Kirkekvinner under glasstaket

Nylig skrev Dagen om Berit Hagen Agøy, Den norske kirkes øverste leder i internasjonale spørsmål. Mer enn en gang har hun opplevd at vertskapet hilser på mennene i det norske følget først, mens hun selv blir behandlet som luft.

Gjenkjennelse

Responsen lot ikke vente på seg da hun delte artikkelen på Facebook.

«Takk for at du setter så klare ord på realitetene,» skriver kirkerådsleder Kristin Gunnleiksrud Raaum.

Mens Kari Veiteberg, som ordineres til biskop i Oslo i desember, takket henne for at hun sier det som det er.

Selv er Midttømme overbevist om at det er viktig å sette temaet på dagsorden.

– Min erfaring er at menn i internasjonal sammenheng er usikre på hvordan de skal takle kvinnelige ledere. Det handler ikke om vond vilje, men om manglende erfaring. Hos norske mannlige kirkeledere handler det om å bli bevisst hvordan man oppfatter kvinnelige ledere.

– Kan man bli for oversensitiv som kvinne?

– Jeg tror man kan bli oversensitiv fordi man kommer i en sårbar situasjon der man blir seg bevisst sin rolle. Det er nok et større problem at jeg selv bidrar til å krympe meg selv, fordi jeg spiller med på de forventningene jeg blir møtt med. Ved å gå litt til side, bidrar jeg til usynliggjøringen.

Synliggjør rollen

Midttømme kunne forrige uke fortelle at hun hadde mottatt nakenbilder og opplevd annen seksuell trakassering. Hun har likevel en annen erfaring enn mange andre kvinner når det gjelder «glasstaket». Biskopen opplever ikke at hun blir forskjellsbehandlet som kvinne. Det takker hun bispeskjorten og bispekorset for.

– Det synliggjør min rolle, utdyper hun.

– Fins det usynlige barrierer som gjør at kvinner kan nå et visst punkt, men ikke lenger?

– Jeg tror at de som ikke har et ytre synlig tegn på hvem de er, vil oppleve det annerledes. I Norge er seks av tolv biskoper kvinner. Preses er også kvinne og har vært visepresident i Det Lutherske Verdensforbund. Kanskje har man kommet lenger med å anerkjenne kvinners tjeneste her.

Midttømme tror det er bra at vi er oppmerksomme på hvilke mekanismer som skjer.

– Det er rett og slett uverdig når en generalsekretær fra Mellomkirkelig Råd ikke blir anerkjent for sin posisjon, mener hun.

Formell rolle

Olav Fykse Tveit, generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, bekrefter at kvinner i lederposisjoner kan bli oversett og nedvurdert i internasjonal sammenheng. Han mener det er viktig å ta opp temaet.

– Jeg har jobbet med flere kvinnelige styreledere i Mellomkirkelig Råd. De har hjulpet meg å bli oppmerksom på hvordan kvinner behandles i kirkelige sammenhenger, bevisst og ubevisst. Det gjør at jeg har blitt flinkere til å synliggjøre mine kvinnelige kollegaer og hvilken rolle de har. De får jo formelle lederroller fordi de er dyktige.

– I de fleste kulturer betyr det mye hvilken formell rolle og posisjon du har for å bli respektert. Derfor er det viktig at kvinner med formelle roller blir presentert veldig tydelig, sier han.

– Vi må prøve å lære av det

Fykse Tveit nevner konkret Dr. Agnes Aboum, leder i Kirkenes Verdensråd.

– Hun er veldig dyktig og respektert i alle kretser. Å tydeliggjøre hennes rolle er viktig. Det handler blant annet om hvem det er som først hilser på en konge eller biskop og hvor vedkommende skal sitte. Det er den ene siden av saken. På den andre siden må vi, om vi er kvinner eller menn, kjenne etter hvordan det føles å bli oversett. Vi må prøve å lære av det for å unngå at andre skal bli det.

På første rad

Han forteller om et tilfelle der det skulle tas bilde av representanter fra Kirkenes Verdensråd sammen med kirkelederne.

– Alle skyndte seg for å sette seg på første rad, helst i midten. Jeg forsto spillet og sørget for at det var plass til meg og Dr. Agnes i midten, men hun ville ikke delta i spillet. Da vi hadde satt oss, reiste jeg og ga min plass til henne.

– Har du opplevd å bli oversett som generalsekretær i Kirkenes Verdensråd?

– I den rollen jeg har nå kan man nesten få for mye oppmerksomhet, men det fins jo sammenhenger der jeg ikke er så kjent. Da hender det at folk ikke hilser. Jeg prøver å lære å ikke ta det personlig. Det handler om at de ikke vet hvilken rolle jeg har, eller ikke kjenner meg. Det handler ikke alltid om deg som person, men om systemer og kulturer.

Usynlige barrierer

Han mener at det fins usynlige barrierer overalt, ikke bare i kirken, for hvor langt kvinner kan nå.

– Selv mener jeg at Kirkenes Verdensråd er et godt eksempel på at det fungerer med en jevn fordeling av kvinner og menn i ledelsen. Vi bestemmer ikke hva kirkene skal gjøre, men vi kan vise dem noe annet.

Preses Helga Haugland Byfuglien har gjort seg noen refleksjoner om kvinner og menn i lederposisjoner. Hennes erfaring er at kvinner ikke får den samme oppmerksomheten som sine mannlige kollegaer.

– En viktig forskjell mellom Berit Hagen Agøy og meg som biskop er at hun ikke er ordinert. Internasjonalt er det tradisjon for at biskoper har en fremtredende plass i de aller fleste kirker. Det gjør at jeg i mange tilfeller har blitt behandlet på lik linje med menn. Men jeg har også registrert en usikkerhet knyttet til at her kommer en kvinne med bispeskjorte og bispekors. Det har skjedd at jeg har blitt plassert bak i rekkene, og det har vært en blandet opplevelse. Kanskje oppleves det verre for meg som biskop enn for en lek person.

50 prosent kvinner

– Finnes det usynlige barrierer som gjør at kvinner kan nå et visst punkt, men ikke lenger?

– I Den norske kirke har vi snart 50 prosent kvinner i bispemøtet, noe som er enestående i verdenssammenheng. Det forteller at likestillingen i kirken har kommet svært langt. I tillegg har vi kvinner i andre ledende posisjoner, både i Kirkerådet og i Mellomkirkelig Råd. Det bidrar til å synliggjøre kvinner i lederposisjoner. Jeg kan derfor ikke si at vi har et «glasstak» hos oss.

Usynlig maktstruktur

Heidi Westborg Steel, generalsekretær i misjonsorganisasjonen Himalpartner, har en grunnleggende opplevelse av å bli respektert både som menneske og som leder.

– Der jeg derimot opplever arrogansen og en viss belæring, er av prester i etablerte kirker som Den norske kirke – av menn i alle aldre. Det er forunderlig.

Hun tror det er viktig, slik Berit Hagen Agøy gjør, å beskrive en usynlig maktmisbruk som fins overalt.

– Samtidig opplever jeg at jeg også dels kan velge å la være å gjøre meg til et offer. Jeg tenker også at vi kvinner har et oppdrag i å gå foran som et eksempel og ikke bygge oppunder en lederstil som bygger på makt og posisjon.