messe, feire nattverd og bære fram offer, sier han.
Under mindre pestutbrudd etter middelalderen er det også blitt holdt protestantiske gudstjenester. I Skandinavia og i Tyskland ble bots- og bededag innført på grunn av dette.
– Da kom prest og menighet sammen, etter kongens forordning, for å be Gud ta bort pesten, men også for å gjøre bot. De fleste kristne nå vil ikke tenke at en pest er Guds straff, men før man visste hvordan pesten ble spredd, gikk man til Skriften og leste om Egypts plager. Forståelsen var at Gud gjennom Moses dømte det gjenstridige Egypt ved å sende pesten.
– Epidemiene i Europa ble tolket slik at Gud brukte dem til å dømme menneskene og kalle dem til bot og bønn. Da var det viktigere enn noen gang at prester og munker fortsatte med gudstjenester. Det ble en del av samfunnets beredskap og forsvar, forklarer Haanes.
Mange epidemier
Samtidig viser kirkehistorikeren til hvilken positiv rolle kristne kan spille når pest og plager herjer. Historien har vist at kirken har vokst sterkt nettopp i slike tider.
Og epidemiene har vært mange gjennom tidene. Etter Kristi fødsel fant den første store epidemien i Middelhavsområdet sted midt på 200-tallet, fra omkring 249 til 260.
Annonse
– Den cyprianske pest var gedigen. Det er mye man ikke vet om epidemiene, men vi vet noe om sykdommenes kjennetegn. Når den første store epidemien kalles den cyprianske, er det fordi den er oppkalt etter biskop Cyprian i Khartago i Nord-Afrika, og hans skrifter, der epidemien beskrives, er bevart.
Midt på 500-tallet kom den justinianske pest, oppkalt etter keiser Justinian I i det østromerske riket. Dette var en byllepest som kan sammenlignes med Svartedauden og som omtrent halverte folketallet både i det østlige og vestlige Romerriket. Flere andre tilsvarende pestbølger gjennom middelalderen desimerte også befolkningen kraftig.
Bidro til vekst
Den cyprianske pesten åpnet døra for stor kirkevekst.
– Pesten kom mens noen av de sterkeste forfølgelsene av kristne fant sted. Samtidig vokste kirken mer i denne fasen enn på noe annet tidspunkt i historien, og vi har belegg for å si at kristne skilte seg ut da pesten kom til Roma. Når folk døde, ble likene kastet ut på gata av frykt for sykdommen, men de kristne samlet dem opp, ga de døde en verdig begravelse og tok seg av de syke. De viste respekt både for syke og døde, og det gjorde voldsomt inntrykk. Dette, mer enn noe annet, gjorde at kirken vokste midt på 200-tallet, sier Haanes og viser til religionssosiologen Rodney Stark som har forsket på og skrevet utførlig om dette.
– I de ulike pandemiene var det ingen andre yrkesgrupper som hjalp de syke slik som nonner, munker og prester. De pleide dem og ga dem nattverden og den siste olje, sier han.
– Spre lys
Foran julen maner MF-rektoren til kirkelig oppfinnsomhet. Da tenker han på langt mer enn digitaliserte overføringer fra kirker og bedehus. Det viktigste er at mennesker som har det vanskelig og får det verre av ikke å ta del i det kristne fellesskapet, kan få sine behov dekket.
Annonse
– I disse tider må kirken ha et tilbud til dem som trenger det, og spre litt lys over hverdagen for ensomme mennesker, sier Haanes som gjerne viser til Luther.
Han sa blant annet at prester og leger ikke måtte holde seg borte fra dem som var smittet, men ta seg av dem.
– Det var en kristenplikt, og dette kan vi lære av, selv om vi nå har mer kunnskap om hvordan sykdommer spres enn man hadde på Luthers tid. Menigheter og forsamlinger må se hvordan de kan bidra uten å bryte smittevernreglene. Det er mange måter å vise omsorg og omtanke på, sier Haanes.
